Mediene bør møte Russlands trusler med kontekst

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter. Innlegget ble først publisert i Bjørn Johan Bergers Substack-nyhetsbrev.

Russland har advart Storbritannia om «konsekvenser» etter opplysninger om at britiskproduserte droner er brukt i ukrainske angrep mot mål i Russland.

Den russiske ambassaden i London truer med at jo sterkere Storbritannia involverer seg og støtter Ukraina, desto «høyere blir prisen som de må betale».

Jeg synes jeg har hørt det før.

Medienes oppgave er både å fortelle at Russland truer med eskalering og å gi publikum nødvendig informasjon for å kunne vurdere om og i hvilken grad dette faktisk innebærer en eskalering. I motsatt fall kan Russland vinne frem med villedende narrativer. Dette er noe norske medier ofte synder med, særlig i nyhetsnotiser.

Hva er egentlig nytt?

The Sunday Times rapporterte 15. august at droner produsert av to britiske selskaper nå inngår i Ukrainas langtrekkende angrepsoppdrag mot mål i Russland – det avisen omtaler som «deep strikes». Flere kilder i det ukrainske forsvaret skal ha bekreftet bruken.

Rekkevidden er viktig for å vurdere dronenes militære betydning. Den ene dronen er Nyan, produsert av Callen-Lenz, med en oppgitt rekkevidde på rundt 250 kilometer. En annen britiskprodusert drone, som The Sunday Times av sikkerhetshensyn ikke navngir, har en rekkevidde på mer enn 600 miles – over 965 kilometer.

En høytstående ukrainsk militærkilde opplyser imidlertid til avisen at Ukraina primært benytter ukrainskproduserte droner i de langtrekkende angrepsoppdragene, men har hatt betydelig fremgang også med det nye britiske materiellet.

Ukraina har lenge bygget opp en omfattende kapasitet til å ramme mål dypt inne i Russland og har gjennomført slike angrep i stor skala. Allerede i februar 2024 rapporterte Reuters at Ukraina planla produksjon av tusenvis av langtrekkende droner og hadde opptil ti selskaper som utviklet systemer som kunne nå Moskva og St. Petersburg.

Egne droner

Utviklingen går raskt. Ukraina ligger helt i front internasjonalt innen utvikling, produksjon og operativ bruk av militære droner. Reuters beskrev i mai Ukraina som ledende innen analyse av kampdata og utvikling av ubemannede systemer, mens en Pentagon-topp i juli oppga at Ukraina ventes å produsere mellom seks og syv millioner små FPV-angrepsdroner bare i 2026.

I april oppga det ukrainske presidentkontoret en rekkevidde på opptil 2000 kilometer for Liutyi og 1600 kilometer for FP-1. I juni opplyste Zelenskyj at moderniserte ukrainske langtrekkende droner kunne operere på avstander på over 3000 kilometer, og at de allerede var blitt brukt med suksess.

Det finnes samtidig konkrete holdepunkter for svært lang operativ rekkevidde. 6. juli ble Omsk-raffineriet i Sibir angrepet med ukrainske droner. Reuters oppga avstanden til rundt 2700 kilometer fra ukrainskkontrollert territorium, og både ukrainske og russiske myndigheter bekreftet angrepet. Den ukrainske produsenten Fire Point opplyste at angrepet ble gjennomført med en oppgradert FP-1.

Fire Points grunnlegger opplyste senere til Le Monde at rekkevidden til FP-1 var økt fra 1600 til 3400 kilometer. Dette er produsentens oppgitte maksimalrekkevidde; Omsk-angrepet gir samtidig et konkret holdepunkt for operativ bruk mot et mål rundt 2.700 kilometer fra ukrainskkontrollert territorium.

Det nye er altså at britiskproduserte droner også brukes i angrep inne i Russland. De supplerer en kapasitet som fortsatt hovedsakelig bygger på ukrainske droner, og flere av Ukrainas egne langtrekkende droner har oppgitt rekkevidde som er betydelig større enn de britiske systemene The Sunday Times identifiserer.

Ikke nytt

Ukraina har lenge angrepet både russisk territorium og ukrainske områder som Russland folkerettsstridig hevder er en del av Russland – først med egne våpen, senere også med vestlige langtrekkende våpen.

Russland annekterte Krymhalvøya i 2014 og erklærte høsten 2022 også Donetsk, Luhansk, Zaporizjzja og Kherson som deler av Russland. FNs generalforsamling har avvist disse territorielle kravene, men i den russiske grunnloven er disse områdene oppført som føderasjonssubjekter på linje med landets øvrige regioner.

