Ett år med Trump 2.0: Et frontalangrep på frie medier

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

De første ukene av 2025 ble sitatet som ofte er tilskrevet Lenin om tiårene der ingenting skjer og uker der tiår skjer, hyppig sitert. Deretter vennet mange av oss seg nærmest til de sjokkartede uttalelsene og strømmen av stort og smått som fosser ut av Det hvite hus, Mar-a-Lago, Air Force One eller Truth Social. 

Så kom 2026 med et nytt geopolitisk rykk og ditto pushvarsler. Vi våkner hver morgen «som til en ny episode av South Park», som Latin-Amerika-ekspert Benedicte Bull treffende formulerte det nylig. 

Hva så med selve journalistikken og mediefriheten ett år inn i Trump 2.0? 

Hatefull retrorikk

Det er fremdeles over tre måneder til Reportere uten grenser (RSF) lanserer sin årlige pressefrihetsindeks. I fjor endte USA på 57. plass av 180 stater – og i starten av 2026 viser organisasjonen at det er mye som tyder på at Trumps USA er på full fart inn i en kategori bestående av autoritære ledere som driver rovjakt på frie medier.

Trumps hatefulle retorikk mot mediene er ikke ny. Den preget også den første presidentperioden der mediekonsern og reportere som var kritiske til presidenten eller hans avgjørelser, ofte ble høylytt anklaget for å være «fake news». 

Som mye annet i Trumps andre periode er retorikken nå blitt mer ekstrem og angrepene på journalistisk uavhengighet blir stadig mer graverende. En del av denne utviklingen har trolig forsvunnet noe i støyen fra alt det andre den amerikanske presidenten foretar seg.

For min egen del er det ett øyeblikk som symboliserer fjorårets lange rekke av endringer i USAs ytringsfrihets- og medielandskap. Som fagansvarlig for journalistiske begreper og insitusjoner i Store norske leksikon (SNL) satt jeg en vinterkveld ved kjøkkenbordet og oppdaterte innføringen om Washington Post. 

Jeg skrev om utviklingen fra styrtrike Jeff Bezos kjøpte avisen og målrettet har endret den redaksjonelle linjen, om sensureringen av Ann Telnaes sin karikaturtegning av tekoligarkene som tilber Trump, og at Bezos bestemte at avisens debattinnlegg heretter ikke skal gå imot «personlige friheter». 

Innblandinger som resulterte i at både Telnaes og debattredaktøren trakk seg. 

Til slutt endret jeg SNL-ingressen fra: «Avisen er en av de best ansette ...» til «Avisen var lenge en av de best ansette ...» 

Altså fra ER til VAR om selveste The Post, gravejournalistikkens historiske fyrlykt og vaktbikkjenes vaktbikkje, viden kjent ikke minst for sin rolle i avsløringen av Watergate-skandalen i USA for et halvt århundre siden. 

For meg illustrerer endringen fra presens til fortid i en leksikonartikkel det dystre amerikanske medieåret 2025. Samtidig er dette bare ett av mange eksempler på den negative utviklingen for ytrings- og mediefrihet i USA det siste året. 

En utvikling som kan skisseres langs tre hovedakser: Informasjonstilgang, svekket journalistsikkerhet og trusler om søksmål.

Informasjonstilgang

Angrep på det amerikanske statsapparatet tok til fra Trumps første uke ved makten i januar 2025. 

Politiseringen av det føderale medietilsynet FCC har gått hånd i hånd med innstramninger av journalisters og dermed publikums tilgang til informasjon, ikke minst på områder knyttet til migrasjon og det militære. 

Trump var tidlig ute med å frata Associated Press tilgang til Det ovale kontor og presidentflyet siden de nekter å føye seg etter hans presidentordre om å kalle Mexicogolfen for Amerikagolfen. 

Akkrediteringen til sentrale arenaer i Washington ble strammet inn og i oktober kom en ny regel som begrenser selv de akkrediterte journalistenes tilgang til pressekontoret i Det hvite hus. 

Dette skjedde omtrent samtidig som da en rekke journalister leverte inn nøkkelkortene sine til forsvarsdepartementet (nå krigsdepartementet) i protest mot en ny regel om at mediene må signere en avtale som begrenser hva som kan publiseres om det amerikanske forsvaret. 

Krigsminister Pete Hegseth har stoppet mediene fra å rapportere fra Pentagon og nylig annonserte talsmann Sean Parnell på X at departementet gjør omfattende endringer av den delvis statsstøttede militæravisen Stars and Stripes for å unngå «woke-avledninger», som han mener svekker moralen. 

Ifølge Politico skal det også bli forbudt å publisere stoff fra uavhengige nyhetsbyråer i militæravisen, mens søkere til stillinger der blir spurt i ansettelsesintervju om hvordan de vil støtte Trump-administrasjonens politikk. 

I tillegg til at myndighetene søker økt kontroll over hva journalistene kan si og skrive, kommer den brutale kuttingen av bistandsstøtte som rammer støtte til mediefrihet og medieutvikling verden over og har resultert i at de fleste i den statlige internasjonale mediekanalen Voice of America er sagt opp.

