– Sammenkomstene på Gol skjedde under den årlige tariffkonferansen som ble arrangert av det som den gang het Statstjenestemannskartellet. Jeg deltok en del ganger på 1980- og 90-tallet, men ikke hver gang, minnes Yngve Hågensen.
– Var dette «Borgerpressens sosialdemokratiske forening, hvori opptatt Klassekampen»?
– Ja, noe sånt, og jeg kjente jo de journalistene som var med fra VG, Aftenposten, Arbeiderbladet, LOs fagblader og andre. En viktig aktør som alltid var med, var Jan Tore Berg-Knutsen (administrerende direktør i daværende Landsbanken, red. anm.), for han finansierte det hele.
– Hva synes du om sånn samrøre?
– Jeg så ikke på dette som så veldig alvorlig. Det var en times tid eller så før vi skulle ha fellesmiddag, og bade har jeg gjort i alle år. Det var mest fleip, bading og litt øl. Det var journalister fra alle miljøer. Det er nok det nærmeste jeg har kommet journalister, men ellers, på konferanser og reiser og sånn, så har gjerne journalister og delegater gått om hverandre. Man møttes ofte i baren, og de fløy jo aldri rundt på kvelden med blokka heller.
Skrev for 25 øre linja på sporten
– Hvordan var ditt første møte med pressen?
– Det var i slutten av 1960-årene med Halden Arbeiderblad. Jeg var tillitsmann på heltid på Saugbrugs, men jobbet i avisa på fyrabend. Jeg skrev for 25 øre linja på sporten. Siste året hadde jeg 4000 kroner fast, i året. Da hadde jeg ansvaret for sporten i Halden Arbeiderblad. Nå er de tre ansatte på full tid pluss fotograf, tror jeg. Som tillitsmann hadde jeg god kontakt med avismiljøet, og de stilte opp når det var noe jeg ville ha fram. Men jeg husker ikke den første saken.
– Det var i den gamle partipressetiden?
– Ja, det var det nok, men HA var nokså enerådende i Halden etter at Smaalenenes Amtstidende ble borte, og det fikk betydning for innholdet. Det gjaldt å være så bred at ingen etterlyste noe alternativ. Oddvar Dalastøl var redaktør, og jeg skulle holde appell 1. mai. Da var jeg oppe hos Oddvar og fikk litt hjelp til å sprite opp talen. Forholdet til HA og folkene som jobbet der var godt. Når jeg ble intervjuet i HA, så var det enten saker av faglig karakter eller det var knyttet til bedriftens situasjon. Jeg brukte media til å kritisere ledelsen på Saugbrugs, og det var nytt. Mine forgjengere ville ikke at det skulle stå noe ufordelaktig om Saugbrugs i avisa, mens jeg hadde en annen holdning der. Du kan si at jeg lærte å nyttiggjøre meg avisa til egne formål.
– Og det fortsatte du med?
– Ja, etterpå ble jeg distriktssekretær for LO i Møre og Romsdal, og der hadde vi tre arbeideraviser. I dag er det bare Tidens Krav i Kristiansund igjen. Jeg hadde kontor i Molde, men jeg var aldri i Ålesund uten å være innom Sunnmøre Arbeideravis og Johs. Skeide Larsen, som var redaktør der. Tilsvarende var det med Asbjørn Jordahl i Tidens Krav. I Molde hadde jeg fin kontakt med Kolbjørn Eide i Romsdals Folkeblad. Jeg var alltid innom disse, og det gjorde at når det først skjedde noe, så var de så oppdatert at det var nok med en telefon for å få et oppslag.
Benyttet media konsekvent
– Du var ofte i mediene med utspill?
– Ja, da Tor Halvorsen var LO-formann på 1980-tallet og jeg var med i den sentrale LO-ledelsen, hadde Tor og jeg en spesiell arbeidsstil. Når det var saker vi var usikre på, så lot jeg meg intervjue av en eller annen avis og sa at LO burde det og det. Ble det bråk av det, la vi saken død. Ble det ikke bråk, så tok Tor det opp i LO-sekretariatet. Vi benyttet media helt konsekvent for å sondere terrenget før vi kom med konkrete utspill.
