20 år etter vet vi fremdeles ikke hvem som sto bak drapet

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

De siste minuttene av livet hennes er beskrevet litt forskjellig. Kildene spriker om hvorvidt hun var på vei inn i heisen eller kom ned med den. Resultatet, uansett hvilken versjon som fortelles, er likevel det samme. Hun ble truffet av flere skudd. Likvidert. Det siste skuddet avfyrt mot hodet. Gjerningsmannen ville være sikker på resultatet. 

Denne høsten er det 20 år siden Anna Politkovskaja døde. Skutt og drept i heisen i boligblokka i Moskva der hun bodde.

Akkurat det er det ingen grunn til å feire, men det fortjener en liten markering.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

For et drøyt år siden fikk jeg nyss om «Words of War». Britiske Maxine Peake spiller hovedrollen som Politkovskaja, og Sean Penn er blant produsentene. Men filmen dukket aldri opp på norske kinoer, og etter hvert glemte jeg den.

Nå er filmen tilgjengelig for strømming. Og den er en god påminnelse om hvor modig Politkovskaja var.

Folkets korrespondent

Den russiske delrepublikken Tsjetsjenia var hovedfokuset for Politkovskajas journalistikk fra hun klarte å overtale redaktøren i den uavhengige avisen Novaja Gazeta til å la henne reise nettopp dit. Ikke som krigskorrespondent, men som folkekorrespondent. For å snakke med folk, dem som ble rammet av krigshandlingene.

Han som sa ja, var Dmitrij Muratov, mannen som i 2021 fikk Nobels fredspris sammen med sin filippinske redaktør­kollega Maria Ressa. Jeg hadde selv gleden av å sitte i salen da han mottok prisen i et delvis covid-nedstengt Oslo.

Politkovskaja reiste gjentatte ganger til Tsjetsjenia og naborepublikken Ingusjetia. Begge stedene besøkte hun sykehus og flyktningleirer. Gjennom enkeltskjebnene beskrev hun vold og overgrep begått av både russiske styrker, tsjetsjenske opprørere og de Moskva-støttede tsjetsjenske makthaverne.

Patriotisk journalistikk

I tillegg til artikler om tortur og forsvinninger skrev hun også om hverdagen til mennesker som levde uten strøm, helsehjelp og fungerende myndigheter. Hun dokumenterte hva krigen gjorde med sivile og forsøkte å finne dem som var ansvarlige for overgrepene.

Noen ganger gikk det bra, andre ganger var det flaks at hun kom tilbake. Drapstruslene kom tett i tett, og minst én gang ble hun selv utsatt for tortur fra russiske militære.

Hun var også svært kritisk til kollegenes krigsdekning. Hun pekte på at mange russiske medier enten nøyde seg med å rapportere fra Moskva eller holdt seg til militærstyrte besøk. Hun mente at «patriotisk» journalistikk bidro til å gjøre et helt folk kollektivt ansvarlig for overgrepene.

Selv ville hun vise leserne hva som faktisk foregikk.

Hun var også opptatt av hvordan krigen brutaliserte russiske soldater og påvirket samfunnet de kom hjem til. Også dette provoserte mange.

Forgiftet og på rømmen 

Filmen starter i 2004, med at Politkovskaja er på vei til Beslan sør i Russland. En terroraksjon pågår. Tsjetsjenske opprørere har tatt over 1100 personer som gisler på en skole. De aller fleste skolebarn.

Politkovskaja hadde et håp om at hun kunne hjelpe til med å få finne en løsning. Hun hadde tidligere bidratt som forhandler under en gisselaksjon i Moskva. Men også denne endte med mange døde da militæret slapp inn en gass for å bedøve både gisler og gisseltakere.

Hun kommer imidlertid aldri fram til Beslan. Om bord på flyet blir hun ekstremt syk. Trolig forgiftet. I filmen ser vi Muratov ankomme for å sjekke hvordan det går med henne på sykehuset. Han oppdager snart at sykehusjournalen hennes er «forsvunnet». Det ender med at de rømmer fra stedet.

Gisselaksjonen endte heller ikke bra. Den tredje dagen stormet russiske spesialstyrker skolen. Mer enn 300 personer ble drept. Over halvparten av dem barn.

Bildene på pulten

Mot slutten av livet gransket Politkovskaja særlig Ramzan Kadyrovs sikkerhetsstyrker og deres koblinger til bortføringer og tortur.

Kadyrov har styrt Tsjetsjenia som en eneveldig leder siden 2007. Før det – mens hans far styrte landet – var han sjef for sikkerhetsstyrkene. Og han er en nær alliert av president Vladimir Putin.

To dager før hun ble drept, fortalte hun Radio Liberty at hun arbeidet med en sak om mennesker som angivelig var bortført av Kadyrovs menn og torturert til døde.