Trakassering og svekket sikkerhet

Trump er kjent for grove fornærmelser av journaliser og særlig kvinnelige journalister er utsatt. 

«Quiet, Piggy»-angrepet på Bloomsberg-journalist Catherine Lucey vil bli husket som et av mange slike angrep. Andre eksempler fra den senere tid er da den amerikanske presidenten kalte New York Times-reporter Katie Rogers «stygg», CNNs hvite hus-korrespondent Kaitlan Collins «dum og ekkel» og ABC News politiske korrespondent Rachel Scott for «den mest motbydelige reporter». 

Det å håne og trakassere kvinnelige reportere kan nok si mye om både hvordan verdens mektigste mann ser kvinner som underordnede og at han ikke håndterer å bli stilt kritiske spørsmål av en kvinne. 

Oppførselen baner også vei for et regime der det å oppføre seg dårlig mot kvinner og pressefolk er helt akseptabelt. Spesielt journalister som dekker demonstrasjoner er mer utsatt enn før for både vold fra publikum og urettmessige arrestasjoner. 

Ikke minst under de store «No Kings»-demonstrasjonene i oktober var det mange tilfeller der politi angrep journalister, og det finnes også en rekke eksempler på at ICE angriper journalister som forsøker å dekke deportasjoner og vold. 

På tampen av 2025 opprettet det hvite hus sin «Hall of Shame»-nettside som henger ut nyhetskanaler og journalister som Trump-administrasjonen finner partiske eller unøyaktige. Nettsiden er nok et eksempel på at det slås ned på ytringer som Trump-administrasjonen ikke liker. 

Trusler om søksmål

Trump har den siste tiden gått til en rekke aggressive søksmål mot medier han er uenig med og/eller føler seg dårlig behandlet av. Blant annet krevde han først 10, deretter 20 milliarder dollar i erstatning for et 60 Minutes-intervju på CBS i 2024 med demokratenes presidentkandidat Kamala Harris som han fant partisk. 

Saken endte med at CBS' eiere sommeren 2025 betalte 16 millioner dollar i forlik for å slippe en enda dyrere rettssak. Trump saksøkte også Wall Street Journal og eier Rupert Murdoch etter avisens artikkel om et brev Trump skal ha sendt til Jeffrey Epstein for å gratulere ham med 50-årsdagen.

Felles for en rekke av disse søksmålene er at eksperter på mediejuss mener at sakene ikke er overbevisende, men at de saksøkte likevel ofte foretrekker å betale seg ut av knipen for å slippe dyre rettssaker og presidentens ustabile vrede. 

Søksmålene følger heller ikke nasjonale grenser. På tampen av 2025 saksøkte den amerikanske presidenten BBC for den svimlende summen 100 millioner dollar på grunn av den mye omtalte dokumentaren med feilredigering av Trumps 6. januar-tale fra 2021. 

Søksmålet kom etter at BBC hadde beklaget, avpublisert dokumentaren og både kringkastingssjef Tim Davie og nyhetsdirektør Deborah Turness hadde trukket seg. BBC vil nå be domstolen om å avvise søksmålet også fordi de hevder at retten i Florida ikke har jurisdiksjon over britiske selskaper.

Grunnløse saker

Diskusjonene om SLAPP (Strategic Lawsuit Against Public Participation), altså bruk av søksmål eller trusler om søksmål i saker av grunnløst eller klart urimelig kaliber for å kneble journalister eller organisasjonene deres, har fått økt relevans i USA det siste året. 

Erfaringer fra land der slik maktmisbruk er utbredt mot journalister og varslere viser at konsekvensen kan bli at truslene skaper en avkjølende effekt og ofte selvsensur ved at journalister eller redaksjoner legger bånd på seg selv – eller holder seg unna å dekke visse temaer.

Utviklingen langs disse tre hovedaksene er del av et større bilde der flere amerikanske demokratiske institusjoner nå viser tegn til å knele i møte med den amerikanske administrasjonens aggressive retorikk og der mange av de redaktørstyrte mediene sliter økonomisk. 

Dette skjer i et politisk kommunikasjonslandskap der Trump-administrasjonen gir frie tøyler til tekoligarkene, samtidig som de ønsker å ha sterk kontroll med fortellingen om USA og om verden og gjerne benytter seg av åpenbare løgner, skamløs historieforfalskning og desinformasjon.

Journalister er noen av de første som angripes når demokratier bryter sammen. 

Autokrater har alltid visst at for å kontrollere et folk må du kontrollere informasjonen deres. Hva skal så journalister og mediehus gjøre, både i USA og andre steder? 

I tillegg til å stå sammen og organisere seg er oppdraget klart: 

–Journalister, gjør jobben deres, rapporter fakta, sa Committee to Protect Journalists-direktør Jodie Ginsberg da hun åpnet journalistsikkerhets­konferansen på OsloMet i november, og fortsatte:

– Det å utfordre bøllene er faktisk en viktig del av god journalistikk.