– Det jeg var opptatt av, var å ikke bli skutt

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

– Det var spesielt en av dem som var kjempesint. Han tok meg med bak i et smug og dælja løs.

Journalist Anders Hammer beskriver situasjonen han ble utsatt for i Afghanistan, da han i 2021 dekket Talibans maktovertakelse.

I Hammers nye bok «I front. Kampen for demokrati i Hongkong, Afghanistan og Ukraina», skildrer han mange års arbeid i konfliktsoner gjennom menneskene som lever der. 

Tett på

I syv år i strekk jobbet Hammer i tre ulike konflikter, der han i stor grad har fulgt demokratiforkjempere i Hongkong, Afghanistan og Ukrainia. 

I 2021 ble han nominert til Oscar for dokumentaren «Do Not Split» om protestene i Hongkong. Dokumentarfilmen «The Takeover», om Afghanistan etter Talibans maktovertakelse, ble i 2024 nominert til Emmy.

Fellestrekkene og ulikhetene han så i konfliktene er noe av bakgrunnen til boka som nå er kommet ut, forteller Hammer når han møter Journalisten i Oslo.

– Først og fremst at alle kjemper mot autoritære regimer som prøver å undertrykke dem på litt ulike, og noen like, måter.

Hammer har brukt mye tid på å komme så tett på mennesker som mulig, og det er noe av det han forsøker å skildre i den nye boka, sier han.

– Jeg vil beskrive fra bakkenivå i stedet for å sitte i Oslo og analysere på avstand. Det kan andre gjøre, og det er det en del andre som gjør.

Moralske kvaler

I boka skriver Hammer også om kvalene rundt å dekke mennesker i konflikt. 

Han siterer blant annet den svenske forfatteren Göran Rosenberg, som har skrevet om hvordan journalister livnærer seg av andre mennesker:

«Journalister bryter inn i andre menneskers liv, suger ut den næringen de har bruk for, lar resten være og fortsetter til neste næringskilde», siterer Hammer.

– Det var noe jeg tenkte mye på da jeg flytta til Afghanistan i 2007. Det var det største bruddet mitt med måten å være journalist på, å flytte meg permanent til Afghanistan. Der var jeg først nyhetsfrilanser, hvis det er et begrep.

Krigen i Afghanistan føltes som en veldig viktig, men underkommunisert krig, sier Hammer. 

Det var da ingen norske journalister på bakken der over lengre tid, og han følte han hadde mye fornuftig å gjøre der ved å dokumentere hva som egentlig skjedde. Han ble stort sett bare kontaktet av medier når det skjedde noe dramatisk med norske soldater, eller når det hadde vært store angrep.

– Det å tenke at jobben din bare er å skildre vold og elendighet, gjør noe med hvordan du føler deg, og det er ikke noe jeg har lyst til å gjøre gjennom hele livet. Man får en del moralske kvaler. Da måtte jeg skildre det som skjedde i Afghanistan tettere og bedre enn jeg hadde fått til som nyhetsfrilanser, for å skjønne mer av hvordan afghanere har det.

Dermed begynte han å jobbe med dokumentarer i ulike formater, for å kunne skildre mer engasjerende og for å gi folk innsikt i andre deler av konflikten, og av livet for øvrig i Afghanistan.

– Da følte jeg et større moralsk ansvar for menneskene jeg møtte, kom i tettere kontakt og forstod mer, enn hvis man bare møtte dem kjapt en gang og forsvant igjen.

– Hadde følt meg råtten

Følelsen av å skulle ta en bit av noen andres lidelse og liv, blir ekstra brutal når man dekker en konflikt, sier Hammer. Man må jobbe med måten man møter mennesker på i slike situasjoner, fortsetter han:

– I Ukraina har jeg vært i del i direkte angrep, både mens det skjer og rett etterpå. Da møter man traumatiserte mennesker som ikke har visst at de skulle snakke med en journalist den dagen. Hvis jeg alltid skulle ha møtt folk kort og forsvunnet, da hadde jeg følt meg råtten nå, etter 20 år i konflikt. En del av dem jeg skriver om, har jeg møtt for første gang i et av deres mest dramatiske øyeblikk i livet, og så har jeg oppsøkt dem igjen og igjen seinere.

Hammer tror tid med menneskene man møter gjør at journalistikken blir bedre, men det er også et personlig aspekt der:

– Det er rett og slett bedre for meg personlig.

Tatt av Taliban

En del av boka omhandler tiden Hammer brukte i Afghanistan etter Talibans maktovertakelse. 

En periode som også er blant de mest dramatiske som er skildret i boka.

