På Norsk Redaktørforenings høstmøte forrige uke presenterte Aftenposten nye retningslinjer for KI i tekstproduksjon. Hovedregelen er nei når KI formulerer enkeltavsnitt eller skriver om større deler av journalistens eget utkast. Sparring er greit, men journalisten skal unngå klipp og lim fra KI-tjenester.
Vi er enige i at journalistikken skal være menneskestyrt, at kilder må beskyttes, og at alt som publiseres, skal kvalitetssikres. Men vi mener Aftenposten setter grensen på feil sted. Et grundig kontrollert avsnitt blir ikke dårligere journalistikk bare fordi en språkmodell foreslo formuleringene.
Dette spørsmålet har betydning også for små redaksjoner. Brukt effektivt og kildekritisk kan KI gjøre mer og dypere journalistikk tilgjengelig for flere. Da trenger vi regler som åpner for forsvarlig bruk.
Reglene er også med på å forme kulturen i redaksjonene. Når KI-formulert tekst blir noe journalister helst skal holde seg unna, kan det forsterke forestillingen om at KI-bruk er uttrykk for latskap, juks eller manglende faglig dyktighet. Vi frykter en kultur der journalister vegrer seg for å fortelle hvordan de bruker KI.
Når ble «klipp og lim» et kvalitetskriterium?
Se for deg en journalist i en liten lokalavis. Hun har brukt flere dager på å undersøke en komplisert byggesak. Hun har lest dokumentene, intervjuet partene, kontrollert vedleggene til vedleggene og skjønt hva saken egentlig handler om.
Så ber hun KI om hjelp til å forklare den kompliserte saksgangen på en måte som leserne forstår.
Si at verktøyet foreslår et avsnitt. Journalisten kontrollerer hver opplysning mot originalmaterialet, vurderer om framstillingen er presis, og forsikrer seg om at vesentlige forbehold og perspektiver er bevart.
Er det automatisk bedre journalistikk å skrive avsnittet på nytt med egne ord? Nei, mener vi.
Eller tenk på en journalist med dysleksi, som har gjort et solid kildearbeid, men trenger hjelp til å formulere resultatet. Antallet KI-genererte ord forteller oss fint lite om kvaliteten på arbeidet.
Dette betyr ikke at vi mener KI-generert tekst automatisk er god nok til publisering – tvert imot. En språkmodell kan endre et forbehold til en konklusjon, den kan skyve balansen mellom kilder eller gjøre at en usikker opplysning fremstår sikker.
Når «kan ha brutt reglene» blir til «brøt reglene», blir teksten kortere og påstanden sikrere. Men innholdet blir neppe i tråd med instruksjonen vi ga om å «gjøre språket litt strammere».
Derfor må journalisten vurdere fakta, vinkling, språk og perspektiver. Å gå god for en tekst er ikke det samme som å skumme gjennom og konstatere at teksten ser riktig ut.
Det er forskjell på å produsere tekst og å produsere journalistikk.
Bylinen har aldri vært en kvittering for hvem som skrev hvert ord i saken. Desker og redaktører omformulerer hver eneste dag. De bidrar også med faglig motstand og tar ansvar. Når KI brukes, må redaksjonen sørge for at den menneskelige vurderingen fortsatt blir gjort.
Vi skammer oss over feil ting
Vi jobber med KI i redaksjoner på hver vår kant: Kaja i Polaris, Håvard med de minste redaksjonene over hele landet, Henrik med de store og mellomstore. Vi møter kolleger som bruker verktøyene til å undersøke materiale, rydde i egne tekster og finne bedre formuleringer. Men vi møter også KI-skam.
Blant dem som bruker KI, svarte 26 prosent av journalistene og 27 prosent av redaktørene i Medieundersøkelsen 2026 at de hadde kjent på skam ved å bruke KI til oppgaver de mente de burde ha gjort selv.
Undersøkelsen forteller ikke om skammen var berettiget, eller om noen skjulte bruken. Men tallene gir grunn til å stille spørsmål om hva slags kultur vi er i ferd med å utvikle. Vi trenger ikke mindre kritikk av KI. Vi trenger en kultur der det er mulig å være åpen om bruken og samtidig stille strenge krav til kvaliteten.
Detektoren tar ikke ansvaret
Aftenpostens undersøkelser av Jørn Lier Horsts bøker har satt fart i diskusjonen. Horst har selv forklart at han bruker KI som støtte, men skriver bøkene sine selv.
Det er legitimt å undersøke hva en slik forklaring innebærer. Men har leseren fått et riktig bilde av Horsts arbeidsmetodikk? Hvor omfattende har KI-bidraget egentlig vært?
Et detektorutslag kan gi grunn til å stille spørsmål. Det kan verken alene dokumentere KI-bruk eller fortelle oss om teksten er god.
Når vi bruker KI-detektorer som en slags moralsk målestokk, risikerer vi å gjøre det viktigere å framstå som KI-fri enn å være åpen om arbeidsmetodene.
En journalist som har brukt KI forsvarlig, kan bli mistenkeliggjort fordi teksten ligner maskinprodusert språk. En journalist som har brukt KI uforsvarlig, kan slippe unna den samme mistanken fordi teksten ikke gir utslag.
Gjør vi en lav KI-score til et kvalitetsstempel, risikerer vi å belønne dem som er flinkest til å skjule sporene sine.
Hvem eier teksten?
Forfatter Anne Holt har sammenlignet KI som tekstbidragsyter med en møbelsnekker som bearbeider en Ikea-stol og selger den som eget håndverk.
