Hva skjer når pressen ikke gir faglige motstemmer plass

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

Vi leste med stor interesse Mats Greger sin artikkel på Journalisten 2. oktober «Når mainstream media fremmer konspirasjonsteorier», hvor han tar et lenge etterlengtet oppgjør med norsk presses håndtering av saken om hvordan og hvor SARS-CoV-2-viruset oppsto.

Analysen berører også våre egne erfaringer: Hva skjer når forskere forsøker å korrigere et mediebilde de mener er skjevt?

Da VG 10. august 2024 publiserte sitt kjempeoppslag «Kan bli tidenes største skandale» hadde vi lenge fulgt en dekning som etter vår vurdering ga uforholdsmessig stor plass til påstander om at pandemien startet med en laboratorielekkasje.

VG-oppslaget fikk oss til å skrive en kronikk for å bringe det forskningsbaserte kunnskapsgrunnlaget tydeligere inn i debatten. Vi sendte manuskriptet til VG 15. august. Etter en purring fikk vi fem dager senere beskjed om at avisen «takker nei til dette». Vi ba samme dag om en ny vurdering og viste til at VG nettopp hadde publisert en omfattende og, etter vår mening, svært ubalansert sak om temaet. Avslaget ble opprettholdt.

Når mainstream media fremmer konspirasjons­teorier

Vi bearbeidet og forkortet teksten og sendte den til NRK Ytring 26. august. NRK hadde det foregående året viet temaet betydelig oppmerksomhet, også der med en dekning vi oppfattet som overveiende ensidig. Dagen etter kom avslaget. Vår anmodning om en ny vurdering ble stående ubesvart.

Samme dag sendte vi manuskriptet til Khrono, som også avslo dagen etter. At heller ikke en avis som dekker forskning og høyere utdanning ønsket innlegget, overrasket oss. Tre avslag på et innlegg som forsøkte å tilføre relevant fagkunnskap til en omfattende offentlig debatt, ga grunn til ettertanke.

Den 28. august sendte vi teksten til Aftenposten. Avisen aksepterte innlegget og publiserte det 30. august. Kort tid etter inviterte NRK en av oss til debatt i Dagsnytt 18.

Redaksjonelle valg

Ingen har krav på å få et innlegg publisert. Redaksjoner må prioritere, og forskere er godt kjent med avslag. Vi vet heller ikke hvilke vurderinger som lå bak de enkelte redaksjonenes beslutninger.

Spørsmålet er derfor ikke om akkurat vår kronikk måtte komme på trykk. Det er hvordan medier som hadde gitt temaet stor plass, sørget for at publikum også fikk møte relevant forskning og faglige innvendinger mot påstandene de formidlet.

Avslagene er ikke i seg selv bevis på at pressen unngikk motforestillinger. Men sett i sammenheng med dekningen Greger beskriver, mener vi erfaringene våre gir grunnlag for å diskutere hvilke stemmer redaksjonene slapp til – og hvilke de ikke fant plass til.

Forskerne var tilgjengelige

I oktober samme år var en av oss, Rein Aasland, medarrangør for Kristian Andersens gjesteforelesning i Oslo. Andersen forsker på patogene virus og deres opphav og evolusjon, og var medforfatter av den vitenskapelige artikkelen som gjerne omtales som «Proximal Origin».

Artikkelen argumenterte tidlig i pandemien at det var usannsynlig  at SARS-CoV-2 var konstruert gjennom laboratoriemanipulering. Forfatterne understreket samtidig at nye vitenskapelige data kunne endre vurderingen av de ulike hypotesene. Det er nettopp slik forskning skal fungere: Tolkning og konklusjoner må revideres når kunnskapsgrunnlaget endrer seg.

Flere store medier ble invitert til forelesningen og tilbudt muligheten til å møte og intervjue Andersen. Noen benyttet anledningen. Forskning.no omtalte saken, og Morgenbladet publiserte en omfattende sak 20. desember 2024.

Muligheten til å møte en forsker som selv hadde arbeidet med spørsmålet om virusets opphav, var altså til stede.

Kritisk etterprøving 

Vi forskere har en viktig samfunnsoppgav i: å gjøre kunnskap tilgjengelig, synliggjøre usikkerhet og å bidra til at offentlige beslutninger bygger på et etterprøvbart faglig grunnlag.

Pressen har et tilsvarende ansvar for å undersøke påstander og tydeliggjøre skillet mellom forskningsbasert kunnskap og politisk påvirkningsarbeid. Greger trekker frem medienes omfattende omtale av Sigrid Bratlies påstander om pandemiens opphav. Betydningen av kritisk etterprøving blir særlig tydelig når slike premissleverandører også når frem til beslutningstakere.

I et intervju med Akademikerne opplyser Bratlie at hun skal holde foredrag om bioteknologi på sjefskurset ved Forsvarets høgskole, for blant andre departementsledere, stortingspolitikere og sikkerhetseksperter. Dette er ikke i seg selv problematisk, og det dokumenterer heller ikke politisk gjennomslag. Men det understreker hvorfor rolleforståelse og kunnskapsgrunnlag har betydning utover mediedebatten.

I Altinget-kronikken «Norske myndigheter bør ikke legitimere effektiv altruisme» har en av oss, Jörn Klein, også reist spørsmålet om hvilken legitimitet myndighetenes deltakelse gir miljøer som søker å påvirke politiske prioriteringer. Vårt poeng er ikke at personer med forskerutdanning skal avstå fra politisk engasjement, men at vitenskapelige meritter ikke fritar deres påstander og politiske vurderinger frakritisk vurdering og etterprøvbarhet .

Her må pressen gjøre jobben sin – og gi relevante faglige motstemmer plass.

Vitenskapelige meritter fritar ingen fra kritisk etterprøving. Det gjelder også oss. Men kritisk journalistikk krever mer enn å sette ulike påstander opp mot hverandre: Redaksjonene har også et ansvar for å  undersøke hvilken støtte de har i forskningen.