KI er journalistenes Viagra

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Stadig flere journalister blir avslørt i å bruke kunstige stimuli, ikke bare til å komme i gang med skrivingen, sortere tankerekker og lage en struktur, men også til å utføre selve det fordømte skrivearbeidet. Ja, for å få teksten opp å stå. 

Vi andre ser på de mange avsløringene som underholdning: Hvem er neste, kjente journalist som blir avkledd?

Er du journalist som blir tatt i å bruke maskinhjelp for å klare å skrive, kan det sammenlignes med følgende klassiker: Du har hyggelig overnattingsbesøk hjemme, og i vanvare oppdager det amorøse besøket at du har Viagra gjemt på badet.

Unnskyldningene for å bruke hjelpemidler er like mange som kasusene: «Jeg bruker kunstig intelligens som diskusjonspartner for å komme i gang med skrivingen, men der stopper det. Helt sant!». «Jeg har emnene, og KI strammer dem bare opp». «Jeg benytter Claude for å skrive ting jeg ellers ikke hadde tenkt på, men tankene er mine».

Når beskyldningene om 80 prosent KI-tekst kommer, har nesten ingen baller til å svare «hva så?» Man var hele tiden redd for å bli avslørt av en KI-detektor, altså dette verktøyet som skanner og analyserer artikler og kommentarstoff – for å avdekke om ord og vendinger er forfattet av levende krek eller kunstig språkgeni.

Vi hører ofte at KI mangler humor, men mest humor mangler de som bruker KI klønete, nemlig som en fullbyrdet erstatter for egen skrivepotens.

At diskusjoner rundt utstrakt KI-bruk i journalistikken altfor ofte blir alvorstung og humørløs, skriver seg – bokstavelig talt – fra denne utbredte angsten for selv å bli neste detektor-offer.

Redselen overstyrer skrivelysten, og uansett i hvilken grad du har brukt KI i skriveprosessen, har du angst for at konkurrerende journalister og andre onde sjeler skal avkle teksten din med denne hersens KI-detektoren, og publisere resultatet til alles spott og spe. Før hadde enhver journalist med respekt for seg selv sin leserskare. Nå er KI-detektoren på lynkort tid blitt din viktigste, avgjørende leseren.

Om KI-detektoren har rett eller ikke, spiller null rolle, for detekteringen kan vanskelig sjekkes annet enn av andre maskiner. I ytterste konsekvens erstatter disse egenrådige KI-detektorene journalistenes skrantende skrivekløe med den langt mer pirrende gleden over å se deg bli tatt med buksa nede.

Trøsten er at det på kort tid ikke lenger er så originalt i å bli avslørt av KI-tekst man hardnakket har hevdet var sin egen.

Det mest originale du kan gjøre på tampen av 2026, er å skrive noe sjøl.

Lykken, når stadig flere synes å overlate sin skrivestils skjebne til Chat GPT og dets like, er å skrive noe som ingen har lest. Å skrive noe rampete KI vil kopiere.

Jo flere som lar KI skrive for seg, desto mer står den menneskeskapte ordsammenstillingen som kuk i kram snø, i alt fra LinkedIn til Lindesnes avis. Selv ber jeg KI-agenten min kun om følgende: «Finn et emne for en artikkel, ring opp intervjuobjekter, miks resonnementene deres med relevant fakta og tilfør min skrivestil».