Hvor mye KI-hjelp kan vi ta imot før resultatet blir kunstig?

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

I konserneide mediehus har de fleste redaksjonelle medarbeidere etter hvert fått tilgang til mange KI-verktøy. Hvor mye de brukes varierer, men det er fra ledelsen er et sterkt ønske – og også et press – om at verktøyene skal tas i bruk. 

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

I små redaksjoner, som Journalisten, brukes også stadig oftere KI-verktøy, selv om man her i større grad må prøve seg fram på egen hånd.

Hva det er akseptabelt å bruke KI til, og ikke minst hva det føles riktig å bruke KI til, endrer seg fortløpende. 

De færreste har problemer med å transkribere lydfiler. Å publisere en notis i et nyhetsstudio eller lage en sitatsak mer eller mindre basert på en KI-produsert tekst, oppleves også som uproblematisk i mange redaksjoner. Å bruke KI til korrektur har jeg ikke hørt noen stille spørsmål ved, heller ikke at skribenten får innspill til disposisjon eller til hvordan man kan formulere seg bedre.

I flere mediehus kan man nå også publisere en første versjon av en sak, mer eller mindre skrevet av KI, ved hjelp av få klikk.

Den nye hverdagen

Noen er mistroiske til deler av eller alt dette, men dette vil nok bli – om det ikke allerede er det – hverdagen for de fleste som jobber med nyhetsjournalistikk.

Men hva med den delen av journalistikken hvor det personlige elementet er viktigere – for eksempel kommentarer, analyser, anmeldelser, featureartikler og større reportasjer? Tekster hvor ideen er å gi leserne noe annet enn kun hvem, hva og hvor, og heller fortelle mer om hvorfor, kombinert med en god leseopplevelse. Dette er trolig journalistikk som blir viktigere når mediene skal skille seg ut i en nyhetsfeed hvor mye av innholdet ikke vil være menneskeskapt.

Selvsagt kan det argumenteres med at KI ikke har en rolle her, at dette er innhold som skal være skapt for mennesker av mennesker. Enkelte medier kommer også helt sikkert til å erklære dette for KI-frie soner. Og bra er det at noen tenker sånn. Samtidig kan det også være slik at teknologien gjøre at det vi leverer fra oss blir bedre. Selv heller jeg mot det siste, men jeg er usikker på hvor grensene bør gå.

La meg ta et par eksempler fra tekster jeg selv har skrevet.

«Moralsk uforsvarlig»

I fjor høst deltok jeg på journalist­konferansen Hauststormen i Bergen. Jeg var der hovedsakelig for å skrive om Tore Strømøy, som på det tidspunktet hadde sagt veldig lite offentlig etter at NRK avsluttet samarbeidet med ham noen måneder etter «Ingen elsker Bamsegutt»-kontroversene.

Strømøy ble på konferansen intervjuet av Jens Kihl, daværende kulturredaktør i Bergens Tidende. Mens de holdt på, slo det meg at det var noen likheter mellom det som ble sagt på scenen og budskapet i Janet Malcolms berømte essay «The Journalist and the Murderer», publisert i magasinet New Yorker i to deler (1989) og senere i boka med samme navn året etter (på norsk som «Journalisten og morderen» i 2021).

Teksten som er mest kjent for sin innledning: «Enhver journalist som ikke er for dum eller for selvopptatt til å legge merke til hva som foregår, vet at det han gjør er moralsk uforsvarlig», er mediekritikk i en klasse vi sjelden ser.

Jeg anbefaler alle som ikke har lest boka å sjekke den ut.

Det er en stund siden jeg selv leste Malcolms tekst, og før jeg skulle skrive ut min sak fra konferansen i Bergen, hadde jeg ikke tid til å lese den på nytt. Så i stedet spurte jeg ChatGPT om likheter mellom debatten rundt «Bamsegutt» og konflikten som er utgangspunktet for essayet. Og ChatGPT mente, som min magefølelse også hadde gitt meg et hint om, at det var flere likheter.

Traff for godt?

Først var jeg litt mistroisk; det føltes som at spørsmålene mine traff litt for godt. Men hele essayet til Malcolm ligger publisert på newyorker.com, så det var grunn til å tro at ChatGPT hadde eller hadde hatt tilgang til det. Da jeg ba om direkte referanser til det ChatGPT trakk fram av likheter, fikk jeg det. Både lenker og direkte tekstutdrag.

Jeg brukte ikke alt ChatGPT-produserte, kun bruddstykker, og i all hovedsak skrevet om til mitt eget språk, selv om jeg selvsagt kan ha blitt inspirert eller påvirket av hvordan chatboten formulerte seg. Prosessen gjorde også at jeg ble minnet om ting i essayet som jeg husket litt vagt.

Er dette innenfor? Jeg opplevde at dette bidro til å gi teksten min fra seansen i Bergen et nytt element som gjorde den bedre – og det ville tatt meg mange timer å gjøre dette uten denne hjelpen. Samtidig ser jeg utfordringer. Jeg hadde heller aldri tatt sjansen på å publisere det jeg fikk levert uten å dobbeltsjekke informasjonen i flere runder. 

Jeg lurer også på i ettertid: Var dette en original tanke som ChatGPT hjalp meg å konkretisere eller bare snakket språkmodellen meg etter munnen?

Oppsummer oppsummeringen

Et annet eksempel: 

I mai skrev jeg om CBS-programmet 60 Minutes og Donald Trumps søksmål mot TV-kanalen. Jeg hadde en idé om at det kunne være interessant å se på dette søksmålet i sammenheng med en annen juridisk floke for samme program og mediehus. 