Hun hadde fotografier av ofrene på skrivebordet.

Slapp unna – en stund

Politkovskaja ble født 30. august 1958 i New York, der foreldrene arbeidet som sovjetiske diplomater ved FN. Familien hadde ukrainsk bakgrunn. Hun vokste opp i Moskva og giftet seg med journalisten Aleksandr Politkovskij. De fikk to barn, Ilja og Vera.

Hadde hun fått leve, ville hun i år ha fylt 68 år.

Hun arbeidet i flere aviser før hun i 1999 begynte i Novaja Gazeta, under ledelse av sjefredaktør Muratov. Da avisen ble etablert i 1993, var det med økonomisk støtte fra Mikhail Gorbatsjov. Tre år tidligere hadde han fått Nobels fredspris, og noen av prispengene brukte han på å finansiere oppstarten.

Ikke ansett som viktig

Avisen fikk lenge holde på, selv om den publiserte en rekke artikler som var kritiske til myndighetene. Putin og hans omgangskrets var opptatt av å styre TV-kanalene og etter hvert internett. Hva en liten avis skrev om ham, fremsto som mindre viktig.

I tillegg kunne myndighetene, når de ble kritisert for manglende pressefrihet, peke på de uavhengige avisene.

Etter fullskalainnvasjonen av Ukraina ble det slutt på dette. I 2022 ble Novaja Gazetas medielisens trukket tilbake etter noen symbolske runder i rettsvesenet. Avisen hadde allerede suspendert publiseringen i mars samme år. Det var ikke lenger mulig å lage journalistikk innenfor rammene av de nye medielovene som hadde blitt innført.

Dømt og benådet

Hvem som sto bak drapet på Politkovskaja, er fremdeles uklart. Rettsprosessen tok flere år, og en første runde endte med frifinnelser i 2009. Etter ny behandling ble fem menn dømt i 2014. Inkludert en tidligere politimann.

Men personen eller personene som hadde bestilt drapet, er aldri dømt.

I 2023 ble det kjent at en av de fem domfelte – politimannen – var blitt benådet av Putin etter å ha deltatt i krigen mot Ukraina.

Den europeiske menneskerettsdomstolen slo i 2018 fast at Russland hadde brutt plikten til å etterforske drapet effektivt.

Flere har pekt på Kadyrov som bakmannen, andre på Putin selv – noen på krefter i militæret eller sikkerhets­tjenestene som mislikte hennes arbeid.

Mer problematisk død

Et argument mot at Putin skal ha vært direkte innblandet, er at Politkovskajas død trolig bidro til mer negativ oppmerksomhet internasjonalt enn hva hun klarte med sin journalistikk.

Kommer Polaris i spill, er det ikke gitt at Schibsted tar over

Under et besøk i Dresden i Tyskland, samme sted som ha tidligere var utstasjonert som KGB-agent, uttalte Putin at drapet på Politkovskaja hadde skadet Russland mer enn artiklene hennes.

Samtidig ser ikke dårlig PR ut til å ha stoppet makthaverne når andre kritikere har mistet livet de siste 20 årene.

Selv hadde hun ikke høye tanker om landets president. I boka «Putins Russland» (2004), som også er utgitt på norsk, fremstiller hun ham som en hevngjerrig og sneversynt KGB-offiser som hadde tatt sikkerhetstjenestens autoritære tenkemåte med seg inn i presidentembetet.

Familien er kritisk

Misnøyen med Putin som president er også et gjennomgangstema i filmen. Naturlig nok. Men noen, inkludert familiemedlemmer, savner mer fokus på blant annet Kadyrov.

Sønnen til Politkovskaja, Ilja, har på vegne av familien kritisert filmen, blant annet i et intervju med Novaja Gazeta Europa. Arvtageren etter avisen hun jobbet for, som utgis fra Riga i Latvia. Ilja mener at filmskaperne har tatt seg for mange friheter og at enkelte scener er diktet opp.

Filmen er likevel verdt å se, selv om de britiske aksentene til skuespillerne noen ganger skjærer i ørene. Ønsker man en mer nøyaktig gjengivelse av hendelsene, er det også laget minst to dokumentarfilmer. Og flere av Politkovskajas bøker er oversatt til norsk.

Gave til presidenten?

Hvordan filmen slutter, kommer trolig ikke som en overraskelse for noen.

Uansett hvem som bestilte drapet, så er tidspunktet ganske besynderlig. Hun ble drept på Putins 54-årsdag, 7. oktober. Mye i livet er tilfeldig, men at hun ble skutt og drept akkurat denne datoen, fremstår ikke som det.

***

Filmen kan for øyeblikket strømmes hos Viaplay. I tillegg er den tilgjengelig for leie hos Apple og TV 2 Play. Trolig er det mulig å finne den andre steder også.

«Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.