Ny arkivlov uten ambisjoner

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
• En annen versjon av denne teksten ble først publisert i Rett24.

Norsk Journalistlag har fulgt arbeidet med ny arkivlov tett. Vårt inntrykk er dessverre tydelig: Lovforslaget som i går var til åpen høring i familie- og kulturkomiteen, mangler både fremtidsrettet perspektiv og digital forståelse. Kulturdepartementet legger nemlig opp til å videreføre store deler av lovverket fra 1992 – samtidig som de uttrykkelig slår fast at den nye loven ikke skal koste staten noe som helst.

Det sier sitt om ambisjonsnivået.

Et lovforslag på stedet hvil

Arkivlovutvalget leverte i 2019 et svært gjennomarbeidet og fremtidsrettet forslag, med løsninger som tok høyde for dagens – og morgendagens – utfordringer. Et av de viktigste grepene utvalget foreslo, var å erstatte postjournalen med en generell plikt til innebygd arkivering. I praksis ville det bety at arkivering skjer automatisk, løpende og integrert i arbeidsflyten – uten at vi er avhengig av manuelle prosesser og personavhengige vurderinger.

Dette er ikke bare teknologisk mulig, det er allerede på vei inn i forvaltningen. Skatteetaten har for eksempel utviklet en prototype der maskinlæring brukes for å kategorisere dokumentasjonen og vurdere om de inneholder privat informasjon.

Men i stedet for å bygge på dette, velger departementet å skyve problemene foran seg. I proposisjonen heter det: «Den dagen teknologi og tilgrensande lovverk er modent for endring, kan spørsmålet adresserast på ny.»

Spørsmålet er bare: Hvis ikke nå – når da?

Ingen tar ansvar

En ny arkivlov burde lagt til rette for å redusere dagens enorme arkivtap som fører til mangel på reelt innsyn i forvaltningspraksis. Riksrevisjonen har undersøkt arkivering og åpenhet, og vurderer dette som «sterkt kritikkverdig».

I stedet får vi en lov som ikke en gang nevner kunstig intelligens mer enn én gang – og da bare i forbindelse med fremtidig forskriftsarbeid. Dette er uholdbart i 2025, når KI brukes aktivt i offentlige prosesser, og datamengdene i forvaltningen vokser eksponentielt.

Til og med den politiske behandlingen bar preg av lav prioritet: I den muntlige høringen fikk hver aktør kun tre minutter til å gi sine innspill. Det sier noe om hvor liten plass dette viktige temaet får – både i departementets prioriteringer og i den parlamentariske behandlingen.

Arkiv er ikke bare et lager for gamle papirer. Arkiv er selve grunnmuren i den demokratiske kontrollen. Det er likeledes viktig for landets beredskap. Uten god dokumentasjon kan ikke makt utøves ansvarlig. Og uten innsyn, ingen undersøkende journalistikk.

Åpenhet må bygges inn – fra start

Skal vi komme videre, må komiteen i det minste stille tekniske krav til forvaltningens nye systemer. Prinsippene bør være de samme som det halve Viderebruksutvalget foreslo i NOU 2024:14, hvor jeg selv deltok: Åpenhet skal være innebygd fra start – og være standardinnstillingen i systemene.

Det betyr: Når det offentlige utvikler eller kjøper nye systemer, må de legge til rette for viderebruk av data – for eksempel ved at databaser må kunne eksportere opplysninger, ikke låse dem inne.

Hvor vil vi egentlig?

Regjeringens egen digitaliseringsstrategi åpner med følgende setning: «I 2030 er Norge verdens mest digitaliserte land, og vi har lyktes med den digitale omstillingen av samfunnet vårt.»

Men det blir vi ikke – med en arkivlov uten ambisjoner.