Ditt navn vil alltid stå i kolofonen for nordtrøndersk pressehistorie

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

– De’ e’ ein teng æ reagere på …

Han hadde knapt kommet seg innom kontordøra, og jeg hadde ikke alltid fått med meg at han var på terskelen en gang. Men der sto Jon, blåste tungt i nesa og satte et intenst blikk i en åpenbart villfaren, ung (les: yngre) aviskollega. Og det var garantert ikke bare én ting den gamle bladfyken reagerte på.

Det kunne handle om hvordan arvtakerne på desken ikke fulgte opp saker slik man gjorde før, eller en nitid presisering av korrekt grammatikk i alt fra titler til bortgjemte notiser. Og ikke minst riktige navn og rekkefølge i bildetekster – for han hadde da så visst fått det med seg.

Før utgreiingen var kommet til ingressen, var han allerede godt plantet i gjestestolen. Om jeg var opptatt eller hadde tid? Nei, det ble aldri et tema.

Selv snublet jeg inn i avisbransjen midt på 90-tallet, mens både vegger og tastatur var klissete av gul nikotin, redaktørene dritskumle og vaktsjefene livsfarlige. Å bomme på en deadline eller – gud forby – glemme å sette film i kameraet, var en synd så stor at det var mentalt smertefullt å ringe inn til desken for å bekjenne.

Men det fantes noen med en litt mer pedagogisk tilnærming, som la godviljen til når en ung spire var ute å kjøre. Jon Holmlimo var en av dem.

Han og hans likesinnede så unge mennesker som ville bli journalister. Han så forhåpentligvis talent hos enkelte, og tuktet med den ene hånda og beroliget med den andre. Å ha sånne som Jon å se opp til og lære av, var avgjørende for at jeg valgte meg denne livsstilen. Det å kunne brenne for noe så innstendig at man la alt annet til side i jakten på en godt fortalt nyhet og historie, var inspirerende. Det var noe med disse «gamle» sluskenes stil og engasjement som var forlokkende.

Nå er jeg ikke lenger verken ung eller yngre, og har trolig selv bikket over i kategorien «senior». Jeg kjenner ofte på et behov for å rope «Alt var bedre før!» på desken, og ramse opp alt jeg mener er feil med dagens journalistikk og aviser. Men Jon gjorde aldri dét. Han var definitivt tydelig i sin tale, men tok inn over seg de massive endringene i bransjen siden han selv holdt på. Han ville bare fortsette å utøve sin mentorrolle for å tviholde på kvalitet og presisjon, selv om både hastighet og produksjonspress hadde eksplodert.

Og det har han klart. Vi er flere i min generasjon som titt og ofte siterer Jons visdomsord til neste generasjon unge bladfyker. Det er nettopp på den måten vi skal klare å holde på kvaliteten, tross stadige effektiviseringsgrep og endringer.

I 1963 stiftet Jon og fem gode kolleger Levanger presseklubb (etter hvert heri også opptatt Verdal), blant annet som et verktøy for å kjempe for åpenhet i forvaltningen. Arbeidet til klubben munnet til slutt ut i offentlighetsloven vi i dag nyter godt av, og klubbens motiver er i dag videreført i Norsk Journalistlag og Presseforbundet. De senere årene har den lokale presseklubben i all hovedsak vært en uformell sosial arena og en viktig møteplass for mimring, hysteriske anekdoter og erfaringsutveksling mellom generasjoner.

Jon ble sammen med medstifter Fridtjov Tingstad hedret med æresmedlemskap i klubben under 50-årsmarkeringen i 2013.

Takk for løypa du tråkket opp og engasjementet som aldri døde. Ditt navn vil alltid stå i kolofonen for nordtrøndersk pressehistorie.

På vegne av venner og kolleger i Levanger og Verdal presseklubb, Gaute Ulvik Haugan