Vi forstår innvendingen. Menneskeskapt språk kan ha en egen kunstnerisk verdi, men sammenligningen blir for enkel.
Tenk deg en forfatter som utvikler handlingen, personene og fortellerstemmen, men bruker KI til å foreslå formuleringer som hun bearbeider og godkjenner. Har hun jukset?
Vi mener nei. Hun bør være åpen om hva KI har bidratt med, men et detektorutslag forteller ikke hvem som har utviklet historien eller tatt de kunstneriske valgene.
Fra 2027 faller bøker der KI har skrevet eller omskrevet tekst som hovedregel utenfor Kulturrådets innkjøpsordninger. Støttefunksjoner er tillatt. For nyskrevet litteratur kan unntak vurderes i særskilte, kunstnerisk eller faglig begrunnede tilfeller.
For oss er poenget at menneskelig selvstendighet ikke alltid kan måles ut fra hvem som først formulerte ordene. Et kategorisk nei til KI-genererte setninger blir feil.
Redaktøren må gjøre sin del
I oktober felte Pressens Faglige Utvalg Nettavisen for et oppdiktet sitat hentet fra et KI-verktøy. Avisen erkjente at opplysningen ikke var kontrollert i henhold til egne regler og Vær Varsom-plakaten.
Nettavisen manglet ikke en regel mot å publisere oppdiktede sitater, men regelen ble ikke fulgt. Saken illustrerer hvorfor kontrollen må følge hele arbeidsprosessen, ikke bare den ferdige teksten.
En journalist som bruker KI til research, kan få feilaktige opplysninger inn i saken lenge før noen ber om hjelp til formuleringene. Resultatet kan være en tekst som er skrevet helt av journalisten selv, men bygger på et uriktig grunnlag.
Derfor må vi stille konkrete spørsmål: Kan faktapåstandene spores til originalkilder? Er sitatene kontrollert mot opptak eller notater? Har journalisten forstått hva verktøyet har gjort med materialet?
Et oppdiktet sitat blir ikke mer sant fordi journalisten har skrevet det selv.
Manglende kontrollmekanismer
I Medieundersøkelsen 2026 var 47 prosent av journalistene på arbeidsplasser der KI brukes uenige i at mediehuset hadde tilstrekkelige kontrollmekanismer for å unngå uheldige utfall.
I høst rettet Adresseavisen elleve meningsartikler og avpubliserte en leder etter KI-bruk. Forfatteren hadde skrevet utkastene selv, men avisen mente KI i for stor grad hadde fått omformulere dem. Sjefredaktøren erkjente at reglene hadde vært for uklare.
Det er nettopp slike diskusjoner redaksjonene bør ta – før resten av bransjen hekter seg på og lager journalistikk av det.
En kommentar eller personlig anmeldelse kan kreve andre grenser enn en kort nyhetsmelding. Leseren kan med rette forvente at en kommentators standpunkter er vedkommendes egne. En journalist som lar en chatbot levere meningene og bare setter navnet sitt under, har overlatt en vesentlig del av oppdraget til maskinen.
Men en kommentator kan fortsatt bruke KI til å utfordre egne resonnementer, finne motargumenter eller prøve ut formuleringer.
Vi støtter Aftenpostens offentlige retningslinjer, men et generelt nei til KI-formulerte avsnitt og omskrivinger av journalistens eget materiale, men et generelt nei til KI-formulerte avsnitt og omskriving av journalistens eget materiale legger for stor vekt på hvem det var som formulerte ordene. Det avgjørende bør være om journalisten har kontroll på innholdet.
Åpenhet er bedre enn KI-skam
Åpenhet er avgjørende dersom vi skal bevare tilliten til journalistikken, men denne åpenheten må også ha nytteverdi for leseren.
«KI er brukt» er en knapp forklaring. Det kan bety at verktøyet hjalp oss med å forstå kommunepapirene, eller at KI faktisk foreslo hele resonnementet som sto på trykk. Vi som har laget saken, bør kunne forklare hva vi fikk hjelp til.
Når KI har spilt en viktig rolle i en sak, bør redaksjonen kunne forklare hva verktøyet ble brukt til, og hvordan resultatet ble kontrollert. Åpenhet om forsvarlig bruk må kunne møtes med saklige vurderinger - ikke mistenkeliggjøring.
Vi skal stille strenge krav til KI-bruk i journalistikken. Vi skal kritisere feil, kreve kildekontroll og være åpne overfor leserne. Men vi må slutte å behandle KI-genererte formuleringer som et problem i seg selv.
Aftenposten setter grensen på feil sted.
Artikkelforfatterne hadde mye på hjerte hver seg, så vi brukte Claude til å foreslå innstramminger i teksten for å gjøre argumentene tydeligere. Også til å omformulere setninger.
Nylige artikler
Nye lesertall: Dagbladet faller kraftig – Nettavisen øker
Betaling for journalistikk: – Vi har vore litt arrogante
Ut mot påstander mot avisa: – Blank løgn
Strix kutter rundt ti årsverk
Undersøkende journalistikk selger seg ikke selv
Mest leste artikler
Det er ikke personlig. Det er bare journalistikk
Fekk tilsnakk av korrespondenten: – På verst tenkeleg tidspunkt
NRK-sjef om nedbemanning: – Treffer også lederne ganske hardt
«Profeten i Bærum»-regissøren snakket ut: – Skjønte at jeg ikke hadde kontroll
– Vil egentlig håpe noen klager til PFU