Vi elsker deg mer!

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
• Teksten ble først publisert hos ABC Nyheter.

«Jeg har aldri opplevd så fint vær i Oslo», sa USAs tidligere president Barack Obama fra scenen i Oslo spektrum på fredag.

Han har vært her to ganger tidligere. I 2018, da han deltok på Oslo Business Forum. Det var i slutten av september. Og i 2009 da han motvillig mottok Nobels fredspris og gjorde Thorbjørn Jagland stolt og glad. Det var i desember. Det er hyggelig at Obama fikk godt vær, men er det skryt av Norge at han denne maidagen synes været var bedre enn på de høst- og vinterdagene han har vært her tidligere?

Nja.

«Det er mange ting de skandinaviske landene har rett i. Dere har vært smarte når det gjelder oppbyggingen av flere samfunnsinstitusjoner», sa Obama.

Det er skryt. Men ikke av Norge spesielt.

Tvert imot presiserer den tidligere amerikanske presidenten at det kanskje «er lettere å styre i land som Norge, der alle ser omtrent like ut. Pene mennesker som bader i ekstremt kaldt vann». Altså at det er lettere å styre et homogent lite land enn et mer mangfoldig et med større forskjeller, som USA.

Men ok, han sier at vi er pene i dette landet. Det er kos.

Det er i hvert fall nok til at VG kan plastre opp et svært bilde av ham med «Skryter av Norge» i anabol font på forsiden sin.

Da er også alt som det skal. Oppdraget er utført. Norsk presse kan rapportere om kjent person som skryter av Norge. Og det rett etter at sittende president Donald Trump også hadde skrytt uhemmet av Norge. Vårfest for norsk selvfølelse! Det får bare være at alle vet at dette er smisk og høflighet og diplomati, mye mer enn det er ektefølt beundring og kvalifisert berøm. Amerikanske presidenter gjør dette. Joe Biden snakket også varmt om Norge. Vel, vel.

FNs generalsekretærer gjør det også. Kofi Annan og Ban Ki-moon skrøt. Nåværende FN-sjef António Guterres var så panegyrisk sin begeistring at han faktisk «hyller» nasjonen vår, ifølge Dagbladet.

Det er ikke bare politikere som skryter. Langt ifra.

Skuespillere og artister er enda råere. Mange av dem rett ut «elsker Norge» (drit i at «love» og «elsker» ikke nødvendigvis betyr akkurat det samme i alle sammenhenger!) Susan Sarandon, Leonardo DiCaprio, Michael Fassbender, Bruce Springsteen, Jeff Goldblum, Tom Cruise, Ghita Nørby, Alec Baldwin og mange, mange andre. Alle er over seg over dette fantastiske landet.

Noen av dem har fått en åpen henvendelse fra en norsk reporter, gjerne for åpen mikrofon, og selvsagt svart åpent og ærlig på spørsmålet «what do you think about Norway?»

Som nordmann blir man jo litt stolt, eller?

Kall meg grinete, men nei. På ingen måte. Absolutt ikke. Ikke jeg. Jeg blir pinlig berørt. Flau. Jeg syns det er vondt.

Kan vi slutte med dette?

Altså, jeg skjønner at det er hyggelig for lillebror å få en klapp på skulderen av en av de store. Men skal vi fortsatt være så forbanna små?

Norge er ikke lenger en fattig fjellknaus i nordenden av verden. Vi er ikke rett ut av koloniklørne til Danmark eller kongeveldet til Sverige. Vi tror ikke lenger om oss selv at vi er en kulturfattig nasjon som bare av ren flaks greide å fostre verdensstorheter som Ibsen, Grieg og Munch. Vi er ikke lenger nasjonen som «alltid» fikk null poeng i Eurovision og aldri greide å skape en eneste artist med suksess sør for Skagerak eller vest for Utvær fyr.

Tvert imot.

Norge er blant de lykkeligste og frieste landene i verden. Vi er også blant de tryggeste og har en rekke ganger blitt kåret til verdens beste land å bo . Og så er vi blant verdens rikeste land, med verdens største pensjonsfond. Vi er rangert som den beste idrettsnasjonen på hele kloden, og vi er kanskje den sterkeste velferdsstaten i verden.

Likevel dyrker vi denne sjangeren, elsker dette uttapåklistra sukkeret fra kjente utlendinger som av godhet eller under mildt tvang forteller at de synes vi er flinke og vakre.

Altså. De elsker oss ikke. De hyller oss ikke. Noen av dem liker oss sikkert. Noen ikke. Det er fint. Det holder i massevis.

Nok nå.