Åpenhet, selvkritikk og presseetikk: Der kampen om sannheten står

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Forrige helg gikk altså ledelsen i BBC av. Det skjedde etter at det ble klart at en dokumentar med innslag fra president Donald Trumps tale før stormingen av kongressen 6. januar 2021 var redigert slik at den ga et misvisende inntrykk. 

To deler av talen som i virkeligheten fant sted med 54 minutters mellomrom, var klippet slik at de fremsto som et sømløst hele, og det ser ut som om presidenten eksplisitt oppfordret folk til å angripe Kongressen og «sloss som helvete».

President Trump raste og truer med milliardsøksmål mot BBC. Også i et innslag i NRKs Supernytt fra 2023 ble det funnet et klipp fra den samme talen som var redigert på en måte som NRK har beklaget, og innslaget er fjernet.

Grenser og gråsoner

Den siste uken har norske redaktører, medievitere og mediebrukere diskutert grenser, gråsoner og god journalistikk. Det er bra. I en tid der desinformasjon står øverst på Verdens økonomiske forums risikoliste over trusler mot menneskeheten på kort sikt, er mer åpenhet om det journalistiske håndverket et udelt gode. 

Det gir plusspoeng til en opplysende samtale om journalistiske metoder at kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen skriver en åpenhjertig kronikk i avisen Dagen hvor hun blant annet erkjenner at det å dekke den sittende amerikanske presidenten er en formidabel journalistisk utfordring.

På NRKs Debatten tirsdag kveld, i en noe prematur avgangstale, leder Fredrik Solvang seerne gjennom grunnleggende prinsipper i presseetikken. 

Han understreker behovet for å skape et samlingspunkt og sier at en balansert dekning ikke nødvendigvis betyr at alle sider av en sak må få like stor vekt i ethvert program. 

Trass i denne advarselen er det en spesiell opplevelse å se noen av Norges fremste redaktører stå skolerett for representanter av de alternative mediene på landets største debattplattform. 

De alternative hamrer løs med ammunisjon fra det de ser som en rekke feilvurderinger/uttrykk for strukturell skjevhet, før de ansvarlige mediene gjør sitt beste for å leve opp til den merkelappen, og nyanserer og unnskylder etter beste evne.

«Ting skjer»

Omtrent samtidig ønsker president Donald Trump Saudi-Arabias tronarving Mohammed bin Salman varmt velkommen til Det hvite hus i Washington. Bin Salman sto bak det groteske drapet på den saudiske journalisten og regimekritikeren Jamal Khashoggi på det saudiske konsulatet i Istanbul i 2018. 

Et drap som sjokkerte en hel verden. Trump kaller CIAs informasjon om bin Salmans ansvar for at Khashoggi ble torturert, drept og partert for «falske nyheter». «Ting skjer», sier Trump til den mektige gjesten som vil investere tungt i USA.

Jodie Ginsberg, som leder Committee to Protect Journalists (CPJ), er sint. Kommentarene fra Trump er et ynkelig nytt lavmål for en president som aldri har skjult sin forakt for sannheten eller for pressen, skriver hun i The Guardian. 

Og dette er en president som sverter journalister, skjeller dem ut offentlig, saksøker nyhetsmedier for svimlende pengebeløp i grunnløse rettssaker og krever at nyhetskanaler han ikke liker skal miste lisensen sin.

I et år der flere journalister er drept enn noen gang siden CPJ startet sine målinger.

Anti-presse

Norske redaktørstyrte medier nyter høy tillit blant den norske befolkningen, og Norge skårer høyest på de fleste indekser for frie medier, ytrings- og journalistfrihet i verden. 

Vi skal være glade for at vi har et mangfold av medier som er seg sitt ansvar bevisst og rydder opp når de gjør feil. Samtidig er selv ikke vi helt beskyttet mot anti-presse-vindene som nå blåser surt i mange deler av verden, og rammer stadig flere medier og journalister også på tvers av nasjonale grenser. 

I mange land kan det koste svært dyrt å trå feil, fordi det innebærer å bli skyteskive for krefter som ønsker å knuse eller svekke frie medier gjennom tap av posisjon eller rent økonomisk gjennom struping av statlig støtte eller trusler om milliardsøksmål.

I tillegg til den journalistiske prosessen handler god presseetikk også om å kontinuerlig vurdere egne valg, diskutere de vanskelige utfordringene og å gå opp grenseoppganger på nytt når verden endrer seg. 

Å invitere publikum inn i noen av disse diskusjonene er trolig noe av det lureste norske medier kan gjøre denne senhøsten.