Journalister er late dem

Intet nytt fra Vestfronten (eller Rådhusgata i Oslo), slo det meg torsdag da statistikken fra Pressens faglige utvalg ble publisert. Igjen og igjen og igjen er det punktet om å gi angrepne parter retten til samtidg imøtegåelse det syndes ivrigst på i Presse-Norge.

Frustrasjonen til Per Edgar Kokkvold var så stor da jeg snakket med ham at den lød som sarkasme. Så hvorfor er det så slik at vi ikke får løst dette problemet? Jeg tror mange vil være enig i påstanden om at artiklene ville blitt bedre dersom vi hadde tatt den telefonen.

Selvfølgelig kan det handle om vanens makt. Selv fikk jeg et ras av henvendelser fra medarbeidere i en større riksavis etter at jeg fortalte at de var blitt klaget inn for PFU. «Hvorfor har du ikke gitt redaktøren tilsvar» spurte en. Det jeg hadde gjort var å gjengi klagen, intet mer, intet mindre. Og så handlet jeg ut fra vanens makt. Jeg var temmelig sikker på svaret redaktøren ville gi, og prioriterte det ikke i den aktuelle artikkelen. Men vi bør lytte til leserne våre, ergo jeg ringte den aktuelle redaktøren og fikk kommentaren jeg regnet med: «Vi skal komme med vårt tilsvar, men ikke i Journalistens spalter.»

Det er klart at det handlet om latskap. Jeg kunne ringt redaktøren med en gang, men det er lett å la være når du vet at det eneste du får er ingen kommentar.

Og så er det tiden da. Redaktøren som gjerne vil ha en ny tittel på forsiden, journalisten som vil slå konkurrentene med nyheten. Tidspresset er nok med på å få en stresset journalist til å ignorere samtidig tilsvar.

Når det er sagt er det jo ikke slik at kildene alltid gjør seg tilgjengelig. Hvem vil vel det når journalistene ringer og presenterer en sak hvor det kan oppleves som om pennen er byttet ut med øks og notatblokken med hoggestabben. Da er det lett å si at man ikke så e-posten, tekstmeldingen eller det tapte anropet. Vi opplever det alle, krim-, finans-, helse-, forbruker- eller mediejournalisten.

Vi i sistnevnte kategori slipper kanskje lettere unna med å skrive at vi har forsøkt å få tak i kilden som en opplysning i kursiv under artikkelen. Særlig siden vi som oftest snakker med journalister og redaktører. Men problemet gjenstår, det gjør ikke akkurat saken bedre.

Og nettopp dette er det viktigste argumentet for at antall klager på manglende samtidig imøtegåelse bør synke; det styrker reportasjen å slippe til motpartens stemme. Ja, jeg kjenner ordtaket om ikke å sjekke i hjel en god sak, men hei, tenk på muligheten for å skape konflikt. Er ikke det bedre da? Å ha en tilspisset og opphetet inngang. Må jo være bedre enn et dementi neste dag? Og det krever jo energi det og? Særlig når irritasjonen velter over fordi man har noe som kan være direkte feil i artikkelen.

Det er punkt to for å unngå brudd på 4.14. For det leder fort til brudd på punkt 3.2: Kildekritikk og kontroll av opplysninger. Også dette punktet hadde en formidabel økning i fjor. Faktisk nesten tre ganger flere brudd enn året før.

Jeg spurte Kokkvold om han ville sette en god flaske vin på at antall klager på 4.14 synker i år, for ikke pokker om jeg selv vil gjøre det. Det ble ledd bort.

Kanskje er vi late, vi journalister. Jeg liker å tro det ikke er slik, men man vet jo aldri. Hva tror du?