KI: En perfekt møkkastorm

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Dommedagsprofeter blir sjelden folkekjære – og har ikke hatt rett siden Noa. Men noen ganger kan det være nyttig likevel, å legge linjalen på noen punkter bakover i historien og se hvor det bærer fremover. 

For redaktørstyrte medier er det gode utsikter til en perfekt møkkastorm.

Baklengs: Fra gullalder til jernalder

Punktene bakover står ut: Etter to gylne sekler, kom først internett, så smarttelefon og sosiale medier. Alle disruptive teknologier for produksjon og distribusjon av informasjon. Medienes monopol på massekommunikasjon ble knust. Nå kunne alle både publisere og konsumere. Publikum strømmet til de nye informasjonsmarkedene, hvor:

• journalister var erstattet av publikum
• redaktører erstattet av algoritmer
• pengebetaling erstattet av brukerdata
• medieselskaper erstattet av globale tek-plattformer

Annonsørene fulgte publikum. Mediene satt igjen med færre kunder og mindre penger til å drive journalistikk. Forretningsmodellen fikk grovt skyts i baugen.

Så kom KI. 

Det er flere tolkninger av KIs betydning. En måte å se det på, er at redaktørstyrte medier inviterte til spennende historier rundt bålet, ble irritert da sosiale medier gjorde at alle kunne lage sine egne bål – og mens de kranglet om bål-reglene kom skogbrannen KI og la hele bransjen i rykende ruiner. 

Sentrale norske redaktører kaller kunstig intelligens et «paradigmeskifte» for informasjonssamfunnet. De oppsummerer på høfligste vis: «Det er stadig vanskeligere å finansiere journalistikken. Og fremtiden er uviss.»

KI er selvsagt til hjelp for oss alle. Ethvert mediehus med respekt for seg selv har en nå verktøykasse med KI-verktøy som booster journalistikken.

 Men KI kan samtidig være en torpedo rett i forretningsmodellens maskinrom. Det er fullt mulig å forestille seg en fremtid hvor du går rundt med en KI-agent i lomma, som tenker og handler. Den kjenner deg ut og inn, oversetter dine mål til handlinger, gir deg alt du trenger, før du vet at du trenger det. Fra nyheter og underholdning til flybilletter, handlelister, påminnelser og kostholdsråd – alt i en forunderlig tilfredsstillende tone. 

Hva skal du med redaktørstyrte medier da?

En KI-visjon

Tenk deg at du blir vekket en onsdag morgen av din personlige KI-agent på mobilen, som du av en eller annen grunn har kalt Iris. 

Iris forteller deg hvordan du har sovet, og viser deg noen strekkeøvelser mens hun informerer deg om hvilke Asia-aksjer hun har kjøpt og solgt for deg i løpet av natta. Hun oversetter kroppsdata og dagens pollenvarsel til anbefalt dose kosttilskudd og antihistaminer. 

Hun har kikket innom værmeldingen, møtekalenderen din og klesskapet ditt, og gir anbefaling om dagens antrekk. Hun kjenner kjøleskapet like godt som kroppen din, og forteller deg hva du bør spise til frokost. Hun vet hva som interesserer deg, og mens du spiser gir hun deg alt du vil vite om det som har skjedd i verden og lokalt. 

Hun opplyser at hun har booket en avtale for fornyelse av pass på torsdag, etter å ha kryss-sjekket kalenderen din med hva mobiltrafikkdata sier om kø på passkontoret. 

I en påtatt streng tone minner hun deg også om at du sa på telefon til moren din i går at du skulle ringe henne tilbake, noe du ikke har gjort. Før du er ute av døren har hun laget en podkast av alle notater og dokumenter til dagens første møte, som du kan høre på vei til jobb. 

Mens du hører på podkasten, avbryter hun et øyeblikk for å fortelle at det har kommet hvit røyk fra konklavet i Roma – og gir deg en liste over de fem mest aktuelle pavekandidatene, basert på sannsynlighetsberegning.

