Derfor er det behov for endringer i PFU

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Forslagene er ute på åpen høring, og det er flott om mange engasjerer seg i. Målet vårt er å sikre og styrke PFU, slik at de som opplever seg rammet av journalistikk og mediene har tillit til ordningen.

De viktigste forslagene er disse:

Endre klagefristen fra seks til tre måneder

Det er bra for alle parter om klager kan komme tettere på publiseringene, slik at PFUs behandling også kommer raskere. Det vil kunne styrke muligheten for å rette opp overtramp, og mediene kan også lettere svare opp klager tett på i tid.

Tre måneder er for øvrig det normale i øvrige selvjustis-ordninger vi samarbeider med. Jeg tror en slik endring vil kreve noen flere fravikelser av fristen enn vi praktiserer i dag.

Redusert omfang

Vi foreslår å stramme inn på omfang av klage og tilsvar fra mediet. Det gjør vi fordi disse ofte er unødig ordrike og preget av mye gjentakelser. Konsekvensen er at PFU får en uforholdsmessig stor saksmengde.

PFU går imot går imot dobbelstemme

Anders Cappelen, som skriver klager på vegne av andre, har i Journalisten betegnet forslaget som en «katastrofe». Han mener det vil være umulig å forholde seg til et redusert omfang i de alvorligste sakene. 

Jeg mener imidlertid at omfangsbegrensningen vil kunne virke demokratiserende med tanke på de klagerne som ikke har ressurser til å bruke profesjonelle klagere, som Cappelen.

Jeg mener også at noen klagesaker kan kreve et større omfang, noe som allerede er hjemlet i vedtektene. Samtidig er vår tydelige erfaring at de beste klagene absolutt ikke er de lengste.

Enklere «forenklinger»

Det er viktig at PFU kan bruke tiden på de sakene der det er reelle presseetiske spørsmål, og ikke på de som ikke vil føre frem. Derfor foreslår vi en endring i såkalt forenklet saksbehandling, slik at generalsekretæren avgjør disse. 

Det foreslås at disse sakene legges frem for PFU til orientering, men altså ikke til realitetsbehandling.

Det er viktig å understreke at dette gjelder klager som åpenbart ikke vil føre frem til fellelse.

Klager der det ikke publiseres noe

Vi ønsker å opprettholde at klager som hovedregel må peke på konkrete publiseringer i angitte medier, men også å tydeliggjøre at man i særlige tilfeller kan klage på journalistisk atferd når det ikke er publisert noe.

Forslaget har høstet kritiske merknader, noe jeg har full forståelse for. Frykten for at dette kan åpne for forsøk på å stanse kritisk journalistikk, skal vi ta på alvor. Allerede nå kan jeg si at dette forslaget ikke vil bli lagt frem for styret med den ordlyden det har nå.

Samtidig er det åpenbart at det kan skje overtramp i kontakt med kilder, uten at det nødvendigvis fører til en publisering. Det er etter mitt syn viktig at PFU kan behandle slike saker. Vi gjør det unntaksvis i dag, men jeg tror det er behov å formalisere noe mer rundt dette.

Vi har også foreslått andre og mindre endringer. Alle kan leses på presse.no, der vi også fortløpende legger ut høringsuttalelsene som kommer inn. 

Manglende flagging

Cappelen har i Medier24 også kritisert manglende «flagging» av viktige saker i PFU-basen, og gjentatt en påstand om at presseetikken blir forvirrende og PFU uforutsigbare når uttalelsene mangler konkrete referanser. 

PFU-ordningen raseres

Jeg kan forsikre om at sekretariatet ser hen til tidligere og lignende saker når vi vurderer klagene. 

For den oppmerksomme seer av PFU-møtene (som streames), vil man også høre at både sekretariat og utvalgsmedlemmer tidvis refererer til tidligere saker som er relevante for problemstillingene under diskusjon. 

Alle de tidligere saken ligger åpent ute i PFU-basen, og de er med på å sette presedens. 

De sakene vi flagger spesielt, er saker som kan være ekstra interessante av ulike grunner.

Presseforbundet lager ikke lenger veiledere, fordi disse raskt kan bli et ekstra lag av etiske regler. Vi mener det er Vær Varsom-plakaten alle saker bør vurderes opp mot. Derimot har Norsk Redaktørforening utarbeidet veiledere, som også ligger åpent ute for alle.

Helt til slutt. Cappelen mener det er en stor nedgang i antall brudd på god presseskikk og legger «skylden» på redaktørrepresentantene i PFU. Jeg mener imidlertid at statistikken viser et annet bilde. Av de fullt behandlede klagesakene de siste ti årene har fellingsprosenten stort sett ligget i underkant av femti prosent.

Kun i 2025 var den vesentlig lavere, 33 prosent. 

Det kan være mange grunner til at klager ikke får medhold i PFU. En av dem kan jo være at mediene ikke jobber så altfor dårlig med presseetikk.