Er det ikke best å bare si det som det er?

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

– Når alle andre medier skriver, så skriver selvfølgelig også ditt medium. Vi kan ikke vente at noen sier at ‘nei, nei, dette her blir for mye’. Og alle er bekymret og sier at det er jo det samlede medietrykket og så videre som skal tas hensyn til, men ingen tar ansvaret for det, tordnet forsvarer Ellen Holager Andenæs på første dag av rettssaken mot Marius Borg Høiby

Bakgrunnen er det voldsomme medietrykket klienten hennes har måttet stå i. Over 10.000 artikler bare i Norge før rettssaken, ifølge analysebyrået Retriever.

Andenæs’ virkelighetsbeskrivelse var riktig, den. Også den delen som handler om at mediene tar bekymringene rundt samlet medietrykk alvorlig. Slik har det vært i over 20 år, siden Tore Tønne tok sitt eget liv i desember 2022. 

Advokaten har også rett i at ingen tar ansvar. Ikke egentlig. Det er et kollektivt ansvar, og ingen enkelt redaktør eller journalist har det på seg. Presseetikken fungerer ikke slik. Det er derfor det samlede medietrykket blir kalt presseetikkens blindsone.

Fånyttes i VVP

Pressens etiske regelverk, punktene i Vær Varsom-plakaten (VVP), pålegger den enkelte journalist, redaktør og det enkelte mediet ansvar. PFU kan felle enkeltmedier eller redaksjoner, men aldri den norske presse som helhet.

Både presseorganisasjoner og redaktører og journalister har foreslått tiltak for å ta ned samlet medietrykk når det blir for stort. Det er fordi vi anerkjenner at det er et problem. For, som Eva Sannum og Svein Tore Bergestuen formulerer det: «Medietrykket har potensial til å rive folk i filler».

Ønsket om å bruke VVP til å regulere det samlede medietrykket virker utfordrende. Jeg tror det er fånyttes. I hvert fall direkte. Dét er også konsensus i pressen.

I stedet legger bransjen et krav om bevissthet på alle redaktører og redaksjoner. Ifølge Redaktørundersøkelsen har det virket. Fra 2024 til 2025 har andelen redaktører som i stor eller svært stor grad hensyntar det samlede medietrykket økt fra 33 til 39 prosent.

Et selvstendig tillitsproblem

– Vi kunne latt være å publisere enkelte saker, innrømmet nylig avgått Se og Hør-redaktør Ulf André Andersen i Dagsavisen i januar.

Også da han sto i sjefredaktørjobben var han opptatt av å ta selvkritikk når det var på sin plass. Han uttrykte samtidig forbauselse over at ingen av de andre mediene hadde funnet noe feil i sin dekning. 

La oss likevel tenke oss et scenario: at alle gjorde slik Ulf André Andersen skulle ønske han hadde gjort i de halvannet årene fra saken sprakk til rettssaken startet. Den fasen da det ble publisert 10.000 saker om Høiby. Hvis alle mediene hadde latt være å publisere «enkelte saker».

Hadde vi landet på 8000, da? Kanskje. I beste fall, forestiller jeg meg. Det utgjør jo null og nada forskjell for opplevd medietrykk hos Marius Borg Høiby.

Om mengden er det som utgjør medietrykket – om kvantiteten er hoveddelen av utfordringen – baler vi med et problem vi ikke kan løse. Og alle ser det. De stadige påminnelsene til publikum om at vi tar problemet på alvor og er mer og mer bevisst, er ikke troverdig da. De utgjør i stedet et selvstendig tillitsproblem.

Vi burde heller bare si det rett ut. Dette får vi ikke fikset opp i. Dette må vi leve med.

Riktig redaktør-svar

Det er en gjenganger blant redaktører som svarer på utfordringen med det samlede medietrykket. Jeg skal la et par av dem målbære det. 

– Det viktigste er at hver enkelt redaksjon stiller seg spørsmålet om en ny publisering tilfører vesentlig informasjon, sa nyhetsredaktør i VG, Anders Sooth Knutsen, til Medier24 før jul.

«Gode redaktører spør seg om en mulig nyhetssak tilfører saken noe nytt. Er den viktig nok til å øke det samlede medietrykket?» skriver sjefredaktør i Vårt Land, Bjørn Bore, på Facebook denne uka.