Og sånn går dagene. Det er ikke gitt at du på noe tidspunkt føler behov for å aktivt oppsøke NRK.no. Eller et hvilket som helst annet redaktørstyrt medium.

Fra respons til action

Men hvor reelt er dette? Kan Iris komme til å være der når jeg slår opp øynene i morgen, eller er hun bare en nerdehjernes hildring i det fjerne? La oss se på et par vektige motargumenter.

For det første kan det innvendes at denne onsdagsmorgenen vår er i overkant teknologioptimistisk. At KI-agenter er som flyvende biler eller håndverkere som møter til avtalt tid; det høres kult ut, og burde være fullt mulig, men skjer aldri. 

Det kan meget godt være. Men det pøses milliarder inn i å få det til. Hittil har investeringene gått i retning av chatbot-teknologi og tjenesteutvikling. 

KI som systemintegrasjon regnes av mange som neste fase. Ifølge Wayfinder-rapporten fra i år er nå over 500 selskaper investert i utvikling av KI-agenter som ikke bare responderer, men planlegger og utfører.

Fremoverlente mediehus vil sikkert følge med over til systemintegrasjon av KI også. Redaktøren for Sanomat-gruppen i Finland , Erja Yläjärvi, pekte på nettopp dette i sitt foredrag for AI Media Summit i år: 

Overvåkning, produksjon og publisering av «bulk news» går mot full automatisering. Slik jeg oppfatter henne, vil Sanomat være den som automatiserer det. Sanomats – og vår alles – ulempe er at alt avisen kan tenke seg å automatisere, kan også alle andre automatisere.

Alt KI kan gjøre for mediene, kan det tenkes at KI kan gjøre for brukeren direkte.

Hvorfor skulle brukeren velge Helsingin Sanomat for medieinnhold, når medieinnholdet kan være en integrert del av alt din private digitale butler hjelper deg med – fra huskelister og handlelister, til treningsprogram, kinobilletter og aksjekjøp?

Og om KI-agenten vår skulle klare å snike seg rundt mediene og innta markedet på egen hånd, finnes det tegn på at publikum står klare med åpne lommebøker. I USA er det allerede flere i aldersgruppen 18-34 år som betaler for en KI-chatbot, enn som betaler for nyheter, ifølge strategidirektør Ezra Eeman, som står bak Wayfinder-rapporten.

Kodak-fella

For det andre kan det innvendes at denne KI-agenten vår må ha rappet mye stoff fra redaktørstyrte medier. 

Det er riktig at noen må skape originalt innhold – KI-agenter som hallusinerer har ingen bruk for. Men det er en overdrivelse at agenten vår vil være avhengig av innhold fra nettopp redaktørstyrte medier. 

Politilogger, politiske dokumenter og debatter, poster på sosiale medier, blogger, nettsider, sensordata, geolokasjonsdata om køer og folkesammenstimlinger og om hvor du er, omsetningsdata, satelittbilder etc. 

Vi må ta inn over oss at alle faktisk publiserer, og at alle data som er offentlig tilgjengelig kan hentes, filtreres og tolkes automatisert. Røyken i Roma kan leses ut fra overvåkningskameraer, sensorer, satellittbilder og mobiltrafikkdata, i tillegg til fra hopetall av sosiale medier-konti, og fra den katolske kirkens egne publiseringer. Ingen grunn til å vente på nyhetsbyråene.

Alt er neppe tilgjengelig for KI-agenten vår. Rettssaken mot Giert Ingebrigtsen denne våren kan stå som eksempel – pr i dag er det uklart hvordan en KI-agent uten tilgang til redaktørstyrt innhold kunne holdt deg oppdatert om hva som skjer i rettssalen fra dag til dag, annet enn hvem som står på vitnelisten. Men selv om det – pr i dag – finnes mye en KI-agent ikke kunne hjulpet deg med, gjør vi lurt i å legge følgende til grunn:

All vår journalistikk som baserer seg på data, informasjon eller synspunkter som er offentlig tilgjengelige, kan automatiseres. Også av andre enn oss.

