Lex Giske

Arbeiderpartiets siste grep for å blokkere Den europeiske menneskerettighetsdomstolens kjennelse i rettstvisten om politisk tv-reklame, er i ferd med å gi Vigrid fripass til Frikanalen. Det er et lite paradoks at der en redaktør tidligere kunne avvist reklame med rasistisk innhold, blir det med Lex Giske bare mulig å reagere i ettertid.

De fleste vil huske at denne nødløsningen kom da NRK ikke fant seg i kulturministerens forsøk på å bestemme hvordan valgprogrammene skulle se ut. Trond Giske bevilget ti millioner til Frikanalen og håpet Strasbourgs kjennelse om ytringsfrihet i Norge dermed ikke betyr noe.

EMD grep fatt i et forhold som knapt har bekymret noen i partiene med representasjon på Stortinget: De andre kom ikke til orde. Problemet var riktignok langt større før nettet sprengte rammene for hvem som kan kommunisere med et bredt publikum. Og enda mye større i Arbeiderpartiets velmaktsdager, da partipresse og kringkastingsmonopol sikret et ryddig offentlig ordskifte.

Likevel kan ytringsfriheten fortsatt strupes for politiske oppkomlinger og utfordrere. Hvis du er for liten til at det er rimelig å avsette plass i fri journalistisk dekning, eller den rådende redaktørholdning innebærer at du ikke er seriøs, er de fleste kanaler stengt.

Uavhengige medier kan ikke pålegges å gi plass eller tid til politikere de misliker eller regner som tullinger. Og om Frikanalen imøtekommer EMDs krav til ytringsfrihet, avhenger av hvor mange som følger sendingene. På en skala fra 100 til 100.000 seere er det første opplagt for få til at Kulturdepartementet slipper unna.

Løsningen kan selvsagt være å investere mye mer i tv-kanalen, slik at den blir mer attraktiv. Men et langt enklere alternativ er jo å akseptere politisk reklame som en del av ytringsfriheten, eller om man absolutt vil som en sikkerhetsventil der den ikke fungerer tilfredsstillende.

Denne formastelige tanken bryter tilsynelatende radikalt med reglene i AUFs ideologiske varelager og andre gode venstresideholdninger. Her hersker fortsatt forestillinger om at TV er et så enormt sterkt medium at det egner seg særlig til å manipulere velgerne. Det samme tankegodset bidro i sin tid til motvilje til hele fjernsynet, til farge-TV og til eterkonkurranse.

Den underliggende ideen er enda mindre attraktiv. Den handler om at folket er for ubegavet til at det kan utsettes for tankekontrollen som skal skjule seg i politisk påvirkning når den er betalt og formidles i levende bilder.

Så sterk er denne angsten, at Giskes midlertidige våpendrager Bjørgulv Braanen aksepterer statsrådens latterliggjøring av overnasjonalt forsvar for menneskerettigheter. Menneskerettighetsdomstolens interesse for ytringsfrihet framstilles som støttespill for reklame og kapitalsterke partier, og utropes til et faresignal for hele folkestyret. Her slås ikke av for kjente.