På 90-tallet stoppet CBS et planlagt innslag om tobakkvarsleren Jeffrey Wigand, som først ikke ble sendt fordi mediehuset fryktet søksmål fra tobakksbransjen. Trolig var de også redde for å miste annonseinntekter.

Alle politikerne er enige, fastslår TV 2-sjefen. Likevel er bransjen fanget i et «nullmomsspill»

Denne striden ble til den Oscar-belønnende filmen «The Insider» (1999), med Russell Crowe og Al Pacino i hovedrollene. En film jeg så på nytt denne våren, blant annet med tanke på at jeg hadde en teori om at jeg kunne få bruk for informasjonen i sammenheng med Trump-søksmålet. I tillegg er det en veldig god film.

I teksten jeg endte opp med å skrive, brukte jeg KI på en annen måte enn i eksemplet fra Bergen. Først ba jeg Perplexity om å gi meg en grundig oppsummering av søksmålet til Trump og hvordan CBS og mediehusets eier, Paramount, håndterte dette. 

Denne konflikten har jeg fulgt ganske tett, så ved å stille noen oppfølgingsspørsmål endte jeg opp med en oppsummering som oppsummerte det meste.

Deretter ba jeg Perplexity gjøre det samme med tobakkstriden på 90-tallet. Siden jeg nettopp hadde sett filmen, oppdaget jeg at min KI-hjelper fokuserte på litt andre sider av saken enn jeg ønsket, men jeg fikk styrt den i riktig retning med noen oppfølgings­spørsmål og korrigeringer. Perplexity kom også opp med en del opplysninger som jeg ikke var kjent med.

Så ba jeg Perplexity, basert på de to oppsummeringene, se på likheter og ulikheter mellom de to sakene.

Neste skritt er den biten jeg selv føler er det mest kontroversielle.

Satte bort skrivingen

Nå ba jeg Perplexity skrive en kommentar «for det norske fagbladet Journalisten, i stilen til redaktør Roger Aarli-Grøndalen» med utgangspunkt i sammenligningen som var laget. Prompten var mer omfattende, med lenker til tidligere tekster skrevet av meg, men dette var sånn cirka bestillingen jeg skrev inn.

Jeg hadde en idé om hvor lang tekst jeg hadde tenkt å skrive, og jeg hadde et forslag til innledning og avslutning klar i hodet. Med det som utgangspunkt bestilte jeg fra Perplexity en tekst som var cirka tre fjerdedeler av min planlagte tekst, slik at jeg kunne legge til min egen innledning og avslutning.

Resultatet, med noen justeringer, ble første utkast av kommentaren. 

I det videre arbeidet ble det meste skrevet om, enkelte avsnitt både to og tre ganger. Den publiserte teksten, som også inkluderer min innledning og avslutning, er derfor ganske forskjellig fra hva Perplexity leverte, men noen ideer er med videre. Et par av «KI-formuleringene» var også såpass gode, at de ble med i den ferdige teksten med veldig små justeringer.

Er dette greit? Jeg skal innrømme at jeg følte at om jeg ikke var på usikker is, så beveget jeg meg på et islagt vann hvor jeg var usikker på istykkelsen. 

Hun hadde
drømme­jobben som avistegner. Inntil hun tegnet avisens eier

Jeg hadde i hvert fall ikke sett for meg at jeg skulle bruke KI på denne måten da jeg lekte meg med en tidlig utgave av ChatGPT i jobbsammenheng for første gang i 2023.

En absolutt grense

I mai publiserte Columbia Journalism Review artikkelen «How We’re Using AI», hvor flere journalister og medieledere forteller om hvordan de bruker KI i sitt arbeid. Det mest interessante er kanskje hvor de setter grensen. En grense som for mange er å overlate til KI å skrive deler av teksten.

– Jeg ville aldri bedt den om å skrive noe. Det virker uetisk og dumt – og dessuten en potensiell måte å miste opphavsretten på, sier Nick Thompson, tidligere sjefredaktør i Wired, nå administrerende direktør i The Atlantic. 

Emilia David, som skriver om KI for VentureBeat, legger til:

– Skriving er vanskelig, og det er den oppgaven jeg liker minst, men jeg vil ikke at KI skal skrive for meg, uansett hvor formelpreget noe av nyhetsstoffet jeg skriver måtte være. 

Hele CJR-artikkelen er verdt å lese, men jeg tar med et siste sitat. Det er fra Ina Fried, som skriver om teknologi for Axios:

– Vi bruker for øyeblikket ikke ChatGPT eller annen generativ KI til å lage innhold for publisering, med mindre poenget er å vise hva teknologien kan eller ikke kan gjøre. Dette må komme tydelig fram. 

Skuldertrekket

Jeg kan ta feil, men det vil ikke overraske meg om denne typen diskusjoner er noe vi trekker på skuldrene av om noen år. Men inntil videre synes jeg at det er helt greit at det mentalt lugger hvis en for stor andel av den journalistiske prosessen får kunstig hjelp.

Denne artikkelen er for øvrig skrevet helt uten KI-bistand, bortsett fra korrektur­hjelp og oversettelse av sitatene over (sistnevnte for å spare noen minutter).

Men kanskje hadde teksten blitt bedre, hvis jeg hadde spurt Perplexity eller ChatGPT om å bidra mer.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her. 

KI ved korsvei: Vil han frelse oss fra det onde eller lede oss inn i fortapelsen?

Aftenposten gikk til influenser­­byrå for å få redaksjonell hjelp. Hvorfor i all verden gjorde de det?