Kanskje til og med bedre av andre, enn av oss. De færreste vil påstå at mediene har vært digitaliseringspionerer. Vi fremstår vel snarere som etternølende charterturister på sightseeing i det vi har opplevd som en blanding av et futuristisk spøkelseshus og et digitalt eventyrland. Vi har en lei tendens til å undervurdere disrupsjonen i ny teknologi. Vi har vært snublende nær den såkalte Kodak-fella ved flere anledninger.

Demokratiets daglige brød

Og på tale om Kodak – hvor stort problem er det egentlig at en forretningsmodell går ad undas og markedet tas over av andre? Om medienes forretningsmodell går ned, taper vi noen tusen jobber i Norge i mediebransjen, og får noen tusen nye i tek-bransjen. Hvorfor skal samfunnet bry seg?

Fordi journalistikken har demokratisk verdi.

Journalistikken er skapt og drevet av teknologisk utvikling, og står i spagat mellom et demokratisk samfunnsoppdrag og en profitabel forretningsmodell. Men teknologien, oppdraget og forretningsmodellen er også journalistikkens vann, mel og gjær: De henger sammen, de påvirker hverandre. Uten en av dem, intet daglig brød. Når teknologien setter forretningsmodellen under press, settes også demokratiet i spill.

Som produkt og teknologi ble journalistikken muliggjort av oppfinnelsene av trykkpressen og postvesenet. Den første ga masseproduksjon, den andre ga distribusjon. Med digitalisering, internett og sosiale medier er både produksjons- og distribusjonsfordelene nullet ut.

Som forretningsmodell var journalistikken bygget på enveis massekommunikasjon. Det fungerte godt i et par århundrer. Det har rett nok gått i bølger, og jevnlig med subsidier, helt fra portofritak for trykkeriene i det dansk-norske riket, til dagens pressestøtte og momsreduksjon. Men det har vært mange gyldne år – inntil globale publiseringsplattformer røsket til seg både publikum og halve annonsekaken.

Som ide eller institusjon er journalistikken barn av revolusjonene som kappet hodene av føydalsamfunnet. Fremveksten av folkestyre avfødte behovet for fri informasjonsproduksjon og offentlig meningsbrytning. Skulle folket være med å styre, måtte de også ha mulighet til å skaffe seg objektiv kunnskap. Journalistikken tok oppdraget. Det var kanskje selvtekt, som Magne Lindholm («Makt og journalistikk», 2022 s. 68ff) og flere antyder – det er ingen som har gitt journalistikken dette oppdraget. 

Men det er anerkjent av samfunnet i den grad at journalistikken får motytelser, som subsidier og informasjonstilganger. Samfunnsoppdraget har altså resultert i en tosidig samfunnskontrakt.

Årsaken til at kontrakten holder vann i en stadig økende informasjonsflom, er at journalistikken kommer med garantier annen informasjon mangler. Vesentlighet, uhildethet og kvalitetssikring er viktige parametere for journalistikken. De samme parameterne har vist seg å være helt irrelevante for sosiale medie-plattformer.

Som redaktørene skrev i kommentaren det henvises til over her: «Resultatet er at manipulerte videoer, feilinformasjon og konspirasjonsteorier sprer seg raskere enn faktabasert journalistikk». Demokratiet trenger stadig journalistikken.

Produkt, forretning og samfunnsoppdrag – og størst blant dem er samfunnsoppdraget. 

For hver og en av oss er det sikkert viktig at forretningsmodellen fungerer og at lønna kommer inn på konto. For eierne er det viktig at mediene har inntekter som forsvarer kostnadene. Men for samfunnet er det ikke viktig om hver og en av oss jobber i Schibsted eller i Meta – for samfunnet er det viktig at redaktørstyrte medier oppfyller sin demokratiske rolle. 