• 13. mai 2023 opplyste Russlands forsvarsdepartement at britiske Storm Shadow var brukt mot mål i Luhansk. Reuters kunne da ikke verifisere opplysningen uavhengig. Fem dager senere bekreftet Storbritannias daværende forsvarsminister Ben Wallace at Ukraina hadde brukt Storm Shadow med suksess. I september ble skipsverftet i Sevastopol rammet. To dager senere bekreftet sjefen for det ukrainske flyvåpenet at britiske Storm Shadow og franske SCALP var brukt i angrepet.

• 14. april 2024 ble amerikanske langtrekkende ATACMS for første gang brukt mot en russisk flybase på Krymhalvøya.

• 15. november 2024 ble en ny terskel passert: Amerikanske ATACMS ble for første gang brukt mot mål på internasjonalt anerkjent russisk territorium, i Brjansk-regionen. Dagen etter ble også britiske Storm Shadow brukt mot mål i Kursk-regionen.

Også Russland har lenge brukt utenlandskproduserte våpen. Allerede høsten 2022 tok Russland i bruk iranskutviklede Shahed-droner mot Ukraina, og fra slutten av 2023 også nordkoreanske ballistiske missiler. Det er en viktig kontekst.

Trusler som strategisk kommunikasjon

Russiske trusler bør tas alvorlig. Russland har militære og hybride virkemidler som kan brukes mot land som støtter Ukraina, og risikoen er reell. Samtidig er truslene en integrert del av russisk strategisk kommunikasjon. Det skaper en utfordring for både analytikere og journalister:

Hvor stor er den reelle eskaleringsrisikoen, og i hvilken grad er trusselen ment å skremme og påvirke mottakerne? Det er et spørsmål journalister alltid bør være oppmerksomme på.

Etter ukrainske angrep med vestlige våpen har Russland ved flere anledninger svart med trusler om eskalering eller gjengjeldelse. Det ligger samtidig et paradoks i den russiske retorikken: Russland hadde lenge hevdet at Krymhalvøya og de annekterte regionene var russisk territorium, men behandlet bruk av vestlige våpen mot internasjonalt anerkjent russisk territorium som en ny og langt alvorligere terskel.

I mai 2024 truet det russiske utenriksdepartementet med angrep mot britiske mål dersom britiske våpen ble brukt mot russisk territorium. Etter et ukrainsk ATACMS-angrep mot Sevastopol i juni samme år varslet Russland USA om gjengjeldelse. Før ATACMS og Storm Shadow ble brukt på internasjonalt anerkjent russisk territorium i november 2024, hadde Russland omtalt slik bruk av vestlige langtrekkende våpen som en «stor eskalering».

Storbritannia som propagandamål

Storbritannia er heller ingen tilfeldig målskive. Landet har i mange år vært et sentralt mål for russisk propaganda. BBC Monitoring analyserte i mai 2026 hundrevis av timer med russiske TV-debatter og omfattende dekning i aviser og på Telegram, og fant en klar økning i nedsettende omtale av Storbritannia, særlig etter at Trump vendte tilbake til Det hvite hus. Analysen beskriver hvordan Storbritannia er blitt russisk propagandas «public enemy number one».

Reuters beskrev allerede i mars 2025 en lignende utvikling, blant annet en markant og rask oppmykning av den anti-amerikanske retorikken i russiske statsmedier samtidig som Storbritannia i økende grad ble fremstilt som Russlands fremste vestlige motstander.

NEST Centre beskriver utviklingen som del av et langt eldre russisk fiendebilde, men peker også på den nyere politiske dynamikken: Når Kreml ønsker bedre forbindelser med Trumps USA, er Storbritannia en egnet europeisk hovedfiende, blant annet på grunn av landets sterke støtte til Ukraina.

Holdningsdata viser hvor sterkt fiendebildet allerede står: I 2024 hadde 70 prosent av russerne et negativt syn på Storbritannia. I en annen undersøkelse fra januar 2025 utpekte 29 prosent Storbritannia som det mest fiendtlige enkeltlandet overfor Russland, bare slått av samlekategorien «alle NATO-land» med 32 prosent.

Hva kan truslene være ment å oppnå?

