«True crime»-stjernen Paul Solotaroff: – Heldigvis finnes gribber og tigerhaier som meg

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

MANHATTAN, NEW YORK:

– Lærekurven var brutal, sier Paul Solotaroff (71).

Den amerikanske stjernejournalisten sitter i en hotellbar på Manhattan og filosoferer rundt overgangen til podkastformatet.

– For det første må du lære å leve med lyden av stemmen din i opptak, fortsetter han hoderystende.

– Du tror du kjenner den til du får høre den. Og hvis du da er som meg, ringer du finansørene dine sporenstreks: «Finnes det 20.000 ekstra i budsjettet, så vi kan hyre noen til å lese skiten? Dette er jo uutholdelig!»

Ruralt og djevelsk

Det han ikke har av stemmeerfaring, tar Solotaroff igjen innen skriving, graving og deltagende observasjon.

I 2010 vakte han oppsikt med memoarene «The Body Shop», hvor han skildret fortida som dopende bodybuilder. Siden har han stått bak strømmesuksesser som «Free Meek» på Amazon Prime og «How to Fix a Drug Scandal» på Netflix.

Den aldrende gonzo-fanebæreren fra The Village Voice og Rolling Stone har skapt seg en andre akt ved å renvaske uskyldig straffedømte.

I sommer debuterer Solotaroff som podkastvert med «The Devil’s Quarry». Serien, som blant annet er tilgjengelig hos Apple, bygger på en Rolling Stone-reportasje fra 2021. Tema er mord og blodig urettferdighet i staten New York.

– Prosjektet mitt er å gi navn og ansikt til de navn- og ansiktsløse, erklærer Solotaroff.

Journalisten møter ham etter premieren under Tribeca-festivalen.

– Etter å ha undersøkt sadistisk, rasistisk politi i store byer i tre tiår, var jeg nysgjerrig på Småby-Amerika. Der finnes ingen nonprofitt-vaktbikkjer, hevder han, og viser til at tre firedeler av USA er definert som ruralt.

– Den mektigste fyren er sheriffen, som i praksis er konstitusjonelt uangripelig og fungerer som føydalherre. Bedre blir det ikke av at politikonstablene hans ofte er sparket overskuddsmateriale fra storbykamrene. Så du har en lovløs «overlord» – og så en masse beinknusere og regelbrytere som er kommet etter å ha fått fyken tre-fire ganger i byen.

I nyhetsørkenen

«The Devil’s Quarry» tar utgangspunkt i Josette Wright, ungjenta som forsvant fra Carmel, Putnam County, i 1994. Lovens voktere konsentrerte hele etterforskningen rundt et par lokale bøllefrø.

Solotaroff kom på banen etter at en Anthony DiPippo ble frikjent i 2016, 20 år inn i soningen for drapet.

– Politiet gjorde ingenting for å etterforske forsvinningen. I stedet brukte de to år på å få saken til å stemme med disse gutta, sukker han.

Bevisene pekte i en annen retning. Det samme gjorde en lignende forsvinningssak fra distriktet. Solotaroff og kollegene øynet snart et mønster.

– Det vi fant, var at et utall jenter fortalte den samme historien om en omstreifer som snublet innom Carmel. Her etablerte han seg og utnyttet talentet sitt for å spore sårbarhet hos enslige kvinner. Så brukte han de enslige kvinnene til å skaffe seg tilgang til jentungene deres.

Ifølge Solotaroff må såkalte «news deserts» – fraværet av regionalpresse – ta sin del av skylda for urett på så mange nivåer.

– Når det ikke finnes krav om innsyn i maktens korridorer, vil maktmisbruket bli deretter. Og hvis nyhetsorganisasjonene ikke gjør jobben sin, hvem i granskauen skal gjøre den da? Heldigvis finnes gribber – eller rettere sagt tigerhaier – som meg.

Mage for skriving

Solotaroff betrakter seg som «aktivist først, dernest journalist».