For å overholde samfunnskontrakten er det en forutsetning at vi evner å ta teknologi i bruk på en måte som gjør at vi når publikum med relevant innhold, og tjener nok penger til å gjøre det (eller for NRKs del; opprettholder allmennhetens opplevelse av valuta for pengene). Det digitale skiftet, og nå KI, setter produktet vårt under sterk konkurranse, fra gigantselskaper med bedre forretningsmodeller. 

Resultatet er at vår forretningsmodell vakler. Og i denne skjøre situasjonen er det at vår demokratiske rolle, selve samfunnsoppdraget, settes under angrep.

Nordavind fra alle kanter

Journalistikken har alltid vært omdiskutert – det ligger i ytringsfrihetens natur. Men akkurat nå er motstanden tatt til nye høyder.

• Autokratier som har destabilisering av demokratier som mål, har nyutviklede digitale våpen, og spyr ut fake news fra millioner av boter og på alle andre måter de finner opportunt. Hensikten er å skape kaos og å gjøre journalistikkens valuta, tillit, så nær verdiløs som mulig.

• Innenfra demokratiene undermineres journalistikken av populistiske strømninger som beskylder mediene for fake news, falske agendaer, løgn og fanteri. Kolleger som deltok på Trumps valgrallies forteller om uhyggelig stemning og grov trakassering fra både sal og scene. Demokratiske ledere som aktivt undergraver uavhengig journalistikks rolle i demokratiet, er en ny dimensjon av motstand. New York Times' utgiver Arthur Sulzberger fortalte i en tale på Notre Dame-universitetet i USA 13. mai hvordan myndighetene sår mistillit om den uavhengige pressen, forfølger journalister og aviser rettslig, kutter abonnementer i alle offentlige etater, og oppmuntrer andre mektige organisasjoner til å følge etter. Han kalte det «det mest frontale angrepet på pressen i Amerika på et århundre». Hans tippoldefar kjøpte avisen i 1896, så det er en viss erfaring bak ordene.

• Og dertil kommer at publikums tilgang til filtrert, kvalitetssikret informasjon fra mediene, som er viktig for demokratisk stillingtagen, daglig utkonkurreres av søte kattevideoer og ukvalifiserte treningstips på sosiale medier. Konkurransen er reell – en time på sosiale medier kan ikke brukes på redaktørstyrte medier.

Forretningsmodellen er dels utkonkurrert, samfunnsoppdraget er under angrep – og vi sliter med å finne vår plass i den teknologiske utviklingen. Så hvordan møter vi utfordringene?

I seng med fienden

Vi har enn så lenge vært i en fase hvor vi spør oss hvordan KI kan effektivisere vårt arbeid. 

I klartekst: Vi har spurt oss hva som kan automatiseres. 

Svaret er: Ganske mye. Fra innsynsforespørsler, analyse av omfattende kildemateriale og løpende kildeovervåkning, via transkribering, videoredigering og autogenerering av nyhetssaker, til automatisert personalisert publisering. 

Mer kommer – medieselskaper investerer tungt i dette nå. 

Ifølge Wayfinder-rapporten har 52 prosent av store medieselskaper nå egne dedikerte KI-team som jobber med KI-adapsjon i organisasjonen. 

Og det virker: Transkriberingsprogrammet Jojo har spart VG for 37.471 arbeidstimer pr april i år – i overkant av 20 årsverk. Videofy sparer daglig avisen for timevis med redigering. 

Dette er dramatiske effekter, som tydeliggjør hvorfor medielederne halser etter tek-selskapene. Schibsted har fått kritikk for å ha gått til sengs med fienden for å lære mest mulig – men de er i godt selskap. 

