Den store syretesten 

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

På SKUP-konferansen sist helg møtte jeg flere som innledet samtalen med: «Dette synes jeg du skal skrive om». Mange av forslagene var gode. Enkelte svært gode. Men dette er ikke et av dem.

Mandag dukket det opp et nyhetsbrev fra Axios i innboksen min. Toppsaken handlet om at president Donald Trump og noen av hans akolytter har jobbet hardt for å få Joe Rogan tilbake på Trumps side.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Mannen bak The Joe Rogan Experience, det som skal være verdens største podkast, har de siste månedene kritisert Trump stadig oftere. 

Men på bildet som toppet nyhetsbrevet, sto en smilende Rogan bak Trump.

Årsaken? En presidentordre fra avholds­mannen Trump som skal fremskynde den føderale godkjennings­prosessen for psykedeliske stoffer til medisinsk bruk, blant annet ibogain.

Religion og rus

Om du aldri har hørt om stoffet, er du nok ikke alene, selv om det har fått litt oppmerksomhet de siste årene. Men helt kort: Ibogain er et naturlig forekommende psykoaktivt stoff som utvinnes fra røttene til en vestafrikansk plante, Tabernanthe iboga. I århundrer er stoffet brukt i religiøse ritualer.

Rogan har hatt flere gjester i podkasten sin som har snakket om ibogain som et «mirakelmiddel» for veteraner med PTSD og rusavhengige. 

Dette, sammen med at USAs helseminister Robert F. Kennedy jr. også er begeistret for psykedeliske rusmidler, har bidratt til at stoffet har gått fra å være noe som brukes i et obskurt afrikansk ritual, til å bli et hett tema i amerikansk helsepolitikk.

For Trump & co er det viktig å få Rogan tilbake i folden før mellomvalget, slik at han kan bidra til at unge menn stemmer på Trumps kandidater. Flertallet i Kongressen er i fare, og da er det ofte noe som må svelges. I dette tilfellet ikke kameler, men et forholdsvis ukjent psykedelisk rusmiddel. 

Om det er nok, gjenstår å se.

Kampen mot «kjedelige

Dette er ikke første gang noen forsøker å påvirke et amerikansk valg med ibogain.

Tilbake i 1972 var Hunter S. Thompson, skaperen av sjangeren gonzo-journalistikk, karrieremessig på toppen.

Under presidentvalgkampen i 1972, som Thompson dekket for Rolling Stone (senere utgitt som boka «Fear and Loathing on the Campaign Trail '72»), klarte han egenhendig å starte et rykte som nesten senket kandidaten Edmund Muskie.

Muskie var i utgangspunktet favoritten til å bli demokratenes motkandidat til Richard Nixon. Han ble sett på som stødig, men kanskje litt kjedelig. 

Thompson, som ikke var noen tilhenger av kjedelig, hadde ikke Muskie som sin favoritt til å innta Det hvite hus.

Rykter og rus

Sannsynligvis forsøkte han bare å være morsom, men han skrev og fikk publisert en artikkel i Rolling Stone om et rykte han hevdet gikk, om at Muskie var avhengig av nettopp ibogain. 

Et stoff knapt noen hadde hørt om da heller.

Selv hadde Thompson, som ikke var ukjent med å teste ut psykedeliske stoffer, visstnok kommet over navnet i et nyhetsbrev om rusmidler som han abonnerte på.

I artikkelen nevnte han også at Muskie, ifølge ryktet, hadde med seg en mystisk lege fra Brasil som injiserte ham med stoffet før taler.

Å gå fra The Sun til The Times var enkelt for Tony Gallagher: – Jepp, kun én etasje opp

Thompson beskrev hvordan president­kandidatens oppførsel – i virkeligheten trolig trøtthet og frustrasjon over en lang valgkamp – var klassiske tegn på ibogain-rus.

Andre journalister, kanskje desperate etter en forklaring på hvorfor Muskies valgkamp gikk dårlig, plukket opp saken.

Da Thompson senere ble konfrontert med at historien var det rene oppspinn, svarte han:

– Jeg sa aldri at han brukte det. Jeg sa at det gikk et rykte om at han brukte det.

Et rykte han selv hadde startet.

Ryktet og artikkelen bidro til å skape et bilde av Muskie som ustabil, noe som ble forsterket av et par hendelser som Thompson ikke hadde noe med.

Alt dette banet vei for George McGovern, som var den kandidaten Thompson faktisk støttet. Men en kandidat som ikke hadde noen mulighet til å slå Nixon, på tross av at de første Watergate-avsløringene til Bob Woodward og Carl Bernstein allerede var publisert i Washington Post.

Alternative fakta

Selv om noe av innholdet er basert på det vi kanskje kan kalle «alternative fakta», er boka «Fear and Loathing on the Campaign Trail '72» i all hovedsak et journalistisk produkt. Noen mener at det er den beste valgkamp­boka som noensinne er skrevet. 

For selv om ikke alle fakta er etterprøvbare, klarer Thompson å formidle den paranoide og kaotiske stemningen på en måte som ingen har klart verken før eller senere.

Den kom ut i 1973 – ett år etter at valgkampen var over, og ett år etter at jeg ble født. Jeg synes at vi begge har holdt oss overraskende godt. 

Og selv om boka inneholder en del navn på politikere og journalister som folk i dag ikke har noe forhold til, er det hele så godt fortalt at den fremdeles kan anbefales 53 år senere.

Om den stadig merkeligere oppførselen til Trump skyldes ibogain? 

Stoffet gjør at man blir liggende i en passiv, drømmelignende tilstand i over ett døgn. Det høres ikke helt ut som ham.

Skal man starte et effektivt rykte om en politiker, må man trolig velge et stoff som forsterker deres eksisterende personlighetstrekk til det absurde. 

I Trumps tilfelle er den grensen nok allerede passert.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.