– Jeg kan ikke de journalistiske kjørereglene, koketterer han.

– Strengt tatt studerte jeg til å bli sosialarbeider ved universitetet. Men jeg stakk av før de rakk å feste diplomet på meg. Da hadde jeg nemlig skjønt at jeg hadde én markedsførbar begavelse: evnen til å fortelle historier.

Det skadet ikke at Solotaroffs far var den legendariske forlagsredaktøren Ted Solotaroff. Da Paul vokste opp på Upper West Side, hadde han forfatterkjemper som Norman Mailer og Philip Roth til bords hjemme.

– Om Roth ikke kom på middag hver uke, var han iallfall det hver måned. Min far og han var de beste av «frenemies», humrer Solotaroff.

– Dette var forfattere som traff leserne ikke gjennom øynene, men rett i «kishkes» – jødisk for mageregionen. Og det er sånn jeg skriver.

– Hvordan får du til det?

– Det handler om den underlige krysningen mellom å plassere leseren i kroppen din og deg selv i leserens. Det handler om hva som skremmer meg, forarger meg, tenner meg. Det er sansende skriving, skriving under beltestedet. Jeg lever for å skrive sånn, lese sånn, le sånn, begjære sånn. Det går rett inn i intensiteten ved å leve i denne tida, hvor urettferdigheten sitter i lufta vi puster inn. Jeg klarer kanskje ikke å gjøre noe med det overordnede perspektivet. Men jeg kan forhåpentlig gjøre noe med grunnplanet – ved ikke å rapportere om faktaene, men prøve å forandre dem.

Ruller så vidt

Stemmeutfordringene til tross: Podkastformatet har gitt mersmak. Sesong to av «The Devil’s Quarry» kan ventes i høst.

– Skribentjobben er så fordømt ensom. Det er deg mot den evig tomme skjermen, konstaterer Solotaroff.

– Å kunne jobbe med en stab av veteraner var fabelaktig. Jeg fikk uvurderlig hjelp til å få folk i tale som aldri ville snakket med meg. Herregud, for en fantastisk styrke det er for en skribent.

– Hva er effektene av «The Devil’s Quarry»?

– Vel, 48 timer etter premieren har følgende skjedd: Putnams sheriffkontor har gjenåpnet ikke bare én, men to iskalde saker. Senioretterforskere fra Carmel-politiet har kommet til oss og bedt om assistanse. Betyr det at vi har større tiltro til dem – nei. Og som jeg sa til gruppa vi satt med: «Ikke bli støtt av det dere hører, det er ikke rettet mot dere. Men la meg oppsummere de åtte episodene sånn: Dere har ikke klart å fange så mye som en forkjølelse. Nå må dere bevise for oss at dere er bedre enn forgjengerne deres. For hvis dere ikke klarer å løse disse sakene, skal jaggu vi gjøre det.»

Bunnlinja styrer

– Hva er status i magasinet Rolling Stone, hvor den journalistiske saken startet?

– Rolling Stone er «bunnlinjemedia». Bunnlinja betyr alt for eierne. Det er ikke lenger nok å skrive for Rolling Stone – du må finansiere livet ditt gjennom ting som Netflix og bøker. For ti år siden trengte du ikke å tenke sånn. En annen faktor er at det ikke lenger finnes historier som overlever mer enn et par nyhetssykluser, uansett vesentlighetsgrad.

Solotaroff strekker på eks-kroppsbyggerhalsen.

– Nå handler det om tekst pluss podkast, tekst pluss dokumentarserie. Du må fortelle historien to eller tre ganger for å nå ut, gestikulerer han.

– Det er derfor jeg snakker med medier som ditt – dere er også en del av dette. Og det er derfor verden nå vet at det sitter uskyldige mennesker bak lås og slå, at det finnes korrupte konstabler med våpen og skilt. Vi trenger så mye offentlig press som mulig for å holde skurkene i sjakk. Når politi, påtalemakt og presse svikter i å holde ungjentene våre trygge, må det utsidepress til.