Nyhetsbyrået AP, og medieselskaper som The Guardian, Le Monde, Time og Springer-konsernet ligger alle sammen med Schibsted i sengehalmen til Open AI. Noen av dem er for sikkerhets skyld samtidig utro med andre KI-tilbydere, som Perplexity (Time) og Google (AP).

Hybride løsninger

Spørsmålet om hva som kan effektiviseres og automatiseres er selvsagt relevant, og helt nødvendig for å beholde konkurransekraft. 

VGs sjefredaktør Gard Steiro fortalte på AI Summit hvordan de har brukt våren på beta-testing av sitt nye KI-integrerte produkt VG-X, på 700 «hard-to-get»-brukere. 

Et lite team med redaksjonell leder, tek-leder, designleder og forretningsutvikler forvandler VGs innholdsproduksjon til output skreddersydd for lavlojale grupper, ved hjelp av prompter og KI-verktøy satt i system. 

Dette er åpenbare betydelige skritt i retning av den hybriden mellom journalistisk innsats og KI-integrert produksjon vi alle er på vei mot.

Og det kan hende det bringer oss helt til mål, i den forstand at publikum velger automatisert informasjon fra etablerte medieselskaper.

Hva kan ikke automatiseres

Men utfordringen er som sagt at alt vi kan automatisere, kan også andre automatisere. Det aller viktigste strategiske spørsmålet vi må stille oss nå, er derfor: Hva er det vi gjør som ikke kan automatiseres? Hva er de redaktørstyrte medienes «unique selling point», vårt USP? Hva er det vi kan by publikum, som ingen andre kan? Svaret burde være innlysende:

Vesentlig, uhildet og kvalitetssikret informasjon, avdekket ved journalistiske metoder, som noen ønsker å holde skjult eller som av andre grunner ikke er tilgjengelig for publikum.

La oss se nærmere på hvilke kriterier en slik strategi hviler på, og hvorfor.

Første kriterium må være at det vi leverer ikke i utgangspunktet er offentlig tilgjengelig. Vi har sett at alt som er offentlig tilgjengelig, kan automatiseres, av hvem som helst. Det er derfor pr definisjon ikke nødvendig at vi leverer det, og et sjansespill om publikum kommer til å velge oss som leverandør. Det er også et spørsmål om vi, i hvert fall pr i dag, har den beste forretningsmodellen for å levere det. 

Det tryggeste er åpenbart å levere det andre ikke kan levere. 

Medieforsker Andrea Carson kan få stå som eksempel på de som argumenterer for at digitaliseringen har økt behovet for en overvåkende, undersøkende journalistikk. 

I sin bok «Investigative journalism, democracy and the digital age» (2020), peker hun på at digitaliserte, spesialiserte og mer komplekse samfunn stiller større krav til kontinuerlig monitorering av deltagere og prosesser – ikke mindre, og at den undersøkende journalistikkens spesielle viktighet kommer av at den avslører skjulte misforhold – det andre ikke evner å avdekke. Vi må gå etter det publikum ikke kan få av andre.

Andre kriterium må være journalistikkens uhildethet.

I dag publiserer så godt som hvert menneske, forening, organisasjon, selskap og stat på planeten – pluss noen millioner bot-er. Og nær sagt alt som publiseres av andre enn mediene, er argumenterende. 

Det argumenterer for eller mot en stat, en handling, en politikk, et livssyn, en livsstil, en oppfatning, et produkt, en tjeneste, et hjelpebehov, en investeringsmulighet. Eller bare for at vi selv lever et lykkelig liv med glade feriebilder, eller at vi (les: influensere) er så interessante historiefortellere at du bør følge oss, slik at vi får en inntekt. 

Journalistikken argumenterer ikke, den har ingen agenda – på sitt beste (joda, vi har en vei å gå). Den skal fungere som et filter mellom publikum og de som vil selge en overbevisning. Overbevisninger, synspunkter og meninger er det nok av der ute (derfor har flere aviser fortjenestefullt dumpet leder-kommentaren over bord). 

