- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
I innlegget «Svikter mediene sitt ansvar under et pågående folkemord?» hevder Pål Nygaard og Hallvard Birkeland at norske medier svikter grovt: De unnlater å omtale Israels handlinger i Gaza som folkemord (og Israels regime på Vestbredden som apartheid).
Forfatterne mener mediene ikke bare svikter språklig, men også handlingsmessig, og viser til en angivelig «handlingsplikt» til «å forhindre at Israel begår folkemord.» Her glipper presisjonen: Folkeretten pålegger stater, ikke journalister, en juridisk forpliktelse til å forebygge og straffeforfølge folkemord (gripe inn ved mistanke om folkemord; varsle om; fordømme; søke å forhindre).
Redaksjoner har et samfunnsoppdrag, men ingen juridisk plikt til å gripe inn. Journalistikk er ikke statsplikt.
Etisk ansvar
Men mediene fritas ikke for ansvar. Journalistikkens samfunnsoppdrag er å være sannhetssøkende, kritisk og uavhengig – også overfor statlig propaganda (politisk og byråkratisk påvirkning), uansett avsender: Israel, USA, EU eller Norge. Alle stater må møtes med samme kritiske blikk. Også Israel. Offentligheten trenger fakta, ikke ferdigpakkede narrativer.
Offentligheten har krav på at mediene:
- avdekker grove menneskerettighetsbrudd
- gir stemme til dem som rammes av vold og undertrykkelse,
- undersøker og belyser staters og væpnede gruppers ansvar for folkerettsbrudd
- sikrer etterrettelighet, presisjon og uavhengighet.
Dette er berettigede forventninger, ikke juridiske plikter. Et rettsansvar oppstår først ved direkte medvirkning til forbrytelser; eksempelvis ved å oppfordre til folkemord, slik enkelte medier gjorde i Rwanda. I Rwanda-tribunalet (ICTR) ble medier dømt for oppfordring til folkemord, men ikke for unnlatelse av å motvirke det. Å unnlate å dekke en konflikt kritisk og etterrettelig er moralsk og samfunnsmessig kritikkverdig, men ikke straffbart.
Ekspertene varslet
Når Nygaard og Birkeland hevder at norske medier ikke har omtalt Israels krigføring i Gaza presist og kritisk nok, har de et meget godt poeng.
Allerede i oktober og november 2023 uttalte en rekke anerkjente internasjonale eksperter på folkemord – både historikere og folkerettsjurister – at Israels handlinger kunne omfattes av folkemordbegrepet (for definisjonen, se her og her). Deres vurderinger ble publisert i internasjonale medier som var lett tilgjengelige for norske journalister.
Folkemord er en juridisk betegnelse med høy terskel, ikke et begrep man bruker lettvint. Det skal ikke anvendes emosjonelt, retorisk eller som politisk virkemiddel. Allerede høsten 2023 forelå det tilstrekkelig dokumentasjon til å begrunne en åpen, presis og kunnskapsbasert offentlig samtale om begrepets relevans for det som da – og fortsatt – utspilte seg i Gaza.
Jeg brukte selv betegnelsen «folkemord» i Klassekampen 1. og 20. november 2023 og mer utførlig i Panorama Nyheter 23. november 2023. Ikke for å provosere, men fordi en grundig juridisk gjennomgang av tilgjengelige kilder, i lys av etablert folkerettslig praksis og definisjoner, tilsa at begrepet var (er) relevant.
Narrativ lojalitet
Mediene hadde på det tidspunktet ingen «plikt» til å konkludere med at det forelå et folkemord. Men de hadde åpenbart et ansvar for å undersøke påstandene og stille presise spørsmål om deres relevans.
Det ansvaret tok de ikke. Redaktørene er ikke folkerettsjurister, så ansvaret handler ikke om juridisk kvalifikasjon, men om kildevalg og redaksjonell vinkling. I stedet for å undersøke, valgte redaktørene å unngå spørsmålet, utelate viktige stemmer og vise lojalitet fremfor å drive journalistisk granskning.
