Aviser former lesernes verden. Aftenposten leverer for eksempel holdninger på døra til Oslo-folk to ganger om dagen. Tålmodig skaffer den seg innpass i lesernes sjel, den suger seg fast og påvirker deres reisemål, interiørvalg, uteliv, bilvalg, huskjøp og mye mer. For å holde deg fanget – eller snarere, for å hindre at du våkner fra bedøvelsen og flykter – benytter Aftenposten en rekke retoriske strategier.
Avisens førsteside tirsdag 6. er i utgangspunktet svært dramatisk. Det handler om Afghanistan. Overskriften er «Norske soldater: Vi er i krig». Hovedbildet viser forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, med et alvorlig og litt fjernt ansiktsuttrykk. «Situasjonen er dramatisk forverret,» sier hun.
Førstesidesaken bygger på forsvarets egne pressemeldinger, samt uttalelser fra presseoffiserer. 260 norske soldater – eller snakker vi om drøye 60, slik det antydes lenger ned? – skal ha vært i «harde kamper» med en «større gruppe» Taliban-opprørere i Badghis-provinsen.
Det ble brukt både håndvåpen og tyngre skyts fra norsk side. Samtidig var det ikke «nærkamp». Flystøtte fra «kampfly i luften» ble tilkalt. Forsvaret «tror» flere opprørere «kan» ha blitt drept.
Bildet på side to og tre viser et nakent fjellområde. Hvordan kan 260 soldater ha «harde kamper» mot en «større gruppe» erfarne geriljasoldater i mange timer, i denne åpne ødemarka, uten å miste noen selv og uten å vite om man har påført fienden tap?
Har noen beskutt en norsk kolonne på lang avstand med håndvåpen og stukket av? Jeg har ingen anelse. Det har heller ikke Aftenposten. Artikkelen skaper flere spørsmål enn den besvarer. Ingenting tilsier at avisen har gode kilder i forsvaret eller i Afghanistan.
Aftenpostens overskrift er dramatisk. Norge har tross alt ikke vært i krig siden 1945. Men følelsen av historie nedtones fullstendig av fontbruk, billedvalg og generelle mangel på engasjement. «Vi er i krig» er skrevet med like små fonter som sakene om New York-rapperens nye cd og bilmessen som skal åpnes på Lillestrøm.
Aftenposten får krig til å virke aldri så trivielt. Oppslaget er utformet slik at mange lesere vil trekke på skuldrene og tenke: «Ja, ja, så vi er visst litt i krig nå». Eller rett og slett: «Velkommen etter».
Soldatene mener de er i krig, har Aftenposten hørt via mellommenn i forsvaret. Hvordan forholder avisen seg til det? Tilsynelatende ikke i det hele tatt.
De fleste artiklene denne dagen framstår som uinspirerte. Aftenposten er flink til å bruke faktabokser og grafikk. Dekningen av Forsvarsstudiet 07 er et godt eksempel på det. Men Aftenposten lar seg villig vekk bruke som oppslagstavle for folk med en lett gjennomskuelig agenda. Manuela Ramin Osmundsen ønsker å bedre barnevernstilbudet. Polarforskningsinstituttet vil ha 10-15 nye forskere. Og så videre.
Aftenposten har ingen journalist i Afghanistan. Men de har sendt en journalist til Nicaragua i følge med Mette-Marit for å besøke landets AIDS-ofre. Sammen lager de kitsch.
Kulturseksjonen består i hovedsak av redaksjonelt skrevet gratisreklame for diverse kulturarrangementer og bedrifter. Her har man ikke engang forsøkt å skjule avisens totale mangel på journalistiske ambisjoner.
De beste europeiske avisene bruker stadig oftere fortellingen, også på nyhetssidene. I Aftenposten skjer det sjelden. Avisen jobber tilsynelatende lite med å strukturere stoffet. Begynnelse, midte og slutt kunne i de fleste sakene vært byttet om, uten at de hadde blitt bedre eller dårligere.
Aftenposten har dessuten et mangelfullt utviklet sanseapparat. Nesten ingenting har lukt, smak eller farge. Ingenting kan bringe avisens journalister ut av likevekt og få dem til å reflektere eller føle noe på selvstendig grunnlag.
Nøytralitet er målet. En følelse av likegyldighet er ofte resultatet. Man refererer diverse saksforhold og hendelser, og finner noen som kan uttale seg om disse. At «noen» ikke har noe spesielt å bidra med, synes underordnet. Den interne malen skal følges.
Derfor er journalistene i Aftenposten nesten umulig å skille fra hverandre. Alle har samme høflige og passive stil. Oppfølgingsspørsmål benyttes sjelden. For Aftenposten er ikke bare venner med leserne, men også med intervjuobjektene.
Aftenpostens hovedoppslag denne tirsdagen er betegnende. Avisens språklige og visuelle retorikk er rettet inn mot å skape en følelse av trygghet og gjenkjennelse hos lesere og annonsører. Man får aldri følelsen av at noe står på spill.
Verden går videre fra dag til dag. Men i Aftenposten er den alltid iført tøfler, og den har ikke tenkt seg noe sted – akkurat som Aftenposten.
Gjennom utallige bilag forsøker avisen å gi alle aspekter ved eksistensen et numment konsumentpreg. Det koster å lese Aftenposten over tid. Man risikerer å bli som avisen: Lettere informert, men en smule avstumpet i tanke og følelsesliv.
