- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
- Teksten er et foredrag som ble holdt på et Foreningen INIO-seminar (tidligere Norsk Arkivråd) denne uka. Tittel på foredraget var «En ny arkivlov uten ambisjoner?».
Arkivarer er journalistens viktigste allierte. Uten dere –
ingen spor å følge. Dere bevarer ikke bare dokumentasjon, men grunnmuren for at
offentligheten kan fungere. For at noen i det hele tatt skal kunne stille
spørsmålet: Hva skjedde egentlig? Hvem visste hva – og når?
Tittelen på dette foredraget er kanskje spissformulert: En
ny arkivlov uten ambisjoner? Spørsmålstegnet er der – men kanskje burde det
vært et utropstegn.
Jeg står her på vegne av Norsk Journalistlag, og sa under
høringen i Stortingets familie- og kulturkomité det mange tenker: Lovarbeidet fremstår
forbløffende uambisiøst.
Hvorfor dette er viktig
Arkiv er ikke bare noe vi gjør for ettertiden. Arkiv er det
som gjør makt etterprøvbar i nåtiden. Det er fundamentet for journalistisk
kildearbeid og demokratisk kontroll.
Og det er alvor nå. Vi mister store mengder arkivpliktig
materiale – hver eneste dag. Gjennom e-post, SMS og samhandlingsverktøy som ikke er koblet til arkivsystemene.
Riksrevisjonen har kalt situasjonen sterkt kritikkverdig.
Det er ikke småtteri. Det handler om maktbalanse – og i ytterste konsekvens:
tilliten mellom stat og borger.
Hva Arkivlovutvalget faktisk foreslo
I 2019 leverte Arkivlovutvalget et fremtidsrettet og
gjennomarbeidet forslag som tok tak i de reelle utfordringene.
De foreslo et paradigmeskifte: bort fra manuell
journalføring og postjournalen, over til innebygd, automatisk arkivering. Det ville
sikret dokumentasjon løpende og i sanntid, ikke som en ettertanke.
Utvalget ønsket en sektorovergripende lov som skulle være konkret,
forutsigbar og ikke overlatt til skjønn. De grunnleggende prinsippene skulle ikke
dyttes ned i forskrift eller rundskriv, hvor pliktsubjektene gis for stort spillerom.
Forslagene deres ville gjort arkivarbeidet:
- Effektivisert og standardisert
- Mindre sårbart for menneskelig feil
- Og – viktigst – mer pålitelig som grunnlag for innsyn, kontroll og ansvarliggjøring.
Hva regjeringen valgte
Men hva gjør Stortinget? De legger hele moderniseringen på
is. I proposisjonen fra regjeringen heter det – og jeg siterer:
Den dagen teknologi og tilgrensande lovverk er modent for
endring, kan spørsmålet adresserast på ny. (…) Gjeldande rett blir for det
meste vidareført i den nye lova (…), og: Framlegget vil ikkje påføre det
offentlege vesentlege økonomiske eller administrative bører.
Oversatt til tydelig språk: Lovgiver har ingen planer om å investere
i løsninger på et velkjent og voksende problem. Ja, bortsett fra bruk av penger
for å skifte navn fra Arkivverket til Nasjonalarkivet. Det er i stedet borgerne
og forvaltningen som må bære kostnadene for at vi fortsatt ikke har klart å
fjerne tidstyver, forbedre kvaliteten i saksbehandlingen eller styrke
innbyggernes rett til innsyn. I stedet viderefører vi utdaterte og fragmenterte
arkivsystemer, som står i veien for en moderne og effektiv forvaltning.
Den nye loven sementerer i praksis arkivfaglige prinsipper
fra 1992 – altså fra før internett ble utbredt i norsk forvaltning, og e-post
var en kuriositet.
Det er en lov for gårsdagen, ikke for morgendagen.
Hva vi risikerer å miste
Uten innebygd arkivering, risikerer vi fortsatt:
- Journaler som ikke fanger reell dokumentasjon
- Arkivtap som gjør det umulig å spore beslutninger
- Et lovverk som hindrer for sanntidsinnsyn.
Dette svekker både borgernes rett til informasjon og journalisters
mulighet til å ettergå maktutøvelse. Og dette er ikke et teoretisk problem. Det
skjer - hver eneste dag i det journalistiske arbeidet: Dokumenter som «ikke
finnes». Beslutninger som er tatt, men ikke dokumentert. Prosesser uten spor.
Digitaliseringsstrategi vs. virkelighet
Regjeringens digitaliseringsstrategi sier: I 2030 er
Norge verdens mest digitaliserte land. Men med denne loven får vi ikke
engang det mest grunnleggende digitale fundamentet med oss: arkivene.
Vi trenger en lov som faktisk regulerer hvordan offentlig
dokumentasjon skal håndteres i 2025 – ikke vage og «teknologinøytrale» fraser som
mangler teknologiforståelse.
Arkiv er ikke et særinteressefelt. Vi trenger en arkivlov
som harmoniserer med øvrig regelverk:
- Den nye forvaltningsloven stiller krav til dokumentasjonsplikt og sporbarhet. Disse må naturligvis ses i sammenheng med krav til arkivering og innsyn.
- Og Viderebruksutvalgets forslag til ny datadelingslov – som jeg selv var med på å utforme - stiller også krav til tilgjengeliggjøring, samt oversikt og publisering av data og metadata.
Uten en helhetlig og moderne arkivlov svikter vi - på tvers
av sektorer. At kunstig intelligens bare nevnes én eneste gang i hele
proposisjonen – og det i forskriftssammenheng – sier i tillegg alt om hvor bakpå
loven er.
