NRK-veteraner skildrer korrespondent­livets skyggesider: – I leiligheten var det mikrofoner i veggene

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

«Så redd har jeg blitt for landet jeg elsket.»

Setningen skriver seg fra høstens bok signert enten Gro Holm eller Tove Bjørgaas. Gjett hvilken – svaret følger senere i saken. Sikkert er at de to NRK-profilene er bekvemme med å være tilbake på Marienlyst etter korrespondenttjeneste i henholdsvis Russland og USA.

Mye skiller verdens største og tredje største land. Og så finnes det en og annen parallell. Eksempelvis skal det være stadig mer utfordrende å jobbe som norsk journalist.

– Det kommer selvfølgelig an på hva slags historier du er ute etter. Men når det gjelder tilgang til politiske toppkilder, er det blitt nesten umulig, sier Holm, som har fartstid også fra Washington.

– I USA er de veldig markedsorienterte og vurderer de store nettverkenes seerskare utfra et «Hvilke velgere trenger vi nå?» I Russland tenker de mindre på hva som «lønner» seg. Det er bare utelukket at journalister fra et «ikke-vennlig» land som Norge skal få tilgang til sentrale primærkilder, utdyper hun.

Jaget av politi

Holm hadde sin første Moskva-periode på 90-tallet og forteller om da hun «ruslet inn i statsdumaen og stanset folk i korridoren». Det har endret seg i løpet av president Putins snart 27-årige regjeringstid. Å kompensere med mindre sentrale kilder skal heller ikke være enkelt.

Fakta: Gro Holm

Født 11. april 1958

NRKs korrespondent i Moskva 1994–1998 og 2022–2024, og i Washington 2013–2017

Utgir «Verden sett fra Moskva» primo november

– Det vanskeligste i den siste perioden min har vært at folk er redde for å si ja til å møte oss for å gi intervjuer, rapporterer Holm.

– Og så har du dem som har sagt ja. Og så har vi planlagt og reist med bil eller fly et godt stykke fra Moskva. Og så kommer vi fram – og så har de trukket seg.

Russlands «styrte demokrati» utøver kontroll ned på kryptert chatnivå, ifølge Holm.

– De vi skal besøke, er gjerne blitt advart om at det kanskje ikke er lurt å møte utenlandske journalister. Sånt er alltid frustrerende. Men når du har investert tid og penger i en reportasjereise, finner du alltid et alternativ. Alternativet blir ofte å stille spørsmålene på gata, selv om det fører til en mindre forberedt og annen type journalistikk.

Noen ganger er selv gata utilgjengelig – som da Holm med fotograf rykket etter opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyjs mistenkelige dødsfall i 2024.

– Vi dro til Manezjplassen, like ved Den røde plass, og begynte å snakke med folk. Da ble vi jaget av politi som henviste til «nye regler». De visste naturligvis hvorfor det plutselig var så mange journalister ute, sier Holm, og assosierer videre om det post-sovjetiske overvåkingssamfunnet:

– I leiligheten min var det mikrofoner i veggene. Jeg måtte si fra om det hvis jeg skulle invitere russere hjem. Etter hvert sluttet jeg nesten helt med invitasjonene, siden det ikke er mange som har lyst til å komme når du har mikrofoner i veggene.

Les også: Gro Hom tilbake i Russland

«Symptomet» Trump

Bjørgaas startet òg utenrikskarrieren på 90-tallet, da som utvekslingsstudent. Nøkkelen til NRKs Washington-kontor fikk hun først i 2006. Det var som om statskanalen «hentet ned månen» til henne, skriver hun.

Enhver som har fulgt med i de påfølgende tiårene, har dog registrert utviklingen i USA. Nylig gikk president Trump til det skritt å «utestenge» CNN fra Det hvite hus. Før den andre perioden hans skal NRK ha blitt nektet akkreditering til samtlige republikanske valgkamparrangementer. Bjørgaas’ alternativ ble å smugle inn minikamera og «hviske» kommentarer via mobilen.

Når det gjelder mannen og kvinnen i gata, mener hun at det går «i faser».

– På et tidspunkt i Trumps første periode opplevde jeg at folk heller ville snakke med meg enn med amerikanske journalister, fordi de ikke stoler på såkalte mainstream-medier, forteller hun.

– Jeg husker til og med kilder som en dame som siden deltok i stormingen av Kongressen. Hun trodde at jeg var på «hennes side» simpelthen fordi jeg stilte åpne spørsmål. Men etter hvert har vi sett en større skepsis fra vanlige folk i USA.

Fakta: Tove Bjørgaas

Født 30. juli 1972

NRKs korrespondent i Washington 2006–2010, 2014–2018 og 2021–2025

Utgir «Mitt knuste hjerte. USA – håp, makt og tapte illusjoner» 2. oktober

Mens Holm skildrer det kulturforankrede russiske behovet for en sterk leder i «Verden sett fra Moskva», vier Bjørgaas mye av «Mitt knuste hjerte» til Trump og Maga-bevegelsen.

– Alt er jo på en måte et show. Når jeg ser tilbake på det, var hele poenget at det skulle være et show – en forestilling. 24-timers-TV-samfunnet har nærmest gjort hele landet til et realityprogram, observerer Bjørgaas.

