Teknologien har aldri betydd mer. Forståelsen av den forvitrer i stillhet

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

I en tid hvor kunstig intelligens forandrer arbeidsliv, makt og samfunn raskere enn vi rekker å forstå, fylles offentligheten av affektjournalistikk, sport, realityserier og lett underholdning. Det vi mister, er noe så grunnleggende som vår felles evne til å forstå tiden vi lever i.

Opplysningstanken hviler på en enkel idé om at et selvstyrt folk må forstå verden det skal styre. Vi har tatt for gitt at den forståelsen i stor grad kommer fra en sterk og uavhengig presse.

Den forutsetningen har stille og udramatisk, gjennom regnskaper og sparerunder slått store sprekker. Norsk presse har på få år vært gjennom kontinuerlige kutt.

Tusenvis av årsverk er borte, annonsekronene renner ut til noen få globale tekoligarker, og redaksjonene tappes for folk og fagkunnskap. Jeg har fulgt utviklingen på nært hold i snart to tiår, og det som uroer meg mest, er hva slags kunnskap som forsvinner når redaksjonene krymper.

Det tapet ingen fører regnskap over

Når sparekniven settes inn, rammer den sjelden det som er enklest å selge. Sport og lett underholdning blir stående, mens den tunge journalistikken ryker, og kanskje aller mest evnen til å dekke den voksende digitale makten på en måte som både er opplysende, kritisk og forståelig.

Mange av de dyktigste journalistene har forlatt de redaktørstyrte mediene, noen til kommunikasjonsbransjen, andre til næringslivet.

Tilbake står et kompetansegap som blir synlig hver gang en viktig teknologisak bør forklares for et bredt publikum. Der den kritiske journalistikken trekker seg tilbake, vokser underholdningen. Bare i fjor hadde Norge over femti nye realitypremierer, innhold som gjerne produseres for å kunne klippes opp i vertikale videoer og spres på de samme plattformene som tapper den norske medieøkonomien.

I rapporten «Fra opplysning til affektproduksjon» beskriver jeg hvordan nyhetene i økende grad pakkes inn for å aktivere kroppen fremfor å orientere hodet, der ord som sjokk, krise og advarsler brukes på tvers av nær sagt alle saker.

Resultatet er en offentlighet som blir mer intens, men mindre opplysende, og der debattprogrammene, hvor en komplisert sak kunne vært belyst fra flere sider, nesten er forsvunnet fra skjermen.

Dette handler om langt mer enn programflater. Vi lever i en tid der kunstig intelligens flytter makt og ansvar i arbeidslivet, der inngangsjobbene forsvinner i bransje etter bransje, og der noen få selskaper har tilnærmet full kontroll over informasjonsinfrastrukturen.

Når journalistene som kunne utfordret blir borte, mister vi også evnen til å stille de viktigste spørsmålene, om hvem som har kontrollen, hvem som bærer ansvaret, og hvem som til slutt former fremtiden. En offentlighet som ikke forstår sin egen samtid, blir lettere å manipulere og vanskeligere å mobilisere den dagen det trengs.

Vi kan fortsatt velge

Det positive er at dette ikke er en naturlov. Vi kan velge en annen retning, men det krever handling på flere fronter samtidig.

• Politikerne må slutte å nøye seg med å følge utviklingen nøye, og sørge for at en del av pengene plattformene henter ut av landet, føres tilbake til den undersøkende og forklarende journalistikken mediene ikke lenger klarer å bære alene.

• Mediene må investere i egen teknologikompetanse og våge å måle seg på noe mer enn rekkevidde og engasjement. For så lenge alt som teller er klikk og delingstall, vil tyngdekraften trekke journalistikken mot det som aktiverer. Det som skaper affekt.

• Vi som lesere må erkjenne at vår egen oppmerksomhet er blitt en politisk ressurs, og bruke mer av den på det som gjør oss klokere. Det er grunnen til at jeg mener mer bevisst mediebruk er noe av det viktigste vi kan øve oss på nå.

Opplysning har aldri kommet av seg selv. Den har alltid krevd institusjoner, ressurser og mennesker som insisterer på å forklare verden også når det er enklere å underholde den.

Velger vi å styrke den kritiske teknologijournalistikken mens vi ennå har fagfolkene som kan bære den, kan vi få en offentlighet som forstår sin egen tid godt nok til å forme den.

Lar vi den forvitre videre, risikerer vi å stå igjen med en befolkning som er svært underholdt, men dårlig orientert, den dagen vi trenger å forstå aller mest. Og den dagen har kommet nå.