Det er en god og riktig innstilling til problemet. Og viktig. Men det monner jo ikke.

Det folk snakker om

Redaktørforeningen har listet noen tiltak, flere kvalitative tiltak, som er bra. Men jeg tror det ville være lettere å identifisere tiltak, og også skape mer resonans hos publikum, om vi ikke bare snakket om det samlede medietrykket. Et begrep vi selv har dyrket.

Siden jeg sluttet som redaktør i november i fjor, har jeg fått en sjelden anledning til å se oss i pressen litt utenfor. Jeg har ikke vært helt ute, har jobbet litt både redaksjonelt og organisasjonelt, men nok ute til å gi meg noen perspektiver. Kanskje fordi jeg har vært mindre opptatt av å forsvare oss, så har jeg har lyttet bedre. Jeg innbiller meg i hvert fall det.

Folk snakker om at «pressen jakter i flokk». Under Valla-saken ble vi kalt for gribber av ansatte i Folkets hus. Vi jagde i flokk den gangen. Jeg mener vi har gjort det i pre-rettssak-fasen av Høiby-saken også. Og jeg mener vi har gjort det i den norske Epstein-saken. 

Folk snakker om «å kaste et mistenksomhetens lys over noen». Jeg mener pressen har gjort det når vi har vist til Thorbjørn Jaglands formuleringer i korrespondanse med Jeffrey Epstein. «Jeg har vært i Tirana (Albania) ekstraordinære jenter», skriver han ved et tilfelle.

«I can´t keep it going only with the young women as you know», skriver han ved et annet. «Pinlig sjargong som kan misforstås», svarer Jagland til VG. 

Mange går, på bakgrunn av pressens dekning av Jaglands Epstein-kontakt, med en mistanke om at Jagland har vært med i overgrepsmilliardærens «pedo-ring». Vi kan skyve ansvaret på dem, på lesere og seere, men det ville vært mer konstruktivt å presisere oftere at det ikke finnes holdepunkter for å at Jagland deltok i denne mest uhyggelige delen av Epsteins virke. 

Virkelig så mørkt?

Folk snakker også om «etterlatt inntrykk». Det var derfor så mange pressefolk – selv dem, også undertegnede – ble overrasket over hvor menneskelig Marius Borg Høiby virket i retten. At han ikke var helt ute av kontroll eller noe som lignet et monster. 

Terje Rød-Larsen får hele sin karriere kappet ned og trampet på og kastet på dynga. Det etterlatte inntrykket er at han er en middelmådig diplomat med kun en mislykket fredsavtale på samvittigheten. Og nærmest en sjarlatan, en gjennomført skurk. Er det så virkelig mørkt, så ensidig?

Kanskje er det mer formålstjenlig å fokusere på å bli bedre, heller enn å gjøre mindre. På at vi kan forebygge at folk går under på grunn av medietrykket, om vi flyttet fokuset bort fra mengdetellingen og over på kvaliteten. På balanse og presiseringer. Stemmer som kan fortelle en annen historie om offeret for mediestormen enn den som regjerer.

Det finnes punkter i Vær Varsom-plakaten som handler om hensyntagende. Disse kan gjøres mer presise.

Samfunnsoppdraget gir trykk

Stort samlet medietrykk alltid vil oppstå når folk med formell eller uformell makt står i kontroverser eller er mistenkt for alvorlige regelbrudd eller kriminalitet. Det ligger i pressens samfunnsoppdrag å etterprøve og ha et kritisk blikk på mennesker med makt.

Vi får ikke tatt bort dette trykket. Vi vil egentlig ikke ta bort trykket, heller. Det bør vi kanskje være ærlige på.

Men kvalitative, rettferdige og menneskelige grep kan gjøre trykket lettere å stå i.

Vi kan gjøre det lettere å stå i stormen. Vi kan vise menneskelige hensyn, og enda oftere presisere at mistanke og skyld ikke er det samme. Vi kan være flinkere til å presisere, til å formulere oss selv slik at mennesker som har gjort feil ikke blir monstre eller føler seg rettsløse. Dette er det god støtte for i presseetikken. 

Dette er presseetikk.