Slike trusler kan ha flere formål. CSIS har i rapporten «Deter and Divide» analysert hvordan russiske atomtrusler gjennom krigen har vært brukt for å avskrekke og splitte NATOs støtte til Ukraina. Tyngdepunktet har gradvis flyttet seg fra å avskrekke direkte NATO-inngripen til å forsøke å begrense vestlig våpenstøtte og ukrainske angrep mot Krymhalvøya og Russland. CSIS vurderer også at truslene kan ha bidratt til å forsinke deler av den vestlige våpenstøtten.

Ruth Deyermond, ekspert på russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk ved King’s College London, peker på en annen side av den samme mekanismen: Når Kreml ikke klarer å presse britiske myndigheter direkte, kan truslene brukes til å skape skremmende overskrifter som påvirker opinionen og dermed indirekte legger press på myndighetene.

Det finnes også direkte dokumentasjon på at frykt for atomkrig inngår i russisk påvirkningsarbeid. Danske DR omtalte i 2024 interne russiske dokumenter knyttet til påvirkningsoperasjonen Doppelgänger, der formuleringen «Creating nuclear psychosis» inngikk i planleggingen av påvirkning mot Vesten.

Det amerikanske justisdepartementet dokumenterte samme år at Social Design Agency og andre aktører knyttet til Doppelgänger opererte under ledelse og kontroll av den russiske presidentadministrasjonen, blant annet med sikte på å redusere den internasjonale støtten til Ukraina. Britiske myndigheter beskriver tilsvarende Social Design Agency som direkte oppdragsstyrt og finansiert av den russiske staten.

Professor Glenn Diesen er et eksempel på hvordan Russland forsterker sitt eskaleringsbudskap i offentligheten. På X skrev han 16. august: «Britain makes another step toward nuclear war, as The Sunday Times reports that British drones are now used for deep strikes inside Russian territory».

Den russiske ambassadens trussel mot Storbritannia bør vurderes i samme perspektiv. Ved å varsle en stadig «høyere pris» for fortsatt støtte til Ukraina kan Russland forsøke å øke den opplevde risikoen og kostnaden ved denne støtten.

Den russiske ambassaden i London er notorisk kjent for provoserende og villedende utspill. Etter Salisbury-forgiftningen brukte ambassaden blant annet sosiale medier til å så tvil om britiske anklager, og i 2022 fjernet Twitter og Facebook innlegg der ambassaden hevdet at bilder fra det bombede føde- og barnesykehuset i Mariupol var falske.

Hvem er truslene rettet mot?

Russiske trusler kan være rettet mot flere målgrupper samtidig. Overfor vestlige beslutningstagere kan målet være å fremme selvavskrekking. Overfor vestlig opinion kan de øke frykten for at støtten til Ukraina skal trekke egne land inn i en direkte konflikt med Russland. Både CSIS-analysen og dokumentasjonen av russiske påvirkningsoperasjoner peker mot slike formål.

Truslene kan samtidig ha en innenrikspolitisk funksjon. Overfor Russlands egen befolkning kan de styrke Kremls fortelling om at landet fører krig mot et fiendtlig Vesten – og dermed bidra til å legitimere krigen, dens kostnader og russiske mottiltak. NEST beskriver konstruksjonen av en ytre hovedfiende som et redskap både i russisk innenriks- og utenrikspolitikk.

Den samme trusselen kan dermed ha flere funksjoner og samtidig representere en reell risiko. For mediene blir spørsmålet derfor ikke bare hva Russland truer med, men også hvem budskapet er rettet mot og hva det kan være ment å oppnå.

Hva bør mediene være oppmerksomme på?

Når Russland truer med eskalering eller gjengjeldelse, bør journalistikken undersøke to sider av saken: Hva har faktisk endret seg, og hva kan Russland forsøke å oppnå med trusselen?

Det første innebærer blant annet å undersøke hvilken ny militær kapasitet et våpen tilfører, om tilsvarende terskler er blitt passert tidligere, og hvordan Russland reagerte da. Det andre handler om hvem trusselen kan være rettet mot, hvilken strategisk funksjon den kan ha, og i hvilken grad den inngår i et bredere russisk påvirkningsbudskap.

Journalister trenger ikke et endelig svar på alle disse spørsmålene. Men spørsmålene bør være synlige i journalistikken, særlig når selve nyheten er en russisk trussel om «eskalering» eller alvorlige konsekvenser.

Mangler i NTB-saken og hos NRK

Den norske dekningen av den aktuelle saken illustrerer hvorfor disse spørsmålene er viktige.

