Er det riktig av Agderposten å ha et selvmord som hovedoppslag?
Tirsdag 25. mars var Bjørnar Kanlis sterke historie om livets utgang hovedoppslag i Agderposten. Kanli tok livet av seg etter mange år med uhelbredelig kreft. Avisa gjengir Kanlis egen gravtale. Der argumenterer han for aktiv dødshjelp for uhelbredelig syke mennesker. Også Aftenposten publiserer Kanlis tanker.
Saken opptar mange. Leserne er opptatt av spørsmålet om aktiv dødshjelp, mediene av de presseetiske aspektene knyttet til omtalen av dødsfallet.
Selvmord og selvmordsforsøk har lenge vært et vanskelig tema for norske medier. Vær Varsom-plakaten (VVP), pressens egne etiske retningslinjer, har lagt restriksjoner på omtale av slike saker siden 1936. Hovedregelen har vært at selvmord og selvmordsforsøk ikke omtales. Revisjonen fra 2006 åpner for en viss oppmykning. Nå skal mediene være varsomme ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk og kun oppfylle allmenne informasjonsbehov. I tillegg heter det at man skal «Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger».
Til Journalistens nettavis sier ansvarlig redaktør Stein Gauslaa at han føler seg trygg på at Agderposten ikke kommer i konflikt med VVP, og dermed heller ikke Pressens Faglige Utvalg (PFU).
Personvernet til avdøde og pårørende har vært det tyngste hensynet i PFUs historie når det gjelder saker om selvmord og selvmordsforsøk. Lenge mente både utvalget, klagere og mediene selv at disse historiene ikke hørte hjemme i pressen. Over tid har det imidlertid vokst fram en forståelse av at dette er et tema som fortjener vår felles oppmerksomhet.
I dette tilfellet er det Kanli selv som tar initiativ til å fortelle i de to avisene at han har tatt sitt eget liv, og det skjer med konas samtykke. Hensynet til personvernet svekkes markant.
Kanli tar opp et tema som går midt inn i kjernen på vår eksistens. Problemstillingen oppfyller flere av medienes oppgaver. Saken forsvarer en plass på den journalistiske dagsordenen.
Avisene har også redigert den delen av Kanlis gravtale der han beskriver hvordan han har tenkt å ta livet sitt. – Det ville være i strid med VVPs formaninger til oss om ikke å angi metode og andre tilknyttede forhold, sier Gauslaa til Journalisten.
Formaningene skyldes faren for imiterende atferd. Det er et nokså ferskt hensyn både i VVP og PFU. Flere undersøkelser dokumenterer at medieomtale av selvmord og selvmordsforsøk kan føre til imiterende atferd hos andre selvmordsnære personer. Samtidig finnes det også undersøkelser som ikke kan påvise imiterende atferd.
Dermed går Agderposten trolig klar det siste hinderet for selvmordsomtale i VVP. Men var det ellers riktig å publisere saken med tanke på at Kanli tok livet av seg?
Noen vil kanskje si at Agderpostens gjengivelse av forholdene rundt selvmordet er i overkant utbroderende. Aftenposten er langt mer nøktern i sin omskrivning. På den annen side – virkeligheten kan være rå.
Verdens Helseorganisasjon, WHO, har utarbeidet retningslinjer for hvordan mediene best mulig kan omtale at noen tar sitt eget liv. De vil ikke at problemet skal overses, men behandles med respekt og klokskap.
Mediene kan lage kvalitetsjournalistikk på området, men også i verste fall bidra til døden for enkelte sårbare, utsatte personer. Denne realiteten sammen med det sterke tabuet og presseetikkens restriksjoner tror jeg i mange tilfeller har ført til en overforsiktighet i norske medier. Jeg ønsker meg en gjennomtenkt frimodighet på dette området i forhold til pressens mandat. Det finnes råd å få for den som tør. Selvmord, selvmordsforsøk og selvskading kan ikke ties i hjel.
I kjølvannet av eutanasisaken bør det reises noen like viktige spørsmål som Kanlis: Hva kan vi gjøre for dem som er kommet så langt at de ikke ser noen andre alternativer enn å ta livet sitt? Og hvilken rolle bør mediene ha? Agderposten har funnet litt av svaret.
