Den fjerde statsmakt i et halvt demokrati
Vi har 50 prosent demokrati i Norge, hvor den ene halvparten – flertallet – lager lovene, mens den andre halvparten – mindretallet – er umyndiggjort. 50 prosent demokrati står i kontrast til 100 prosent demokratiet – rettsstaten. Denne er laget slik at både aktoratet og forsvarer skal få rikelig med anledning til å presentere sitt syn overfor juryen. I tillegg anses tiltalte som uskyldig inntil det motsatte er bevist, og bevisbyrden hviler på den som ønsker å bruke statens voldsmonopol mot tiltalte, nemlig aktoratet.
I en ekte rettsstat gjelder dette kriteriet også selve lovprosessen. Enhver lov er en stående ordre om å bruke voldsmonopolet mot dem som bryter loven, og de som fremsetter lovforslaget har derfor bevisbyrden for at slik voldsbruk er nødvendig. Flertallet fører da en sak mot mindretallet og i Høyesterett kan de som rammes av lovforslaget fremlegge sin sak og blir viet store ressurser og oppmerksomhet.
Slik ville et 100 prosent demokrati fungert. Slik er det ikke i dagens 50 prosent demokrati. Flertallet har ingen bevisbyrde, og det føres ingen sak mot mindretallet i Høyesterett. Flertallet simpelthen vedtar loven og ferdig med det. Mindretallet er annenrangsborgere som til enhver tid umyndiggjøres av flertallet og er da fullstendig avhengig av flertallets medfølelse, godvilje og ikke minst opplysning for at det skal la være å begå overgrep.
I 50 prosent demokratiet er det pressen som har mye av rollen til Høyesterett. Det er pressen som formidler mindretallets innvendinger mot flertallet og opplyser befolkningen. Så viktig er dens rolle i dagens system, at den har blitt kalt den fjerde statsmakt.
Det er ille at mindretallet til enhver tid er fratatt retten til å bestemme over sitt eget liv, men dette systemet blir ekstra ille når pressen ikke gjør jobben sin som den fjerde statsmakt. I Høyesterett ville mindretallet blitt viet halvparten av oppmerksomheten selv om de bare utgjorde en mikroskopisk andel av befolkningen. Pressen gjør ikke dette i dag. Den vier ikke like stor oppmerksomhet til tiltalte som til aktoratet. Tvert imot er det særlig når flertallet er overveldende massivt og når den fjerde statsmakt virkelig er nødvendig at pressen svikter aller mest.
La meg gi et eksempel på dette. Kun ca. 1-5 prosent av befolkningen ønsker et 100 prosent demokrati, men disse slipper aldri til i media. De er aldri representert i noen politiske debatter, selv om det finnes et parti som representerer deres syn, nemlig Det Liberale Folkepartiet. Ja, så ille er det at de aller fleste aldri har hørt om 100 prosent demokratiet eller DLF. De fleste aner ikke at dette alternativet eksisterer fordi pressen grovt svikter sin oppgave som den fjerde statsmakt. Jeg oppfordrer derfor et samlet pressekorps på det sterkeste til å gå inn i seg selv og vurdere å slippe til tilhengere av 100 prosent demokrati i den politiske debatten.
