Om å jukse på en måte som føles helt fantastisk

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Når teknologijournalisten Alex Heath har en viktig nyhet han trenger å få ut raskt, noe som skjer ofte, setter han seg ned og snakker til laptopen sin. Den som lytter er ikke en kollega, men Claude, KI-assistenten til Anthropic.

Claude lager deretter første utkast til en artikkel, basert på et sett instruksjoner den har fått tidligere. Blant annet «10 bud for å skrive som Alex Heath».

Utkastet jobber han med inntil 30 minutter for å finpusse, før han publiserer.

Ifølge Heath sørger denne arbeids­prosessen for at han bruker 30-40 prosent mindre tid på å skrive, og han «sparer» timer som han kan bruke på det han mener er viktigere for ham, å hente inn informasjon, å snakke med folk og bygge relasjoner.*

Fremdeles omstridt

Dette kommer fram i artikkelen «Meet the Tech Reporters Using AI to Help Write and Edit Their Stories» i teknologi- og livsstils­magasinet Wired, en av de beste – og mest praktiske – tekstene jeg har lest om KI og journalistikk på svært lenge.

Når det kommer til KI i journalistikken, er det en del ting man i stor grad er enige om er bra. Å bruke KI til å gå gjennom store datasett for å se etter mønstre, er ett eksempel. Transkribering er et annet, og kanskje det som er tatt i bruk av flest.

Vi skal ikke mange år tilbake i tid før det var ganske uvanlig å se norske journalister gjøre opptak av intervjuer hvis de var tenkt brukt til tekst. Nå gjør nesten alle det.

Men et område er fremdeles omstridt: KI-hjelp til å skrive. Unntaket er korte nyhetsoppdateringer og notiser, selv om det er delte meninger om dette også.

Jeg forstår motstanden. For er det ikke litt juks? Mye KI-språk er også rart og upersonlig. 

KI liker i tillegg mange linjeskift og korthuggede setninger. Jeg ser at stadig flere skriver på denne måten. Om dette skyldes KI, eller om KI har trent på denne typen tekster, blir en høna og egget-diskusjon.

Maskinen og tankestreken

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Noe annet er KIs trang til å erstatte kommaer med uvanlig mange tankestreker. Vi som liker tankestreken, og har brukt den i mange år, blir nå møtt med mistroiske blikk og mistanke om KI-hjelp, også når vi ikke har fått det.

Hvor mye KI-hjelp kan vi ta imot før resultatet blir kunstig?

Tidligere har jeg skrevet om egne forsøk med å bruke KI som en hjelper i skriveprosessen. Tilbakemeldingene jeg har fått, har ikke bare vært positive, og en leser sender meg med ujevnt mellomrom passiv-aggressive eposter med spørsmål om det er «KI som har gjort det» når han ser en feil i Journalisten.

Samtidig mener jeg en del journalister har et for romantisk forhold til det å skrive. En god leseopplevelse er viktig, og blir kanskje viktigere fremover når vi drukner i kjedelig og flatt KI-språk, men den viktigste oppgaven til en journalist er å formidle informasjon på en god og effektiv måte. Så finnes det sjangermessige unntak, men vi lar dem ligge akkurat nå.

Og la oss være ærlige. Enkelte journalister er dårlige til å skrive. Eller i beste fall middelmådige. Men de er ikke nødvendigvis dårlige journalister av den grunn. En god gravejournalist er kanskje best til nettopp det, å grave. Andre er gode til å bygge relasjoner og snakke med mennesker. Noen har andre styrker.

KI kan trolig løfte en journalist som skriver dårlig til å bli en som skriver middelmådig. Det ligger en forbedring i det.

Noen er også veldig gode skribenter. Som elsker å skrive. Og som valgte yrket av den grunn. Selv har jeg aldri vært spesielt glad i å skrive, men elsker å ha skrevet. Litt som med trening, det er best etterpå.

Best på alt

Ideelt skulle vi alle vært best på alt. Gode på hele prosessen, fra det å hente inn informasjon til å foredle den. Alle er vi ikke det.

Alex Heath har nok et ganske praktisk forhold til den journalistiske prosessen. For ham handler det om å formidle journalistikken på en effektiv måte. Han har også valgt å hoppe av fra fast jobb for å bygge opp sitt eget nyhetsbrev om teknologibransjen. Helt alene, uten ansatte. For ham er det helt nødvendig å tenke i disse banene.

– Jeg føler at jeg jukser på en måte som føles fantastisk, sier Heath til Wired, men legger raskt til at han ikke valgte dette yrket for å være en skribent.

Jeg har stor respekt for dem som ønsker å være det. De som vil gjøre hele skrive­jobben fra bunnen av. Som sitter og finplukker og justerer på setningene time etter time.

Skriveprosessen handler heller ikke kun om å velge ord og formuleringer, men om tankeprosessene som oppstår når man går gjennom stoffet. Mange av de mest interessante tankene – og dermed også formuleringene – er ikke der fra før, men kommer underveis.

Men selv de gode skribentene har godt av å jobbe sammen med en redaktør.