En rekke norske medier publiserte 17.–18. august en sak fra NTB-AFP-DPA om Russlands trussel mot Storbritannia, blant dem Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv, Dagbladet, Nettavisen, ABC Nyheter, Finansavisen, Forsvarets forum, Teknisk Ukeblad og Dagen. Overskriften er talende: «Truer Storbritannia etter at Ukraina brukte britiske droner».

Saken gjengir Russlands trussel og det britiske svaret, men flere sentrale opplysninger og viktig kontekst mangler: The Sunday Times’ opplysninger om dronenes rekkevidde og at Ukraina primært bruker egne droner i de langtrekkende angrepsoppdragene, samt historikken om tidligere bruk av britiske våpen mot mål i Russland.

NRK Nyheter fulgte saken opp i en studiosamtale mellom nyhetsanker Tom Nilssen og journalist Eivind Molde. De gjennomgikk den russiske trusselen, britiske myndigheters reaksjon, Storbritannias betydning som støttespiller for Ukraina og de stadig mer omfattende ukrainske droneangrepene inne i Russland. Molde fikk også frem at de fleste dronene som brukes, oppgis å være ukrainskproduserte.

Men heller ikke NRK fortalte hvor langt de britiske dronene rekker, hvor mye lengre rekkevidde flere ukrainske droner har, eller at britiske Storm Shadow har vært brukt på internasjonalt anerkjent russisk territorium siden november 2024.

NRK-innslaget kunne også gi inntrykk av at britiskproduserte droner var brukt mot Wildberries-lagre. The Sunday Times knytter imidlertid ikke de britiske dronene konkret til disse angrepene.

Felles for NTB-saken og NRK er at trusselen ikke settes inn i en bredere sammenheng der Russland gjentatte ganger har brukt trusler om eskalering og gjengjeldelse som del av sin strategiske kommunikasjon. Dermed belyses heller ikke forholdet mellom den reelle eskaleringsrisikoen og trusselens mulige påvirkningsfunksjon.

Ingen enkelt nyhetssak trenger å romme hele historikken. Men når selve nyhetsverdien er at Russland truer et NATO-land med konsekvenser for en angivelig eskalering, er konteksten en vesentlig del av faktagrunnlaget.

Når viktig kontekst ikke med

Uten denne konteksten kan betydningen av de britiske dronene fremstå som større enn den er: som om de spiller en langt viktigere rolle i Ukrainas langtrekkende angrep enn de tilgjengelige opplysningene tilsier, tilfører Ukraina en vesentlig ny militær evne eller innebærer at bruken av britiske våpen mot russisk territorium har passert en helt ny terskel. Samtidig kan Ukrainas egen langtrekkende kapasitet og operative rolle komme i bakgrunnen.

Det kan gjøre Russlands fremstilling av dette som en ny og alvorlig vestlig eskalering mer nærliggende, selv om faktagrunnlaget ikke nødvendigvis tilsier det.

Slik kan etablerte russiske narrativer få større spillerom: at Storbritannia og Vesten fører en stedfortrederkrig mot Russland gjennom Ukraina, at Vesten stadig eskalerer krigen, og at Russland er den truede parten som reagerer på vestlig aggresjon. NEST dokumenterer hvordan russisk propaganda fremstiller Storbritannia som arkitekten og drivkraften bak krigen og Ukraina som en britisk stedfortreder i en bredere vestlig konflikt med Russland.

I så fall kan Russland få lettere gjennomslag for deler av sitt strategiske budskap: at vestlig støtte til Ukraina er farlig, eskalerende og kan få alvorlige konsekvenser for landene som yter den – uten at mediene selv har videreformidlet de russiske narrativene som sannheter.

Når vesentlig kontekst faller bort, kan Russlands fremstilling lettere bli premiss for hvordan publikum forstår saken. Russlands rolle som angriper kan da komme i bakgrunnen, mens vestlig støtte til Ukraina risikerer å bli selve eskaleringshistorien.

Bygge motstandskraft mot påvirkning

Fiona Hill advarte i april om at Storbritannia var i ferd med å bli et «soft target» for statlig propaganda fordi befolkningen i for liten grad lærer å gjenkjenne informasjonskrig og manipulasjon. Hun viste til Sveriges arbeid med psykologisk forsvar som kontrast.

God journalistikk kan bidra til denne motstandskraften. Det betyr ikke å gi publikum en ferdig fasit på hva en russisk trussel faktisk betyr, men å gi dem bedre forutsetninger for å vurdere den.

Russlands trusler er relevant nyhetsstoff. Historikken, den faktiske militære endringen og den mulige strategiske hensikten er kanskje mindre sexy, men helt nødvendig kontekst.