Ulv i saueham: Michael Wolff og journalistikkens glupske realiteter

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

«I'm on the hunt, I'm after you / Mouth is alive, with juices like wine / And I'm hungry like the wolf» – Duran Duran

Hvis det er to ting som kjennetegner sommeren, er det avkobling og misunnelse.

Avkobling fordi det er ferietid, og misunnelse fordi hvis vi skal tro hva som legges ut i sosiale medier, har alle andre det bedre enn oss.

La oss derfor kjenne litt på denne følelsen og ta den med over i en jobbsammenheng.

Sørgelig underbetalt

I et nyhetsbrev tidligere denne måneden kikket den danske medieanalytikeren Thomas Baekdal på hva ulike medier betaler sine frilansere, med hovedfokus på engelskspråklige publikasjoner (inspirert av nyhetsbrevet Freelancing With Tim).

Kortversjonen: Det er sørgelige greier. Selv publikasjoner som New Yorker, hvis du ikke er blant de profilerte bidragsyterne, kan betale så lite som 250 dollar for 1000 ord.

Men enkelte journalister lever i en parallell verden. Det er her misunnelsen kommer inn i bildet. Ifølge et annet nyhetsbrev om mediebransjen, Breaker – skrevet av Lachlan Cartwright – krever forfatter og journalist Michael Wolff visstnok hele 10 dollar per ord.

Tar vi som utgangspunkt at han fikk dette beløpet for sin profil av toppsjefen i mediekonsernet Warner Bros. Discovery, «David Zaslav's Shaky Hollywood Empire», publisert i magasinet New York tidligere i år, sikret det oppdraget ham (cirka 4150 ord) et honorar på nesten 430.000 kroner.

Hadde jeg vært Wolff og jobbet etter «10 dollar per ord»-taksten, ville jeg fått over 100.000 kroner for teksten du nå leser. Jeg tror ikke det er mange som mener at jeg fortjener det. Det forhindrer meg ikke i å være litt misunnelig, noe som ikke alltid er en logisk følelse.

Sladder og faktafeil

Jeg har lenge vært en ivrig leser av Wolff, som her i landet er mest kjent for sine bestselgende bøker om Donald Trump, og hvor den fjerde kom ut ved nyttår. 

Alle omstridte, og alle bygger mer eller mindre på anonyme kilder – og etter hver utgivelse er Wolff blitt beskyldt for å videreformidle unøyaktigheter, sladder og faktafeil. 

Samtidig er Wolff ganske god på det mer overordnede. De store linjene er ofte ganske treffsikre. Han skriver også meget godt, selv om det ikke unnskylder slurv.

Før Trump trumfet alt, var det journalistikk om og analyser av mediebransjen Wolff var mest kjent for, blant annet som spaltist i britisk GQ (hvor jeg leste ham for første gang), Vanity Fair, New York og Hollywood Reporter.

Han er også kjent for gode kilder i miljøet rundt mediemogul Rupert Murdoch, noe som er blitt utnyttet til det fulle i bøkene «The Man Who Owns the News: Inside the Secret World of Rupert Murdoch» (2010) og «The Fall: The End of Fox News and the Murdoch Dynasty» (2023).

Særlig sistnevnte er fremdeles høyaktuell, selv om Wolffs teori om at det går mot slutten for Fox News ikke har slått til. Ennå, i hvert fall. Under Trump 2.0 går det så det suser for den MAGA-sympatiske nyhetskanalen. 

Men han kan ennå få rett. Kanalen står på mer usikre bein når Rupert pakker sammen for godt, han er nå 94 år. Og Trump holder heller ikke evig.

Dokumentar om bok

Denne sommerens anbefaling for avkobling er ikke først og fremst bøkene, men TV-dokumentaren «Rewriting Trump». 

Under arbeidet med sin fjerde Trump-bok, hadde Wolff et TV-team på slep. Dokumentaren ble sluppet tidligere i år – og siden jeg leste om filmen for første gang, har jeg forsøkt å finne et sted hvor jeg kan se den. I starten av denne måneden oppdaget jeg at den ligger bortgjemt på strømmekanalen SkyShowtime, men der er den omdøpt til «Trumps comeback». (NB! Må ikke forveksles med en annen dokumentar på NRK TV med samme navn.)

