– Som journalister jobber vi hver dag med å få folk til å være åpne, og stå fram. Da må vi gjøre det samme, sier Jon Martin Larsen.
Det har lenge vært årlige homoparader i Oslo, men EuroPride er mer enn et opptog. Det er Europas største kulturarrangement for homofile og lesbiske, og arrangeres i år for første gang i Norge. Arrangementet er en del av hundreårsmarkeringen for oppløsningen av unionen med Sverige og finner sted fra 17. til 27. juni.
Det meste vil skje på Rådhusplassen i Oslo, der det blir underholdning, konserter og show. EuroPride er også kunstutstillinger, filmvisninger, konferanser og paneldebatter, blant annet en om medienes dekning av homosaker. Høydepunktet imidlertid, blir paraden gjennom Oslos gater, der Larsen og kollegene Kristine Meek og Mimsy Møller håper å samle flere skeive journalister under samme parole.
Ikke strutsefjær
– Hvorfor er det så viktig å stå fram som homofil journalist, holder det ikke å være homo?
– Å vise at det finnes homofile i alle yrker har en betryggende virkning, sier Meek:
– For fem-seks år siden var det skeive journalister i paraden i Oslo. Det betydde svært mye for meg.
Det som mer enn noe tente Meek, Larsen og Møller til innsats, var at selv homofile politifolk har bestemt seg for å ha en egen seksjon i paraden, og har fått tillatelse til å gå i uniform:
– Politiet forstår at det er viktig at homofile vet at det finnes homofile politifolk. Kanskje blir det lettere for homofile å henvende seg til mediene også, når de vet at det finnes homofile journalister.
– Mange forbinder homoparader med spektakulære transer i strutsefjær, hvordan vil dere kle dere?
– Vi vil nok framstå noe mer nøkternt, sier Møller.
– Vi skal ha på oss pressekortet og et godt smil, sier Larsen.
– Det er dessuten greit at kolleger som er litt redde, slutter seg til oss underveis. De kan jo bare late som om de går der for å intervjue oss.
– Og hvis noen virkelig vil intervjue og fotografere dere, så er det selvsagt greit?
– Ja, men dessverre er det slik at fotografer har en lei tendens til å fokusere på det spektakulære, sier Møller, som selv er fotograf.
Journalister i skapet
Selv om mediene nok ikke er den vanskeligste bransjen å jobbe i som homofil, mener de tre at det fortsatt er mange skeive journalister som skjuler seg – til dels langt inne i skapet.
– Noen er redde for å komme ut fordi de ikke vil framstå som diskriminerte, eller stemples som homojournalister. De kan oppleve at det stilles spørsmål om deres agenda hvis de skriver om homofili, sier Larsen.
– Selv i Dagsavisen, hvor det er fint å være skeiv, føler jeg at jeg må argumentere enda bedre for en homosak enn for andre saker, sier Meek.
– Bør homofile journalister skrive homosaker?
– Vi er opplært som journalister og hvis vi har et engasjement for en sak, så skal verken legning, etnisitet, kjønn eller funksjonshemning stå i veien, sier Meek.
– Hvis de ikke er interessert i homosaker, så skal de selvsagt ikke presses til det. Men ofte er det slik at homofile har kunnskap om emnet og får tips om saker. Det er et pluss, for enhver redaksjon må benytte seg av de ressursene den har, sier Møller.
Dagsavisen-journalistene tror også at det med flere åpne homofile i redaksjonen, kan bli lengre mellom saker om «homo-sjokk».
Ingen organisasjon
– Det er dessverre fortsatt slik at noen forsøker å sjokkere leserne sine med homofili, sier Meek.
– Trengs det en organisasjon for homofile journalister?
– Nei, vi er ikke så diskriminerte. Det holder at vi møtes en gang i året, og går i parade, sier Møller.
– Hvor mange skeive journalister bør delta i paraden for at dere skal være fornøyde?
– Det aller viktigste er at det kommer deltakere fra mange medier. Vi vet det finnes skeive journalister i lokalavisene også. Hvis det kommer tjue stykker…, sier Larsen.
– …eller tre hundre, sier Meek.
– Så sier vi det slik: Vi er fornøyde hvis det kommer mellom tjue og tre hundre.
