Nordlys er Nord-Norges største avis. På forsiden presenterer den seg med vignetten «Landsdelsavisa». Dette er mer enn en liten tilsnikelse. For det langstrakte Nord-Norge mangler en felles offentlighet, og alle småbyer og distrikter fra Helgeland til Øst-Finnmark har sin egen avis. Inne i avisa forsøker ikke engang Nordlys å late som den er hele Nord-Norges. Den fremstår ikke engang som en avis for hele Troms fylke.
Nordlys er en lokalavis for Tromsø og nærområdene. Og den er en patriotisk sådan. Avisen er en entusiastisk støttespiller for byens OL-søknad. Men denne dagen (torsdag 17. januar) er det ikke OL som har tent begeistringens ånd i redaksjonen. Det er Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF), som startet dagen før.
Festivalen er Norges fremste. Under festivalen går hele Tromsø i filmrus fra tidlig morgen til langt på natt, da også andre typer rus ofte kommer inn i bildet.
Nils Gaups «Kautokeino-opprøret» hadde verdenspremiere i byen. Hele førstesiden er viet begivenheten. Regissøren er avbildet ved siden av overskriften «GRÅT AV GLEDE. Nå skal det feires.» Terningkastene som filmkritikerne Nordlys og syv andre norske aviser har gitt filmen er gjengitt. Alle sekserne og femmerne taler sitt tydelige språk.
Nyheten framstår som en triumf, ikke bare for Nils Gaup, men for hele landsdelen. Det er lite trolig at Nordlys ville brukt hele førstesiden, eller den samme ovasjonsretorikken i tekst og bilde, hvis filmen ikke hadde vært såpass nordnorsk.
I anledning TIFF produserer Nordlys et imponerende fyldig festivalbilag hver dag. Åpningsseremonien, der samisk musikk og kultur sto sentralt, betegnes som «MAGISK». TIFF har satt «en ny standard», og «I går var vi alle samer,» skriver Nordlys.
Seks sider i bilaget er viet «Kautokeino-opprøret.» Likevel er det plass til anmeldelser, filmpolitiske nyheter, intervjuer med diverse aktører og mer til. Et intervju er viet kulturminister Giskes uhemmede skryt av TIFF, Tromsø og Tromsø-væringer («Derfor elsker Giske TIFF»).
I hovedavisen er nesten alle oppslag rene Tromsø-nyheter. De handler om kriminalitet, («Begikk 41 lovbrudd på ti måneder: TILSTO ALT»), forslag om innføring av piggdekkavgift, skjenketider og en gymsalkonsert fremført av skoleelever. Sistnevnte sak kan neppe kalles en nyhet. Men lokalaviser er mer enn nyhetsformidlere. De skal også formidle de udramatiske og ganske hverdagslige hendelsene som betyr mest for akkurat de som er involvert. Slik holder folk i byen øye med det som skjer, og med hverandre.
Tromsø er en ganske liten by der nesten alle kjenner alle. Derfor kan Nordlys kjøre et helsides oppslag med Per «Parker» Andreassen, «byens mest kjente narkoman» som «i en årrekke har vært beryktet og fryktet.» Saken handler om at Andreassen er oppført med 30 telefonnummer i telefonkatalogen, mens bare ett virker. Andreassen foretrekker å kjøpe stadig nye kontanttelefoner, istedenfor å fylle på ny ringetid. Det utvikler seg til en samtale om løst og fast i bybildet: «Det er blitt veldig mye biltrafikk i gatene, det burde det bli en slutt på, det er ikke sunt», sier «Parker». Han analyserer så krigen innad i Tromsø Hells Angels med autoritet, før journalisten avslutter: «Det er altså ingen tvil om at han følger med i nyhetsbildet i byen han som narkoman gjennom mange tiår er blitt svært glad i.» [Min kursiv]
Nordlys’ presentasjon av lokalstoff er mindre nøytralt enn for eksempel Bergens Tidende eller Stavanger Aftenblads. Lokalpatriotisme er sjarmerende, og det er ingenting galt i å fokusere på positive sider ved sitt hjemsted, heller ikke for en avis. Men «gladnyheter» er samtidig den enkleste – den minst tid- og ressurskrevende – formen for journalistikk som tenkes kan. Og blir det for mye av det gode, kan det gi et ukritisk og provinsielt preg. Nordlys avspeiler muligens at stormannsgalskap ofte går hånd i hånd med underlegenhetsfølelse nordpå.
Kardemommeby-aspektet er ikke konstant. I seksjonen «Næring og nordområdene» finner man ofte den tyngste journalistikken i avisen. Denne bolken snakker ikke hardcore Tromsø-dialekt, som resten av avisa. I Nordområdene – altså Nord-Norge minus Oluf og sjarken, men pluss ressurskappløpet i Barentshavet – skjer det ting av stor lokal, nasjonal og internasjonal betydning. Blir Nordlys enda bedre på dette krevende feltet, vil den kanskje kunne bli «Landsdelsavisa» Nord-Norge sårt mangler.