Det vil si: I stedet for å lytte til uavhengige eksperter på folkemord, folkerett, og internasjonal strafferett, lot man i stor grad premissene styres av uttalelser fra norske myndigheter – Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide og Andreas Motzfeldt Kravik – som selv bygget på det overordnede vestlige og amerikanske narrativet. Uavhengig av hvem som sitter i Det hvite hus, styres USAs Midtøsten-politikk av strategiske hensyn, ikke av en nøktern vurdering av fakta på bakken.
Norske redaksjoner viste liten, om noen, vilje til å utfordre dette. De refererte, gjenga og repeterte det norske eller andre lands myndigheter uttalte. Hva kan forklare denne lojaliteten til myndighetenes narrativ? Frykt for anklager om antisemittisme? Ønske om «politisk balanse»? Manglende juridisk kompetanse? Kommersiell bekvemmelighet? Eierpress? Plassen tillater ikke en grundigere analyse her.
Et skalkeskjul
Pressedekningen har gjennomgående benyttet standardformuleringer som at Israel «bryter folkeretten» eller «begår krigsforbrytelser». Alvorlige påstander, men ofte fremsatt som om de var tilstrekkelige i seg selv. Som om det var unødvendig, kanskje forstyrrende, å stille det videre spørsmålet.
Slik er folkerettens hierarki blitt ignorert. Folkemord er den mest alvorlige forbrytelsen i internasjonal strafferett, og skiller seg prinsipielt fra krigsforbrytelser. Dersom det foreligger troverdig informasjon om at et folkemord pågår, har man en plikt til å undersøke påstandene, stille spørsmål og la fakta utfordre etablerte forestillinger.
Med unntak av Klassekampen har ingen ledende norske redaksjoner stilt spørsmålet: Kan det som nå skjer i Gaza være folkemord?
Moralsk unnfallenhet
Denne unnfallenheten er ikke bare redaksjonell. Den er moralsk. Den er demokratisk. Og den er systematisk. Stemmer som har forsøkt å løfte spørsmålet – akademikere, jurister, forskere, menneskerettighetsorganisasjoner – er blitt marginalisert eller ignorert. Ikke fordi de har tatt feil, men fordi de utfordrer det «autoriserte» narrativet. Jeg har selv erfart dette.
Klassekampen har omtalt anklager om folkemord og videreformidlet ulike juridiske og politiske vurderinger. Avisen har i lederartikler uttrykt alvorlig bekymring for Israels krigføring i Gaza, og har gjengitt vurderinger fra Amnesty og Human Rights Watch, som har konkludert med at Israels handlinger kan defineres som folkemord.
Men heller ikke Klassekampen har eksplisitt slått fast på lederplass, at det som skjer faktisk er folkemord. Ingen medier har det. Stillheten som har preget dekningen, kan vanskelig betraktes som nøytral; den fungerer i praksis som en unnlatelse av å konfrontere makt og ansvar.
«Hva er dette om ikke folkemord?»
11. mai tok The Guardian stilling: «What is this, if not genocidal?» skrev avisen på lederplass. Det er mange måneder for sent. «Folkeretten beveger seg sakte. Statene som har ratifisert folkemordkonvensjonen – som USA og Storbritannia – er forpliktet til å forhindre folkemord, ikke bare straffe det. Folkedomstolen har allerede trukket sin konklusjon.» Ja vel – men hvorfor tok det da så lang tid før avisen kom på banen?
Lederen viser til at Den internasjonale domstolen allerede i januar 2024 slo fast at det foreligger en plausibel risiko for folkemord i Gaza. Og at Amnesty International, FNs uavhengige granskningskommisjon og ledende forskere – også i Israel – har slått fast at et folkemord pågår. Var da ikke dette grunn god nok til å bladet fra munnen tidligere? Hvorfor tidde avisen?
Og hvorfor tier norske lederspalter fortsatt?
Hva vil veie tyngst i ettertidens dom – å bruke et ord for tidlig, eller å tie for lenge? Hva er mest avslørende – at norske journalister visste, eller at de ikke ville vite? Når et folkemord pågår i sanntid og varslerne møtes med stillhet, ligger ikke problemet i mangel på informasjon. Problemet er at redaksjonell risiko bevisst fravelges.
Å unnlate å bruke ordet «folkemord» når virkeligheten roper etter det, er ikke forsiktighet. Det er unnfallenhet.
