Navn: Mia Gundersen Lelienhof Født: 27. oktober 1961, i Stavanger. Stilling: Sanger og skuespiller. Sivil status: Gift Aktualitet: Opplevde å bli slaktoffer med tv-showet «Mia».
– Hvordan opplever du kritikernes massive slakt av tv-showet ditt «Mia»?
– Jeg har vært i teateret i så mange år nå at jeg er vant med kritikere og kan analysere det som skjer. Jeg tåler dette, for å si det sånn. Kritikken har dessuten gått ut over manus, regi og slike ting. Det er ikke blitt stilt spørsmål ved mitt eget arbeid eller meg som skuespiller. Det gjør det naturligvis lettere å takle. Men jeg har ikke opplevd slikt før og jeg må innrømme at det hadde vært tøft om det hadde skjedd i starten av karrieren.
– Har ditt forhold til pressen forandret seg mye i årenes løp?
– Absolutt. I dag har jeg først og fremst en helt annen sikkerhet i meg sjøl og vet hva det dreier seg om. Jeg forstår journalistenes jobb mye mer enn før. Min formuleringsevne er bedre og jeg lar ikke dem styre showet lenger. Det er et gjensidig «du bruker meg og jeg bruker deg»-forhold. På 80-tallet derimot, før jeg fikk kjendisstatus, brukte pressen sin makt til å tegne et forutinntatt bilde av meg. Det var noen horrible episoder. Et eksempel er da jeg hadde gitt ut en LP som jeg var veldig kry over den gang. Bare det å få gitt den ut var stort. Men VGs utsendte hadde bestemt seg på forhånd for hva jeg sto for. De intervjuet meg ikke, de knuste meg. Jeg fikk sjokk rett og slett.
– Men så ble du kjendis med NRK-serien Offshore og fikk mer presseomtale…?
– Da opplevde jeg også at journalister dro med seg rollefiguren inn i sakene om meg. Men fordi jeg ikke tok meg sjøl så høytidelig tålte jeg å bli kalt bimbo. Dessuten, folk elsket Offshore og reagerte etter hvert på det som ble skrevet. For min del brukte jeg bevisst mediene for å etablere navnet mitt. Hadde jeg ikke vært så åpen i forhold til mediene hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Men jeg merket jo at journalisters research består i å lese hva andre journalister har laget om meg tidligere. Det blir nesten som en kjedereaksjon. Jeg har også lært meg at jo mer tabloid, jo enklere skriver de. Du kan gjerne snakke alvor, de skriver det ikke likevel.
– Suksessen i Cabaret ga vel økt kunstnerisk anerkjennelse?
– Ja, det virker som det skjedde en vri da. Det var akkurat som om journalistene hadde snakket sammen. Jeg var veldig aktiv på intervjufronten og inntrykket journalistene formidlet av meg var forandret. Nå har jeg et totalt annet ståsted enn på slutten av 90-tallet. Pressen setter deg i en bås, men nå har heldigvis båsen forandret seg og blitt litt større.
– Hva med privatlivet, bryllupet ditt fikk massiv pressedekning?
– Jeg aksepterer den siden ved kjendisrollen. Og fordi jeg kjenner de fleste pressefolkene og har god kontakt, gikk det an å si at dere får være med hit og ikke lenger. Dessuten var vi sterkt inne og valgte bildene som ble trykt i Se og Hør. Jeg har egentlig aldri opplevd at noen journalist trår over grensen.