Behovet for analyser, perspektivering og forklaring fra et uhildet ståsted har økt. Journalistikken viser frem ting slik de er, ikke slik noen vil de skal fremstå. Vi avslører at keiseren er naken – andre får ta seg av å kle opp mannen.

Tredje kriterium må være kvalitetssikret informasjon – vi må kunne garantere at det vi produserer er det sannest mulige bildet. Det må ha vært kvernet gjennom vår redaksjonelle etikk, og passert våre nåløyer av kvalitetssikring. 

Informasjonsflommens utfordring for brukerne, er å skille klint fra hvete. Sosiologen Jürgen Habermas (2022 s. 56) peker på at utfordringen ikke er flommen av «fake news», men at publikum ikke har mulighet til å skille mellom sant og usant, og at det rett og slett vil gi oss kliniske symptomer. Han mener individet har en «forfatningsmessig rett» til sann informasjon. Nærmere en anbefaling om å skrive pressestøtten inn i grunnloven er det vanskelig å komme.

Oppsummert: Uhildet, kvalitetssikret informasjon som ikke ellers er tilgjengelig for publikum – der bør du ha oss. 

Legg merke til at «først med det siste» ikke står på kriterielista. Dette er ikke akkurat å fremsnakke breaking-journalistikken. Men samtidig omfatter det selvsagt mer enn bare de aller tyngste, mest nasjonsrystende avsløringene. 

Det omfatter innhold der journalistens innsats spiller en rolle, der informasjonen ellers ikke er tilgjengelig og ikke kan automatiseres, der resultatet er innenfor redaksjonell etikk og avhengig av godt kildearbeid, av journalistisk observasjon, av journalistisk metode, og av formidlingsevner som går utenpå hva store språkmodeller kan kopiere. 

Og det krever av oss at vi tar oss tid til å få med alle aspekter, til å høre alle parter, og til å kvalitetssikre alt vi publiserer.

«Get out, investigate, meet people»

Dette er så innlysende at det selvsagt allerede er på plass i medieselskapenes strategidokumenter. 

I foilen fra Helsingin Sanomat over, kalles det «Craft journalism – High production value, unique, paid, human made.». 

– Det er det eneste som er «KI-safe» – eller i hvert fall så KI-sikkert som det kan bli, sa sjefredaktør Erja Yläjärvi på AI Media Summit, og løftet det frem som det eneste av dagens produksjon som må forsterkes.

I VGs strategidokument fyller det boksen «Cultivate unique content». Sammen med personaliserte publiseringer og gode modeller for å ta betalt, er det ett av tre hovedelementer i VGs visjon – og ifølge sjefredaktør Gard Steiro det absolutt viktigste. 

Han påpeker at strategien må få konsekvenser, for eksempel for hva slags kompetanse han skal rekruttere og dyrke. Etter mange år med mulitmedielle deskmagikere, kan pendelen måtte svinge mot utegående reportere. Som Steiro sa i sitt foredrag på AI Summit: 

– Get out, investigate, meet people, tell stories.

Det kan ikke erstattes av KI.

Turnus spiser strategi til frokost

Spørsmålet er om strategidokumentene reflekterer faktiske prioriteringer.

Situasjonen ligner på den som oppsto da digitaliseringen traff avisbransjen, og mediene ble stående i spagat mellom papir og nett. Nå skrever vi mellom breaking – i videste betydning av felles hendelsesnyheter – og egenjournalistikk. 

Digitaliseringen flyttet deadline fra en gang i døgnet, til hvert sekund hele døgnet. Hvert sekund innebærer en mulighet til å bli slått av nyhetskonkurrenter, og nye døgnturnuser måtte bemannes. Breaking-kampen har blitt en sekund-øvelse. Jeg har pushvarsler fra NRK, VG, Aftenposten, Fredriksstad Blad, Washington Post, New York Times og The Guardian. 

