Feil PFU-medisin

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.B

I 2000-2009 mottok PFU 246 klager i året i snitt. Siste seks år kom det 740 klager i snitt. Ny klagerekord i 2025: 834 klager.

PFU-systemet er ikke rigget for et slikt omfang. Generalsekretær i Presseforbundet og leder for PFU-sekretariatet, Elin Floberghagen, uttalte til Journalisten 30. desember i fjor at hun «er litt bekymret for omfanget PFU klarer å håndtere. Det er grenser for hvor mye, og hvor store klagene kan være.»

Dagens anti-klagemedisin: Færre medhold

Det ultimate tiltak for å redusere antall klager, å gjøre det så vanskelig for klagere å få medhold at stadig færre finner det bryet verdt å klage.

I 2000-2009 var totalt antall årlige medhold 62 i snitt. Siste seks år var totalt antall medhold 55 i snitt, lavest i 2025: 46.

I tiårsperioden 2000-2009 var gjennomsnittlig medholdsprosent i PFU 35. I neste tiårsperiode sank den til 25, de siste seks år videre ned til 22.

Ny bunnrekord for medhold kom i 2025: 15 prosent. Bare 1,5 av 10 klagere fikk medhold i fjor. Det nye lavmålet kom etter en absurd høy nedgang fra 2024 på 35 prosent.

Dette skjedde i et år da antall behandlede klager (saker som får full behandling pluss forenklede) økte fra 243 til 306 (26 prosent), og antall saker som fikk full behandling økte fra 120 til 139 (16 prosent). 

Til tross for økningen i antall klager som fikk full behandling i fjor, falt antall medhold i rene tall fra 56 til 46 (18 prosent).

Eneste naturlige forklaring på medholdsprosent på rekordlave 15 og færre medhold i rene tall til tross for økning i klagesaker som får full behandling, er at PFU har gjort det markant vanskeligere å få medhold. Dette er da også det jeg har opplevd ved å følge strømmingen av PFU-møtene og analysere alle nye PFU-avgjørelser.

Redusert kravene

Dagens PFU har – slik jeg ser det – gjennom sin tolkning og praktisering av reglene i Vær Varsom-plakaten (VVP) redusert kravene som stilles til mediene når de publiserer sterke påstander om noen, og særlig kravet om samtidig imøtegåelse.

I de 15 årene fra 2010-2024 felte PFU i gjennomsnitt 24 ganger hvert år for brudd på VVP 4.14 om samtidig imøtegåelse. I 2025 var det 11 fellelser for 4.14-brudd, en nedgang på 54 prosent sammenlignet med gjennomsnittet i de foregående 15 år. Eksempler på klagesaker fra 2025 som viser at det er blitt vanskeligere for klagere å få medhold i 4.14-saker, er disse tre klagene mot henholdsvis Finansavisen, Telemarksavisa og Stord24.

Etter å ha fulgt med på strømmingen av møtene, er min klare oppfatning at det er Norsk Redaktørforenings faste PFU-medlemmer, med PFU-leder Anne Weider Aasen i spissen, som har ført an i utviklingen mot færre medhold (Stein Bjøntegård var et hederlig unntak).

Som jeg skrev i Aftenposten, mister PFU sin legitimitet som klageinstans når bare 1,5 av 10 klagere får medhold. Og en presse som er umulig å ansvarliggjøre, vil snart undergrave egen posisjon og troverdighet.

PFU-leder Weider Aasens forklaring på hvorfor bare 1,5 av 10 klagere fikk medhold i PFU i 2025, er at det kommer så mange grunnløse klager.

Men antall klager som slapp gjennom nåløyet og fikk full saksbehandling i PFU i 2025 var 139, høyest på ti år. Weider Aasens forklaring holder ikke vann.

Forenkle, baby, forenkle!

PFU-systemets svar på klageøkningen har også vært å «forenkle» stadig flere klager, det vil si frifinne innklagde medier ved «standrett» uten full saksbehandling.

I tiårsperioden 2000-2009 forenklet PFU-sekretariatet årlig 47 klagesaker i snitt. I de siste seks år ble det årlig forenklet 130 saker i snitt, en økning på 277 prosent.

Det er godt dokumentert at flere saker som er blitt forenklet, viste seg å være meget solid presseetisk fundamentert, og at det slett ikke var åpenbart at de ikke kunne føre frem. 

Weider Aasen og andre i PFU-systemet oppgir gjerne medholdsprosent/fellingsprosent uten å inkludere de forenklede sakene, noe som er direkte misvisende og et tvilsomt grep for å skjule hvor få det er som får medhold.

Nye tiltak på gang

 Elin Floberghagen i Journalisten 30.12.2025:

«Vi har satt i gang et arbeid for å se på hvordan vi skal sikre at vi får klager som er såpass gode at de kan behandles, og for å få ned omfanget, sier hun. 

Trolig vil det bli foreslått noen begrensninger på hvor mye en klage og et tilsvar kan inneholde.»

I 2020 ble det vedtektsfestet at en klage til PFU kan inneholde maksimalt 4500 ord, og replikk i tilsvarsrunden maksimalt 2000 ord.

Disse maksgrensene gjelder uansett hvor mange publiseringer som klages inn. Om innklaget redaksjon publiserer nye angrep etter at klagen er sendt, må man bruke de 2000 ordene i replikkrunden til å klage inn denne.

Dette gjør det i praksis umulig på en forsvarlig måte å klage inn flere publiseringer fra en enkelt redaksjon, noe som jo ikke er uvanlig når en redaksjon kjører en sak.

Men begrensningene på antall ord har ikke ført til mindre arbeidsbelastning for PFU-systemet, og nå varsler Floberghagen at antall tillatte ord klage og replikk kan innehold, skal kortes ytterligere ned.

Som alle skrivende mennesker vet, er det langt vanskeligere å skrive kort enn å skrive langt. Maksgrensene rammer først og fremst dem med lite skriveerfaring, og som ikke har ressurser til å bruke profesjonell hjelp. Enda lavere maksgrenser favoriserer derfor de mest resurssterke.

Det samme gjør et annet tiltak Norsk Presseforbund nå vurderer: Å kutte klagefristen fra seks til tre måneder. Hvis dette virkelig gjennomføres, blir konsekvensene store for alle som ønsker å klage til PFU. 

Det åpenbare tiltaket overses

PFU-systemets egen årlige forklaring på klageøkningen er alltid den samme: PFU-ordningen er blitt bedre kjent og det er blitt lettere å klage.

Men hva skjer når PFU gjør det stadig vanskeligere for klagere å få medhold?

Når mediene går fri i PFU i opptil 8,5 av 10 klagesaker, blir, naturlig nok, journalister og redaktører mindre opptatt av å følge de presseetiske reglene.

Hva ville skjedd hvis dagens PFU begynte å respektere tidligere utvalgs avgjørelser, og igjen gi klagere medhold for det som før ble ansett som klare presseetiske brudd?

Den beste medisinen mot klageøkningen er å håndheve Vær Varsom-plakaten slik at totalt antall presseetiske brudd går ned, og ikke, som nå, at de går opp.

Presseledere som Anne Weider Aasen og Elin Floberghagen ser ut til å mene at det er i norsk presses interesse å gjøre det stadig vanskeligere for klagere å få medhold i PFU, og tviholde på pressens fulle og hele kontroll over Norges eneste reelle klageinstans for mediers maktmisbruk.

Jeg tror de tar feil.

Anders Cappelen er siviløkonom fra NHH og har vært journalist i Aftenposten.