Så er valget over og fotball er igjen det viktigste temaet for avisene og tv-kanalene. For noen av dem i alle fall, men for disse blir det til gjengjeld stadig viktigere. Fotball er et av få vekstområder i norsk journalistikk.
Ikke et vondt ord om sporten, som har gitt meg mye glede både som seer, leser – ja, til og med som utøver. Det siste riktignok uten særlig suksess. Noe som allerede i lilleputtalderen lærte meg dette: Tap og vinn med samme sinn.
Jeg skjønner at dette ikke er gangbar filosofi for dem som har fotball som jobb. Det er derfor helt greit at landslagssjef Åge Hareide blir eitrende forbannet etter et nederlag. Det er også greit at han blir forbannet på pressen.
I fjor fortalte han journalistene at «enten er dere med oss, eller så er dere mot oss». Det var dumt sagt. Etter tapet mot Skottland nylig, og et par angrep på spillernes privatliv, fryktet han «News of the World-tilstander i Norge».
En fattig trøst for Hareide, men News of the World er mye verre enn norske aviser. Enda verre er det derfor at han kanskje har rett: Norsk fotballjournalistikk nærmer seg den britiske, med samme aggressivitet utenfor som inne på banen.
John Carew fikk farskapssaken sin brettet ut i avisene, Ardian Gashi råkjørte og Daniel Berg Hestad fyllekjørte seg inn i spaltene. Og stakkars den som tar seg en øl kvelden før kamp. På den puben sitter det en fotballjournalist.
Nå har sporten selv skapt seg om til en vare som er avhengig av medieoppmerksomhet rundt det minste gnagsår. Og krav om privatlivets fred klinger litt hult fra folk som stiller opp med stadig nye kjærester og biler i ukepressa.
Men det betyr ikke at deres små lovbrudd og andre hemmeligheter også skal på trykk. Ikke så lenge sportsjournalister som fyllekjører, og selv notoriske voldsforbrytere, får være anonyme etter gjeldende pressepraksis.
Utvalget som har revidert Vær Varsom-plakaten, har diskutert dette misforholdet og kommet fram til at redaksjonene selv i større grad bør få avgjøre hvem som skal identifiseres i saker om «klanderverdige eller straffbare forhold».
Det bør diskuteres om dette er den logiske løsningen på problemet med at – i utvalgets egne ord – «noen samfunnsgrupper, som idrettsfolk, i praksis har langt svakere personvern enn andre grupper».
