De skremmende frilanskremmerne II
Morten Høitomt mener å vite noe om at frilanserne på frilanskurs fokuserer for mye på å selge sakene sine, og å skrive språk som selger, på bekostning av å bedrive god journalisttikk. Vi skal ikke påstå verken det ene eller det andre om våre eller kollegers journalistiske kvaliteter. Men siden MH skriver med ståsted i dagspressen, har det en viss relevans hva de faktisk betaler, selv om de fleste frilansjournalister lever av magasiner, fag- og ukepresse.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Her på kontoret vårt i Oslo, Journalistkontoret, fikk vi så sent som i forrige uke følgende svar fra en redaktør i en større regional avis: Treeee???!! Tusen???!! Det er det vi betaler for en sak som krever en ukes research! Tre tusen er mange penger, det kan vi være enig om. La oss regne. Hvis vi jobber femti uker i året for denne redaktøren, og bruker helgene til kontorarbeid, til å klekke ideer og selge dem til andre redaktører, vil vi ha hundre og femti tusen i årlig inntekt. Det skal også gå til å dekke kontorleie og strøm på det kalde loftet vi har vært så heldige å få leie, reparasjonsutgifter på den utrangerte pc en som vi fikk tak i på loppemarked fordi de ikke kunne bruke den i grunnskolen lenger, og så videre. Og frimerker og tellerskritt.
Vi skal ikke dra fattigdomsretorikken for langt. For du skal ikke ha vært frilansjournalist lenger for å oppdage at dagspressen er umulig å leve av. Det som burde bekymre Høitomt, hvis han virkelig mener at journalistikken i dagspressen kan ha godt å suppleres fra andre enn de fast ansatte, er at eksempelet over langt fra er atypisk. Det er slike svar vi får.
For hederlighetens skyld synes vi også det ville være relevant for debatten å få vite om hvorvidt Høitomt er i den stilling at han kjøper stoff fra frilansere? Om han vet hva hans egen avis betaler for stoff? Og hva han tjener for å holde journalistikkens fane høyt i dagspressen?
Dorte Gjefsen og Gerd Korbøl
Frilansjournalister
