I jakten på gode saker fotograferer Håkon Gundersen oppslagstavler og rare lapper på lyktestolper

Hver tirsdag og torsdag framover vil Journalisten publisere «Morgenrutinen», der vi stiller de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen. 

Se alle «Morgenrutinene» her.

Håkon Gundersen er journalist i Morgenbladet. I vår fikk han NTBs språkpris og sammen med Kari Slaatsveen tråler han i podkast gjennom avisens nesten 200 år lange historie.

– Kaffe eller te?

– Evergood kaffe traktet i Moccamaster, den må øyeblikkelig over på termos, altså tv-kanne, som det kanskje fortsatt heter?

– Hva har du på nattbordet?

­ – Snus, telefon og akkurat nå Dostoveskijs Spilleren, og Hamsuns Landstrykere. Jeg leser dem om igjen, og de er begge mye mer fornøyelige nå enn da jeg gikk på gymnaset.


– Hvilke medier må du innom før morgenmøtet?

– Aller først, på senga, Dagsnytt og nekrologene i Aftenposten. Deretter mer nyhetsmorgenen på P2, noe mer av Aftenposten, samt Dagens Næringslivs enklere sider. Spaserer til jobb med podkasten «In our time» fra BBC, oftest noe fra kategorien historie. Melvyn Bragg, som leder samtalene, er like god uansett tema. I dag var det om trekkfugler.


– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Norge er blitt med Den europeiske union. Har bare gått i fakkeltog én gang. Det var da EU fikk nobels fredspris.


– Hvor leter du etter gode saker?

­ – Tar hele tiden bilder av oppslagstavler og snodige små lapper på lyktestolper. Det hender det blir en sak. For tyngre ting, men også lettere saker, kan Doffin, databasen over offentlige innkjøp, gi gode idéer. Der ser man hva staten driver med, og fylker og kommuner. Noe er vedtatt og så resulterer det i innkjøp, forsvaret skal ha datamaskiner, alle skoler handler nye vifter, omsorgsboliger kjøper vibratorer. Det siste som følge av et stortingsvedtak.


– Om du kunne velge hvem som helst: Hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Min egen forlengst avdøde far, fra da han var ung? Aldri tenkt på det før, men jo.


– Hvilket spørsmål er det viktigste for en journalist?

– «Var det noe du trodde jeg skulle spørre om og som du har gått og tenkt på?» Det er gjerne det siste jeg spør om, og svaret havner ofte først. I reportasjer kan jo en taus journalist få presset frem mye. Kollega Simen Sætre er en mester i den kunsten, men det er ikke min styrke.


– Hva er ditt viktigste verktøy i jobben?

– Blitt mer og mer avhengig av å søke innom Nasjonalbibliotekets fantastiske digitalisering av den norske bokheimen, ikke så mye skjønnlitteratur, men sakprosaen kan by på fine overraskelser, aproposer og malaproposer. Det er snarveien til å virke lærd og original. Vet ikke hvordan de andre i Morgenbladet får det til.

– Når sist så du journalistikk som inspirerte deg og hva var det?

– Dag og Tid er gode til å la folk reise uten at de har den helt store saken. Sist uke var det Håvard Rem i Australia, av alle ting. Det inspirerende er at det ikke er så ambisiøst, men blir bra likevel.


– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Nettsidenes tyngde av bilder. Jeg får fnatt. Den gang nedlastningen av en side tok en evighet, kunne man skru av bildevisning. Noe å tenke på igjen.


– Hva blir viktig for utførelsen av journalistyrket framover?

– Jeg har ikke annet å si enn det vanlige blabla om det.

– Hva er mediebransjens største utfordring akkurat nå?

– Problemet er snuttifiseringen, særlig troen på den amatørmessige videosnutten. La youtubere gjør sitt, og vi vårt.


– Hvilket bilde/video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Katinka Hustads portrett i Morgenbladet for en uke siden av forfatteren Arundhati Roy. Posituren, med en arm utstrakt, har jeg aldri sett før. Det, og blikket til Roy, gjør at fotografiet kunne ha hengt i et alter i Peterskirken og ingen ville stusset.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Det blir gjerne en uke om sommeren. Tang i propellen. Da sier det plopp. Den jeg har nå skal være vanntett, sier de. Vi får se i mai.


– Når logger du av for kvelden?

– Strengt jobbmessig, ganske tidlig. Underholdsningsmessig kan det bli sent.