Hva som kunne vært gjort
Skatteetaten har for eksempel allerede utviklet prototyper
som bruker maskinlæring til å kategorisere og vurdere dokumenter automatisk. Teknologien
finnes – det er viljen det står på. Vi kunne hatt:
- Løpende, automatisk arkivering
- Bedre dataflyt
- Mindre behov for manuell journalføring
- Og bedre etterprøvbarhet - i sanntid.
Men isteden får vi: Status quo.
Venstres forsøk på omkamp
Det mest oppløftende i denne lovprosessen er Venstres tydelige og
prinsipielle stemme. Med MDGs støtte. Det var for så vidt tidligere
kulturminister fra Venstre, Abid Raja, som stanset Arkivlovutvalgets forslag. Men
partiet har i denne stortingsperioden forsøkt å rette opp den skaden som ble
gjort ved å skyve saken foran seg.
Venstre sier det rett ut – både i komitéinnstillingen og
under stortingsbehandlingen i forrige uke: Lovforslaget er beheftet med så
store svakheter at det bør sendes tilbake til regjeringen.
De stiller det betimelige spørsmålet: Hvorfor lage en ny lov
hvis man bare kopierer prinsippene fra 1992?
Og gledelig er det jo også at de ber om at
forskriftsarbeidet må skje i tett dialog med Foreningen INIO og Norsk
Journalistlag.
Dette er viktige og modige signaler – men det er fortsatt et
mindretall. De andre partiene ønsker loven velkommen med åpne armer - og
lukkede øyne.
The Muppet Show
Da jeg satt på publikumsgalleriet under
stortingsbehandlingen i forrige uke, var det som å sitte i losjen til The
Muppet Show. Men i motsetning til kultklassikeren, som lever av treffsikker
satire og kvikke replikker, var innspillene fra kulturkomiteens medlemmer
preget av nostalgi og en nesten rørende tro på at status quo er godt nok.
Arbeiderpartiets saksordfører var mest opptatt av å rose
komiteens arbeid – selv om den eneste endringen fra regjeringens forslag gjaldt
arkivering utført av private rettssubjekter på vegne av det offentlige.
Nestlederen i komiteen fra Høyre brukte taletiden på å
spørre hvordan komiteens egne merknader egentlig skulle forstås – som om Høyre ikke
hadde vært med på å skrive dem.
SV konsentrerte seg om å ramse opp hvilke arkiver
representanten hadde besøkt de siste årene, og hvilke TV-programmer om
slektsforskning som hadde gjort inntrykk.
Både Høyre og Senterpartiet viste for så vidt forståelse for
Norsk Journalistlags skuffelse, men mente likevel at loven representerer den
nødvendige moderniseringen. Ja, Senterpartiet gikk faktisk så langt som å
hevde at den gir et etterlengtet løft. Bare synd at det ikke ble tid til
å utdype hva det løftet faktisk består i – og hvem som skal bære det.
Tid hadde derimot Fremskrittspartiet, som valgte å bruke sin
taletid på å diskutere om Arkivverket kanskje ikke burde få et nytt navn.
Og uansett hvordan Venstre forsøkte å konfrontere
kulturministeren med spørsmål om hvilken teknologi og hvilket tilgrensende
lovverk som skal gjøre arkivfeltet modent for endring, var statsråden mest
opptatt av å minne Venstre på hva de selv har sagt og gjort tidligere – i en
slags politisk mimringstime - uten retning.
Det var som en parodi på The Muppet Show. Med én viktig
forskjell: I Muppet Show var det i det minste meningen at det skulle være
morsomt.
Beredskapsperspektivet
Kanskje støtter flertallet loven fordi forsvarsbudsjettet
veier tyngre enn tillit og etterprøvbarhet?
Men moderne arkivlovgivning er også avgjørende fra et
beredskapsperspektiv. Totalberedskap handler ikke bare om forsvar, helse og
strøm. Den handler også om å sikre tilgangen til samfunnsviktig informasjon når
det gjelder som mest – i kriser, i uro, i usikkerhet.
I Justisdepartementets oversikt over kritiske
samfunnsfunksjoner, er digital sikkerhet – inkludert arkivsystemer – nå
eksplisitt omtalt som beredskapskritisk infrastruktur.
Arkiv er altså ikke lenger bare en forvaltningsmessig støttefunksjon
– men en del av vår nasjonale sikkerhet.
Uten en helhetlig og teknologisk oppdatert arkivstruktur, svekkes
både evnen til koordinering under kriser og muligheten til i ettertid å forstå
hva som skjedde, hvem som gjorde hva, og hvorfor. Under alvorlige hendelser –
som cyberangrep, naturkatastrofer, pandemi eller krig – må offentlige
virksomheter kunne få tilgang til og dele relevant dokumentasjon raskt og
sikkert. Dette forutsetter systemer med høy tilgjengelighet, integritet og
sporbarhet. Og slike farer er dessverre ikke utopi.
Hva nå?
Så hva er planen videre? Det virker det som ingen ansvarlige
har svar på. Og det virker det som svært få er bekymret for.
Som et minimum må vi i hvert fall stille tekniske krav til
forvaltningens nye systemer. Her viser jeg til Viderebruksutvalgets
anbefalinger, hvor noen av oss foreslo krav om innebygd åpenhet og åpenhet som
standardinnstilling.
I praksis innebærer dette at offentlige virksomheter, både
ved anskaffelser og utvikling av egne systemer, må sikre løsninger som legger
til rette for økt datadeling og viderebruk.
En slik plikt innebærer for eksempel at nye databaser må
kunne eksportere opplysninger.
Avslutning
Arkiv er altså kjernen i en ansvarlig og moderne offentlig
forvaltning. Likevel har denne lovprosessen kollapset.
Derfor spør jeg igjen – denne gangen med utropstegn: En ny
arkivlov uten ambisjoner! – det har vi rett og slett ikke råd til.