Filmen kan fremstå litt ufokusert, men den er på sitt vis sjarmerende, og det betyr også at det ikke er strengt nødvendig å bruke pauseknappen når glasset med rosé eventuelt trenger påfyll.

Epstein og Trump

I disse dager, hvor avdøde Jeffrey Epstein igjen tar mye plass i nyhetsbildet, vil jeg også minne om Wolffs podkast «Fire and Fury – The Podcast», som han lanserte under fjorårets presidentvalgkamp. En podkast som er oppkalt etter hans første Trump-bok.

Her avslører Wolff at Epstein var en av hans viktigste kilder i arbeidet med Trump-boka, og at han har opptak av cirka 100 timer med intervjuer hvor Epstein snakker om sitt forhold til Trump, som Epstein også omtaler som sin tidligere bestevenn. Lyden er ikke perfekt, opptakene var nok aldri tenkt for publisering, men det er likevel interessant lytting. 

Wolffs medprogramleder i podkasten er for øvrig James Truman, tidligere editorial director i magasinforlaget Condé Nast. En tittel som kanskje ikke sier så mye, men mange av sjefredaktørene i forlaget rapporterte til ham.

Glanset biografi

I en ny bok sluppet forrige tirsdag – «Empire of the Elite: Inside Condé Nast, the Media Dynasty That Reshaped the World» – får vi hele historien om forlaget som blant annet utgir Vogue, Vanity Fair, GQ, Architectural Digest og New Yorker. 

Perfekt sommer­lektyre for dem som savner storhetstiden til de glansede magasinene (og mer tekstfokuserte New Yorker), men den bør også være av interesse for alle som er interessert i influenserkulturen. For Condé Nast-redaktørene var på mange måter de opprinnelige influenserne.

Eller som forfatteren Michael M. Grynbaum – som til daglig dekker mediebransjen for New York Times – skriver i forordet:

«I flere tiår var det ett selskap på Manhattan som fortalte verden hva den skulle kjøpe, hva den skulle verdsette, hva den skulle ha på seg, hva den skulle spise – ja, til og med hva den skulle tenke. Før Instagram, før TikTok, fantes Condé Nast Publications – selger av fantasier og den suverene dommeren over hva som var sofistikert.»

Selv har jeg lest en fjerdedel av boka, og så langt leverer Grynbaum.

Ved påsketider skrev jeg om tidligere Vanity Fair-redaktør Graydon Carters memoarer, som naturlig nok overlapper noe med denne utgivelsen. 

For dem som ønsker å gå mer i dybden, kan jeg anbefale «Condé Nast: The Man and His Empire» (2019) av Susan Ronald (om mannen som startet det hele), «Anna: The Biography» (2022) av Amy Odell (om Vogue-redaktør Anna Wintour) og «Citizen Newhouse: Portrait of a Media Merchant» (1988) av Carol Felsenthal (om Si Newhouse, milliardæren som styrte selskapet i storhetstiden). 

Makt og misbruk

Blir dette for glanset, har jeg en siste bokanbefaling for sommeren: «Murder the Truth: Fear, the First Amendment, and a Secret Campaign to Protect the Powerful», skrevet av en annen New York Times-journalist, David Enrich.

Boka tar for seg hvordan rike og mektige mennesker i USA, særlig på den politiske høyresiden (inkludert president Trump), ønsker å endre det juridiske ramme­verket slik at det blir enklere både å saksøke og vinne saker mot mediene.

Siden våre lover og regler ikke er like, er ikke alt her overførbart til norske forhold, men hovedbudskapet – om at mektige mennesker ønsker å begrense mulighetene mediene har til å ettergå dem – er ikke kun et amerikansk fenomen.

En skrekkhistorie fra virkeligheten, fortalt med overraskende mange nyanser. 

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.

LES OGSÅ:

Hvor mye KI-hjelp kan vi ta imot før resultatet blir kunstig?