Med et lite unntak for FB kommer de andre med godt under ett minutts mellomrom. Det er ressursslukende sekunder.

NRK Nyheters slagord er illustrerende: «Først med hele bildet». Vi skal være best på breaking og best på dybde, analyse og forklaring – og gjøre mindre av alt i midten.

For en vaklende forretningsmodell er det naturligvis en utfordring at journalistikken sitter igjen med de to dyreste journalistiske øvelsene – breaking og investigative – og dertil uten at vi helt klarer å kvitte oss med alt i midten.

Helsingin Sanomats løsning er altså å automatisere mest mulig i «breaking-sjangeren» og litt til – selv om jeg mistenker at de ikke er kommet så langt langs den veien. 

VGs løsning toner breaking godt ned i strategidokumentet – selv om jeg mistenker at breaking-organisasjonen er langt fra å kastes ut av redaksjonslokalene, til det er ambisjonene som Norges primære nyhetsdestinasjon for sterke.

Vi er alle i full galopp med et bein på hver hest – breaking og egenjournalistikk. Det er fort gjort å forskreve seg. Men det er også betydelig fare for at noen tar over tømmene og stikker av med den ene gampen.

Modige valg

Og her ligger utfordringen akkurat nå: Alle vil styrke og dyrke den egenartede, unike journalistikken, men alle har blikket låst til KI-prosessene, og ressursene låst i breaking-kampen. 

Alt er forståelig, alt er antagelig viktig. Spørsmålet er om vektingen er riktig. Det faller lett på tungen å skryte av hvor mange årsverk som de siste årene er blitt satt inn i redaksjonelle KI-prosjekter. La oss håpe vi med samme stolthet kan peke på hvordan vi akkurat nå, i denne situasjonen, evnet å styrke produksjon av unik, avslørende, sterkt berørende, viktig journalistikk – det du ikke får noe annet sted enn av oss.

Det kommer til å kreve noen modige valg. I dagens situasjon, med en svekket forretningsmodell, krever det antagelig mer av en redaktør-direktør å styrke egenjournalistikken, enn å styrke KI-teamet. Og det er neppe bare i styrerommet redaktøren trenger mot. 

Heftige prioriteringer av egenjournalistikk på bekostning av breaking-journalistikk, utfordrer også redaksjonskultur.

Det gjør vondt å redusere – eller automatisere – mulighet til å være først. En nyhet er ikke en nyhet om den ikke er ny. Vi er nyhetsjournalister, vi har nyhetskampen i ryggmargen. Vi har dessuten blitt gode på det. Vi har jobbet med det lenge. Vi har ansatt flermediale journalister, vi har laget automatiske breakingslack-bot-er, vi sanker publikumsbilder og redigerer på rekordtid, vi rykker på sekundet og kan sende direkte hvor som helst fra.

Medieforsker Helle Sjøvaag pekte i 2020 på hvordan krav om hurtighet og mulighet til umiddelbar publisering har blitt et kjennetegn på digital nyhetsformidling: «Hurtighet har blitt et hovedkriterium i bedømmelse av journalistisk arbeid, og et konkurransekriterium journalister imellom. 

Samtidig krever journalistikkens fremste oppgave – undersøkelse og avdekking – både tid og ferdigheter som ikke nødvendigvis fostres under de nye digitale arbeidsprosessene», skrev Sjøvaag (2020 s. 98). 

Hun konstaterte nøkternt: «Slik sett foreligger det også en viss motsetning mellom teknologiens egenskaper og journalistikkens grunnleggende oppdrag».