– Du tegner et bilde av et LO som brukte pressen, og fikk det som dere ville?
– I min tid som LO-leder kalte vi ofte sammen til uformelle pressetreff. Det var ikke for å få hjelp med en konkret sak som skulle i avisa dagen etter. Det som var viktig på disse treffene var å fortelle hvordan vi forberedte neste tariffoppgjør. Et eksempel på det var foran lockouten i 1986, da dette med lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer sto sentralt. Vi brukte så god tid på å forklare dette at da lockouten kom, hadde vi media på vår side.
– Var dette primært pleie av A-pressens aviser?
– Nei, disse pressetreffene gjaldt ikke bare A-pressen, da var også de borgerlige mediene med. På 1980-tallet åpnet vi opp og etter hvert hadde vi like god kontakt med alle. Hele medieforholdet vårt var knyttet til at vi behandlet mediene likt. Når jeg ser tilbake nå så vil jeg si, med noen unntak, at stort sett hadde jeg et godt forhold til de fleste mediene. En ting vil jeg nevne, jeg leste aldri gjennom noe på forhånd. Det lærte jeg ved å se på mine forgjengere. Jeg husker de satt der med manusark med masse røde streker. Da bestemte jeg meg for at faen, sånn skal det ikke være. Det er når du sier noe ærlig i et intervju, og ikke har gjennomtenkt det ti ganger etterpå, at du får litt fart i det.
Misbrukt av DN
– Hva var unntaket?
– Det var en journalist i Dagens Næringsliv som misbrukte det jeg sa. Jeg skal ikke navngi han, og det fikk ingen konsekvenser for DN, men jeg hadde aldri noe mer med den journalisten å gjøre. Jeg ringte ned og beklaget meg, og det er den eneste gangen jeg har gjort det. Jeg har aldri hatt behov for det. I den grad det som har stått i avisa har vært dumt, så erkjenner jeg å ha sagt det sjæl.
– Har du blitt forbannet noen gang?
– Ja da, jeg husker en episode fra 1992, da vi fikk de første søndagsavisene. Det var søndag 8. mars, og jeg hadde vært ute på ski med den første bikkja mi, Bobben 1. Vi stoppet ved en kiosk og VG lyste mot meg. Hele førstesiden var et nærbilde av meg med tittelen «Udugelig». Over seks sider inne i avisen presenterte Olav Versto, Stål Talsnes og Espen Egil Olsen et såkalt «Dokument Søndag», der de framstilte meg og resten av LO-ledelsen som komplett ubrukbare.
– Hva gjorde du med det?
– Jeg tok aldri kontakt med VG, men jeg ba redaktørene Arvid Jacobsen i Arbeiderbladet (nåværende Dagsavisen) og Tor Axelsen i A-pressens Oslo-kontor (nå ANB) komme på mitt kontor. Vi satt sammen hele mandag ettermiddag og gikk gjennom VG-artikkelen punkt for punkt for å se hva som var rett og urett.
Kampanjejournalistikk i VG
– Hvilke tanker gjorde du deg etter et slikt oppslag?
– Da må vi se litt bakover i tid. Gro Harlem Brundtland var statsminister, og jeg var nok en torn i øyet på henne. Vi var ikke personlige venner, og vi var uenige i sak. Jeg er sikker på at VGs kampanjejournalistikk mot meg var en følge av den lange striden mellom fagbevegelsen og Gros regjering.
– Med det skjegget og den haken – hvilke erfaringer har du med avistegnerne?
– Jeg skal fortelle deg en historie: Etter at jeg ble valgt til LO-leder i 1989, kom Gudmund Hernes og Terje Rød-Larsen bort til meg på den avsluttende kongressfesten. De hadde lyttet til valgdebatten tidligere på dagen og merket seg alle argumentene for å velge meg, men ett argument manglet, gliste Gudmund: Hensynet til å motvirke arbeidsledighet blant landets karikaturtegnere.
– Men ellers? Jeg synes tegnerne er flinke og morsomme. Jeg har haugevis med tegninger av meg sjøl, og norske avistegnere er ikke ondskapsfulle.
