Morgenrutinen:
Mener mediene har en del å gå på når det kommer til å behandle begge politiske sider likt.
Denne artikkelen er over ni år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Hver tirsdag og torsdag framover vil Journalisten publisere «Morgenrutinen», der vi stiller de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.
Les alle «Morgenrutinene» her.
Espen Teigen er politisk rådgiver for innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug i Justis- og beredskapsdepartementet. Teigen er 1. kandidat for Nord-Trøndelag Fremskrittsparti ved stortingsvalget 2017.
– Veldig svart kaffe. Helst tjære.
– Snusbokser og den nye boken til Roger Stone: «The Making of The President: How Donald Trump Orchestrated a Revolution».
«Endelig kommer Breitbart til Norge». Haha. Hvis de hadde kommet, hadde vel overskriften heller vært: «Høyreekstremt nettsted etablerer seg i Norge».
– Bare så det er sagt, så består vanligvis min frokost av svart kaffe og snus. Men det må bli Henry Kissinger. Du kan si hva du vil om han, men det er vel knapt noen som har opplevd mer av de sentrale begivenhetene i den senere delen av det 20. århundre. Jeg har lest mange av hans glitrende bøker om utenrikspolitikk og historie. For en historie- og USA-nerd som meg ville det vært midt i blinken.
– I kjent høyresidestil tar jeg selvsagt bussen. Innom det meste av aviser, noen amerikanske medier, Facebook og Twitter. Også har jeg enkelte søk på Retriever og Google for å snappe opp det som er interessant. Jeg har også noen nisjenettsteder jeg besøker, for å følge med hva som rører seg, Medier24 er bra, samme gjelder Journalisten. Jeg leser også enkelte alternative medier både i USA og Europa. Så lenge man er kritisk til innhold og kilder går det greit – og det er viktig for meg å oppfatte det som foregår i samfunnet vårt. Mange av de tradisjonelle mediene har vært sent ute med å snappe opp det som en del har sett for lenge siden. Det beste er fredager, når jeg får både Morgenbladet og Weekendavisen. Vær så snill, Morgenbladet: Lov meg å aldri endre papirtypen deres.
– Mobilen. Jeg kan nær sagt gjøre alt jeg trenger med den. Med den kan jeg gjøre alt fra å skrive korte tekster, lage grafikker og korte filmer til sosiale medier.
– Det avhenger veldig av hvilken type sak, hvordan innholdet er og ikke minst hvilken målgruppe man har. Det er et spørsmål med minst 100 forskjellige svar. Vi bruker det vi mener er best til enhver tid. Også er det selvsagt enkelte journalister man får god kontakt med.
– Selvhøytideligheten. Hvor langt det sitter inne å innrømme feil, og ikke minst hvor fargede de er, og totalt benekter det fremfor å akseptere at de også er en aktør med en agenda. Også har jeg en personlig kjepphest: Den utrolig skeive og ofte parodiske dekningen av USA.
– Ryddig, profesjonelt og være hyggelig. Jeg synes de fleste journalister som har med oss å gjøre er veldig ålreite folk. De fleste er bare ute etter å gjøre en decent jobb. Det viktigste er å ikke kødde med hverandre. Det ødelegger tilliten. Journalister skal være kritiske, men de bør behandle begge politiske sider likt, og være like kritisk til venstresiden. Der mener jeg man har en del å gå på.
– Jeg synes jeg klarer meg greit til å være 24. Den eldre garde som flittig mobber min alder liker å påpeke at det ikke er lenge siden jeg var tenåring.
– Spørs hva man vektlegger. Hvis tillit er saken, bør man i første rekke anerkjenne ens politiske tilhørighet. Man bør bli flinkere på å dekke saker som ofte folkedypets strømninger plukker opp, men som de største mediene ignorerer. Det skaper et stort rom for alternative nyhetsmedier. Og det er både villet og selvpåført. Samtidig er åpenbart økonomi en stor utfordring, med ett og annet lysglimt.
– Jeg bruker emojis først og fremst i privat sammenheng. Det er nok tommel opp som brukes mest.
– Jeg sovner veldig sent, og sover lite i ukedagene. Ofte sovner jeg mens jeg lytter til en podcast eller leser en bok.