Blant det mest urovekkende for Hammer personlig, var da bilen han var i ble stoppet i en kontrollpost etter å ha krysset grensen fra Usbekistan. I boka beskriver han at talibanerne snakket om å ta livet av ham.

– For meg personlig var nok det det verste. Det syns jeg var ordentlig guffent. Fordi det virka som om at de mente at de kanskje skulle ta livet av meg. Jeg vil aldri få svar på om det var reelle planer om det eller ikke.

Kontakt med en person litt høyere opp i Taliban fikk ham ut av situasjonen. Hammer føler han kom ut av hendelsen i vater, og var kapabel til å fortsette jobben med å dokumentere maktovertakelsen.

– Taliban var fly forbanna

Hammer reiste dermed videre inn i landet, hvor det i boka blir skildret ytterligere møter med vold og trusler.

– Ganske tidlig begynte kvinnelige aktivister å gå ut i gatene og demonstrere mot Taliban. Selv om Taliban påstod både på pressekonferanser i Kabul og på besøk i Norge, at de hadde lært av tidligere feil, og at nå skulle jenter få gå på skole og kvinner få jobbe, hadde kvinnene en klar oppfatning av at de ville bli undertrykt, sier Hammer.

Taliban sa hva som helst i den perioden for å blidgjøre norske og andre lands myndigheter, legger han til. De ønsket utviklingshjelp, men ikke innblanding i det de omtaler som innenrikspolitiske forhold, altså menneskerettighetsbrudd og undertrykking av kvinner.

– Taliban var fly forbanna på demonstrasjonene og mente de var ulovlige. For meg var det provoserende fordi det var et klart menneskerettighetsbrudd å hindre ytringsfriheten.

Banket opp

Taliban hadde også sagt at de hadde endret seg, men at de ville gi befolkningen rettighetene de hadde krav på i tråd med islam, sier Hammer. Flere av demonstrasjonene han dekket, ble stoppet ved at Taliban skjøt i lufta.

– Og så gikk de løs på aktivister og journalister. De banka folk, også meg, og arresterte en del av oss. Det virka som volden oppstod spontant, og at talibanere ikke hadde planlagt det, men følte at de måtte gripe inn eller fikk beskjed om å gjøre det av kommandanter.

To ganger ble Hammer banket opp i gata etter å ha blitt pågrepet.

– Det var flere menn som slo med geværkolbene.

Adrenalinet døyvet imidlertid litt av smerten . På tross av at julinga var vond, var det ikke det han var mest opptatt av, forteller han.

– Det jeg var opptatt av, var å ikke bli skutt.

– Dælja løs

Ved en anledning ble han tatt med til en leir Talibans etterretning kontrollerte, for siden å bli sluppet ut, mens den andre gangen han ble utsatt for vold, var det mer alvorlig, forteller han.

I forbindelse med årsdagen for maktovertakelsen var det noen kvinner som protesterte. I boka skildrer Hammer at han flykter inn i en butikk når det åpnes ild, men blir dratt ut når han blir oppdaget av talibanere.

– Det var spesielt en av dem som var kjempesint. Han tok meg med bak i et smug og dælja løs. Jeg ble først holdt i en slags bu som trafikkonstablene har. Da hørte jeg et høyt skrik fra en lignende bu like ved – det var en kvinnelig journalist som fikk geværløpet mot hodet fordi hun nektet å låse opp mobilen.

Etter ti timer ble han løslatt med beskjed om ikke å prate om hva han var utsatt for, og informasjon ble gitt om at det var godt mulig at han ville bli stilt for en Taliban-domstol sammen med flere andre journalister.

– Jeg aner ikke om de hadde planer om det. Det er mye man ikke helt vet i slike situasjoner, hvert fall med Taliban som lyver så mye.

Han hadde avtaler med talibanere de kommende dagene som ble gjennomført, og han fikk dekket feiringen av årsdagen for maktovertakelsen, men erfaringene fra protestene gjorde at han følte det var på tide å pakke sammen.

Etterlyser satsing

Hammer har kunnet jobbe flere år i konfliktområder takket være samarbeid med det amerikanske selskapet Field of Vision, forklarer han. Han opplever seg heldig som får både økonomisk støtte og kreativ frihet til å utvikle dokumentar­prosjekter med vekt på det visuelle. 

– En ting er at man er interessert i å bruke penger på månedsvis med  tilstedeværelse i konflikt, men de er også åpne for kreative ideer og eksperimentering rundt hvordan man skal jobbe visuelt som dokumentarist i konflikt.

At man ikke har lignende muligheter hos medieselskaper i Norge, savner han, og i boka etterlyser han også visjonære medieledere som ikke bare gir folk det de tror de vil ha. 