Laget en redaktør

Jasmine Sun, som er intervjuet i samme artikkel, skriver om KI og Silicon Valley-kulturen. Tidligere i år fikk hun også en del oppmerksomhet for en artikkel i The Atlantic om hvor dårlige språkmodellene er til det å skrive.

Hun bruker aldri KI i skriveprosessen, men har laget sin egen KI-redaktør.

Den store syretesten

Sun forteller at denne KI-redaktøren er matet med artikler hun tidligere har skrevet og notater om skrivestilen hennes.

I intervjuet kommer det også fram at hun har instruert KI-agenten til å utelukkende fokusere på å forsterke og utvikle stemmen hennes, og aldri være smiskende. 

Den skal aldri skrive en setning, men fortelle henne hvordan hun kan gjøre setningen mer «Jasmine Sun».

Instruksjonen er blant annet:

«Du er ikke en medforfatter. Du kan ikke sanse – du har ingen erfaringer, kilder, scener eller følelser å trekke veksler på. Din rolle er å hjelpe Jasmine med å skrive som den beste versjonen av seg selv – ikke bare den hun er på papiret nå, men den hun prøver å bli som skribent. Det innebærer å forstå både den nåværende stemmen hennes og ambisjonene hennes, inkludert hvilke forfattere og kvaliteter hun strekker seg etter.»

Nesten menneske

Casey Newton, som står bak det innflytelsesrike teknologi-nyhetsbrevet Platformer, forteller at han har latt seg inspirere av Sun, og har forsøkte å lage sin egen KI-redaktør etter de samme prinsippene.

– Den har virkelig gjort inntrykk på meg. På sitt beste er tilbakemeldingene omtrent like gode som de tilbakemeldingene jeg har fått fra menneskelige redaktører.

Newton er sammen med Kevin Roose, teknologikommentator i New York Times, programleder i podkasten Hard Fork.

Roose er som Newton fascinert av hva en KI-hjelper kan få til. I arbeidet med en kommende bok om KI har han laget seg et helt team av KI-redaktører, forteller han til Wired. En agent har ansvar for faktasjekk, andre gir tilbakemeldinger på teksten, skrivestil med mer.

I likhet med Newton og Sun gjør han alt skrivearbeidet selv.

– Jeg synes modellene har en tendens til å være ganske generiske og upersonlige, men samtidig liker jeg å gjøre dette, forteller han til Wired.

Han forventer imidlertid at modellene vil utvikle seg, og på sikt skrive bedre enn ham.

– Jeg lever ikke under noen romantisk illusjon om at jeg besitter et spesielt, uerstattelig perspektiv. Men det jeg er, er et menneske, og jeg tror at foreløpig liker folk, i hvert fall noen mennesker, å høre fra andre mennesker.

KI ved korsvei: Vil han frelse oss fra det onde eller lede oss inn i fortapelsen?

Dette er meg

Denne teksten er for øvrig skrevet av meg, men litt hjelp har jeg fått. 

Jeg har brukt KI til å oversette enkelte engelske sitater. Jeg har også brukt KI til å se etter gjentagelser. Enkelte ord og formuleringer har jeg en tendens til å bruke for ofte. 

KI har også bidratt med korrektur.

Jeg har sett språkfolk påpeke at KI-agentene gjør en del ortografiske feil. Det henger nødvendigvis sammen med materialet de er trent på, som er fullt av ortografiske feil. Denne teksten har jeg kjørt gjennom pluss-versjonene til Gemini, ChatGPT og Perplexity. Alle fant feil de andre overså, og komma klarer de ikke å bli helt enige om. 

Likevel, det er betraktelig færre språkfeil i denne teksten fordi jeg har gjort den jobben. 

Målet fremover er å lage en KI-redaktør som skal gjøre meg mer meg. En redaktørens redaktør. 

Dikteringsprosessen til Heath er jeg mer usikker på om passer min måte å jobbe på, men tidligere var jeg også skeptisk til å «snakke inn» tekstmeldinger mens jeg kjører bil. Nå gjør jeg det jevnlig.

Lyden av suksess

Journalistikk er mer enn tekst. Jeg er dårlig til å redigere lyd og video. Helt håpløs, egentlig. 

Her vil jeg trolig kunne komme opp på et akseptabelt nivå med KI-hjelp etter hvert. For veldig mange år siden jobbet jeg i mørkerommet til Romerikes Blad, men digital bilderedigering har jeg aldri helt fått dreisen på. KI har gjort meg mye bedre.

Ellers er det verdt å nevne at Wired, som har intervjuet disse journalistene om KI-bruk, har et forbud mot å bruke KI i både skrive- og redigeringsprosessene.

---

* Uten å gå grundig inn i det, sjefsforsker Magne Jørgensen ved Simula forklarer i Morgenbladet at egenvurderte produktivitetsøkninger, fra for eksempel KI-verktøy, er svært lite pålitelige uten systematiske målinger i tillegg. Jørgensen er ekspert på implementering av IT-systemer.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.