– Men Trump er kun et symptom på det egentlige problemet: Det amerikanske prosjektet – hvor alle skal kunne komme og bygge seg opp – er blitt umulig, hvilket har ført til en veldig ustabilitet. Boka handler om hvordan et samfunn jeg er utrolig glad i, er blitt et sted hvor mennesker er sinte på eller redde for hverandre. Før kunne de være uenige og ønske at den andre siden skulle skal tape. Nå forakter mange politiske motstandere og vil ikke være en del av samfunnet de andre ønsker seg.

Savnet subjektivitet

Bjørgaas tar selvkritikk på vegne av journaliststanden i flere passasjer, ikke minst når det gjelder evnen til å forutse utfallet av 2016-valget. Som hun skriver, var det «opplest og vedtatt» at Hillary Clinton skulle «overta» etter demokratpartifellen Barack Obama.

– Jeg kjente et behov for å fortelle litt om hva som foregikk i kulissene – og kanskje inni hodet mitt om det jeg ikke «kunne» si som korrespondent. Da Clinton tapte valget, hadde jeg vel egentlig skjønt at det kom til å gå sånn. Det var bare ingen som sa det på TV, gestikulerer Bjørgaas.

– Du følte deg … jeg vil ikke si som et mikrofonstativ. Men du følte at det var i ferd med å skje en helt fundamental forandring, og at alt var blitt veldig «politisk korrekt». Da jeg så Clinton stå og snakke mekanisk på talerstolen, tenkte jeg: «Dette faller ikke jeg for.» Det har tvunget seg fram et ønske i meg om å kunne være mer, vel, subjektiv enn jeg var i jobben.

Apropos skildrer Bjørgaas et heftig arbeidspress – som angivelig er ørlite mindre heftig i Moskva.

– Det er på sett og vis roligere fordi folk hjemme ikke leser russiske kilder på samme måte. Du blir avhengig av å foreslå ting selv i større grad, sier Holm.

– Presset øker i USA fordi flere redaksjoner etterspør stoff. Og folk har mindre kunnskap om det russiske samfunnet – alle har liksom ikke en mening om det. I tillegg fungerer jo en figur som Trump som et slags fluepapir som suger til seg oppmerksomhet fra alle kanter, legger hun til.

Les også: I løpet av karrieren har Tove Bjørgaas sett den amerikanske optimismen bli borte

Våpen og vodka

Begge trekker fram grasrotreportasjer som faglige høydepunkter. Vi skal for eksempel til Downtown Washington etter Obamas inntog i 2008.

– Fotografen og jeg var i et afro-afrikansk nabolag for å intervjue folk, og hadde ikke mynter til parkometret. En hjemløs dame som satt og tigget, var så glad for at Obama hadde vunnet, at hun sa: «Dere kan få penger av meg!» humrer Bjørgaas.

– Etterpå var jeg på en fritidsordning hvor jeg møtte fattige gutter på åtte–ti år som kom dit etter skolen. Det var skyting i området, og en av dem hadde vokst opp i et busskur. Da vi viste bilder av Obama, utbrøt de: «Det er presidenten vår!» Det var utrolig sterkt.

Holm maner fram en reportasje om pårørende etter Ukraina-invasjonen – og en om rural fattigdom.

– Vi kom til en liten landsby i Komi-republikken en nydelig, iskald vinterdag. Vi fulgte en dame som skulle hente vann i et hull i isen. Mannen hennes hadde dødd to dager tidligere, men det hadde hun «ikke tid» til å tenke på. Da jeg sa jeg gjerne ville intervjue noen yngre mennesker og pekte på noen gutter som kom gående, svarte hun: «Bare gjør det før klokka fire. Etter det er vodkarusen for synlig.»

Selv om boka hennes er mindre personlig enn kollegaens, gjør Holm ingen hemmelighet av at hun foretrekker det russiske framfor det amerikanske. Derfor er det med «stor tristhet» hun følger med gamle tomter.

– Det er absolutt tristhet og vemod. Og jeg vet ikke om jeg noen gang vil kunne dra tilbake, sier Holm, og forteller om sine tre døtre som gikk i russisk barnehage og skole.

– Da jeg søkte korrespondentstillingen sist, så vi for oss at de skulle komme på besøk. Det var før fullskalakrigen i Ukraina. Og selv om krigen skulle ende, og Putin skulle falle fra, tror jeg ikke Russland vil returnere til den europeiske folden med det første. Nå er Europa skikkelig skremt igjen. Alle de verste antagelsene om Russland, bortsett fra bruk av atomvåpen, er blitt bekreftet.

Koronaflyktning

Det høres ut som om Holm er forfatteren av åpningssetningen, men nei: Den er Bjørgaas’. Det skal sies at den refererer til 2021, mens hun satt koronafast sammen med sin amerikanskfødte tenåringssønn.

– Til slutt ble jeg så redd for USA at jeg flyktet fra pandemien, bekrefter hun muntlig.

– Jeg tenkte: «Jeg klarer ikke å bli stuck her. Det orker jeg ikke. Kanskje må jeg bli for bestandig?»

– Hjertet er vel ikke mer knust enn at du bidrar til mellomvalgdekningen i november?

– Det skal jeg dekke hjemmefra. Jeg skal lede nattsendingen for dem som er spesielt interesserte. Og – det er jo et kjempeviktig valg.

Bjørgaas spanderer litt erkeamerikansk håp før Holm og hun forsvinner til hvert sitt kveldsforedrag.

– Det kommer til å ordne seg for USA. Det kommer bare til å ta tid. Det er opp til dem som er unge i dag, å foreta seg noe. De er nødt til å komme sammen.