Og størst av disse er samfunnsoppdraget

Hurtigheten må sies å bare unntaksvis tjene samfunnsoppdraget. Når bombene faller, er naturligvis hurtig og presis informasjon til befolkningen viktig. Men ellers er det svært få situasjoner hvor sekundene som skiller push-varslene er avgjørende for borgernes mulighet til å sette seg inn i nødvendige faktagrunnlag for å ta stilling til samfunnets utfordringer.

Hurtigheten tjener likevel på et vis ideen om nyhetsformidling – den viser at vi er på jobb for deg, vi følger tett med, du får vite det så snart vi oppdager noe du bør vite. Hurtigheten bygger en publikumsforventning, bidrar til redaktørstyrte medier oppsøkes når noe skjer. Hurtigheten tjener forretningsmodellen – om enn på sitt skjøreste og mest konkurranseutsatte. Og spørsmålet er hva investeringer i hurtighet går på bekostning av.

Som Sjøvaag påpeker: Journalistikkens fremste oppgave, undersøkelse og avdekking, fordrer andre ferdigheter. Den avslørende, viktige egenjournalistikken er ikke for alle. Den krever en annen kompetanse, andre metoder, mer feltarbeid, mer oppsøkende virksomhet, mer system og notoritet, andre kvalitetssikringsrutiner, redaksjonelle ledere med en annen erfaring. 

Den har større skadepotensial, møter større motstand, gir oss høyere skuldre. Det er ikke gitt at redaktøren blir helt i redaksjonen av å annonsere en sterkere satsning på egenjournalistikk på bekostning av breaking-journalistikken.

Fra valp til vaktbikkje

Det nest viktigste argumentet for å likevel prioritere egenjournalistikken, er at breaking-journalistikken er i overkant konkurranseutsatt. Alt vi kan automatisere, kan tek-gigantene også automatisere. 

Og om du lurer på hvordan den konkurranse vil ende: Ta en kikk på historiske regnskaper, og se hva de forteller om kampen mellom mediebedriftene og tek-gigantene om annonsørene (om du ikke oppfatter øvelsen like retorisk som den er ment: Tek-gigantene tar nå halve det norske annonsemarkedet, ifølge Kampanje). 

Med den erfaringen innabords: Hvordan tror vi det kommer til å gå i kampen om automatisert nyhetsformidling?

Det aller viktigste argumentet for å svinge pendelen tilbake til egenjournalistikken, er likevel at demokratiet trenger det. Undersøkelse og avdekking er journalistikkens fremste oppgave. Vår samfunnsoppgave. Om vi ønsker at samfunnet skal fortsette å legge til rette for at vi får det til, må vi levere varene. De tre toneangivende redaktørene som ble referert øverst i teksten, som omtalte KI som et paradigmeskifte, argumenterte sterkt for at en solid, uavhengig presse er et sterkt demokratiforsvar, som må innlemmes i beredskapsplanene for Norge og vårt styresett.

Da er det et problem om vi legger for mye av ressursene våre i sekundstrid om fellesnyheter, og ellers til underholdning og publikumsfrieri som skal berge forretningsmodellen. 

Lindholm er blant de som mener at det er ganske lite av det journalister driver med som faller innenfor samfunnsoppdraget: 

«Bare en brøkdel av journalistikken består av informasjon som setter befolkningen i stand til å ta informerte politiske valg. De fleste saker har liten betydning for demokratiet, hvis man ikke opererer med en ekstremt vid demokratioppfatning. Bare små, spesialiserte grupper av undersøkende journalister kontrollerer makthaverne systematisk», påpeker Lindholm (2022, s. 68). 

Han kan med tyngde kritiseres for et i overkant snevert syn både på samfunnsoppdraget og på journalistikkens ulike bidrag til det demokratiske fellesskapet, Men likevel:

Verden er full av søte katter og valper som trives i rampelyset. Redaktørstyrte medier har nok større sjanse til å lykkes i vakthundsegmentet. Det er i hvert fall å håpe – for demokratiets skyld.

LES OGSÅ:

Se sjefene smiler, mens andre fortviler