En del av konfliktrapporteringen likner på utenriksrapporteringen fra da han selv var barn på 80- og 90-tallet: En tilsynelatende allvitende journalist fyller TV-ruta og forteller hva som skjer rundt dem eller et godt stykke unna, istedenfor å gå tett på og vise det selv med kamera og gjøre oss kjent med folkene som faktisk er rammet, sier Hammer. 

– Jeg forstår ikke hvorfor norske redaksjoner ikke har satset på kortdokumentarer, som er det jeg har jobba mye med. Det er et format jeg mener fungerer veldig bra og er noe de større mediehusene- og TV-kanalene våre kunne ha gjort. 

– Jeg er hårsår selv! 

Storheter som BBC, Deutsche Welle, CNN og PBS satser mer og mer på journalistiske kortdokumentarer, som stort sett varer mellom 15 minutter og en time, sier Hammer.

Anders Hammer la igjen den skuddsikre vesten i Norge etter syv uker i Ukraina. Nå er han i Kabul

– Det er et format som funker kjempebra på nett og de får mange seere. Jeg tror folk i Norge også er interesserte å se det, og jeg savner en satsing på det.

På spørsmål om hva han mener er galt med norsk presses dekning av konflikter, vegrer Hammer seg.

– Jeg syns vi er veldig dårlige på å diskutere journalistikk kritisk. Det brant jeg meg på tidlig som journalist ved at jeg fornærma kollegaer, ler han.

Det skal ingenting til for å fornærme journalister, legger han til.

– Men jeg er hårsår selv! Vi er veldig dårlige på å diskutere konstruktivt. Det blir ofte lest i verste mening, og hvis man har ønske om en debatt, spores det bevisst av, og da blir det ofte en debatt om noe annet enn det man ønsker å ta opp.

Han forteller at han sluttet ganske tidlig med å snakke fritt om hva han syns er bra eller dårlig journalistikk. Samtidig irriterer han seg også selv når han leser en del kritikk av medier.

– Det er kjempelett å kritisere. Det er selvsagt masse dårlig journalistikk og masse bra. Det utfordrende er å vise alternativene, og det er for meg konstruktiv journalistikk. Da kan man holde kjeft, produsere og publisere, og så kan folk like eller mislike det du lager. Det er vel i større grad det jeg har gjort, etter  å ha erta på meg kolleger den første perioden etter at jeg flyttet til Afghanistan i 2007.

Hykleri

Det aller meste som er blitt kuttet ut av boka, er faktisk hans egne betraktninger om journalistikk. Det er fordi det er mindre viktig for ham, enn at boka faktisk skal skildre konflikter tett på menneskene som er der.

– Men du har beholdt kritikken mot vilkår for lokale journalister, da?

– Ja, det er en kritikk mot mediene om at man ikke tar nok hensyn til lokale journalister. Jeg mener det er hyklersk å trekke ut egne journalister av konflikter og betale småpenger for at lokale journalister gjør jobben i stedet. Det så jeg blant annet i Afghanistan etter Talibans maktovertakelse.

Hammer så flere afghanske fotografer som ble tatt og banka kraftig, mens andre journalister holdt seg unna og gjorde andre ting med lavere risiko.

– Men de kunne jo lage innslag basert på fotografene, altså de som tok risikoen de selv ikke var villige til å ta. Det så jeg masse i Irak og Syria også under krigen mot IS. Det er et hykleri vi ikke diskuterer nok. Men det blir fort en nisjedebatt i Norge, for det er nesten ikke utenriksredaksjoner igjen.

Kanskje har ikke de som jobber med utenriks noen interesse i at det blir problematisert, spør Hammer.

– De syns kanskje det fungerer bra at noen navnløse lokale fotografer gjør jobben som andre krediteres for. Det er bare ett av mange moralske dilemmaer i journalistikken.

Noe av problemet blir også dekket til ved hjelp av nyhetsbyråer, mener Hammer. Han peker på at de hyrer lokale folk fotografer og journalister på bakken, og de treffer jeg i konflikter. De har dårlig beskyttelse og er dårlig betalt, men blir ofte ikke engang kreditert med navn i Norge. Ingen norske journalister hadde blitt satt til å jobbe for så dårlig betaling og så uklare ansvarsforhold, sier han.

Hammers bok er gitt ut på Forlaget Press, og han sier den kanskje kan bidra til at man søker mer informasjon om konfliktene, hvis man blir engasjert og inspirert av den. 

– Oppgaven min som journalist er jo å skape et følelsesmessig engasjement, for å si det litt svulstig.