– Jeg opplevde et stort medietrykk med en gang jeg ble nominert til Stortinget første gang foran valget i 1989. Det var utrolig skremmende å håndtere all den nysgjerrigheten som var. Jeg husker jeg ble overtalt til å være med i et samtaleprogram på nyttårsaften i NRK det året. I tillegg til meg var det forfatteren Margaret Johansen, Jørgen Randers fra BI og Mette Jansson som programleder. Det var en forferdelig opplevelse for meg. For det første var jeg rett og slett dårlig en hel uke i forkant av at jeg skulle reise ned til Oslo. Etter sending var jeg så dårlig, at Mette Janson måtte finne en garderobe til meg i NRK, der jeg fikk legge meg ned. Når jeg tenker tilbake på den vanvittige fobien jeg hadde, så var det helt absurd.
– Men det var ikke siste gang?
– Nei, det var mange henvendelser fra mediene. Jeg husker at Erling Bøe, som den gang jobbet i Vårt Land, kom opp til Molde og gjorde et stort intervju med meg. Lars-Jacob Krogh ville ha meg med i EU-diskusjon. Jeg hadde forferdelig lyst, men torde ikke. Jeg var full av angst og tok ikke sjansen på den påkjenningen. Senere jobbet jeg veldig med meg selv. Jeg tvang meg selv til å ringe NRK Møre og Romsdal og spørre om de ville ha kommentar til saker som var aktuelle.
Pingpong med desken
– Fikk ikke ferske representanter noen hjelp?
– Nei. Jeg ble sendt inn i dette huset her, inn på Stortinget, uten noen mentor, uten noen hjelp i det hele tatt. Men jeg var åpen på at jeg hadde vanskeligheter, og jeg husker spesielt en journalist som var utplassert på Stortinget en kort periode fra NRK Rogaland. Jeg husker ikke navnet, men han hjalp meg veldig under et intervju. Han ga meg tid, og stilte spørsmålene igjen og igjen til svarene satt. Jeg glemmer det aldri for her satt det en på den andre siden av bordet som ga meg nettopp den hjelpen jeg kanskje skulle fått fra partiet mitt.
– Var du fornøyd med det som kom på trykk og på radio og tv?
– Ikke alltid. Sunnmørsposten hadde en gang en overskrift om at jeg ville skattlegge rike pensjonister. Det som sto i intervjuet var greit, men overskriften var feil. Journalister skylder ofte på desken, men den der ping-pongen mellom journalister og desk er jeg møkklei, for å si det rett ut. Det tøvet der må dere slutte med en gang for alle. Det er klart at dere skal lage overskrifter, men når det ikke er dekkende, så er det et problem. Det handler også om at neste gang jeg får en henvendelse fra den journalisten, så vet jeg ikke om jeg gidder å bruke tiden min på det. Altså, en del av oss er jo i den situasjonen at vi ikke trenger å ha en helside i Dagbladet eller VG. Vi klarer oss godt uten.
– Nå ja, dere trenger det vel av og til?
– Jo, av og til så. Men ikke hele tiden. Men jeg vet jo også at journalister har vært veldig frustrert over hva som kan skje med stoffet deres.
– Men denne overskriften i Sunnmørsposten skapte altså problemer?
– Ja, den skapte store problemer. Ikke bare ved nominasjonen, men jeg fikk brev og henvendelser som var av en slik karakter, at det var fælt. Det var grovt. Jeg fikk voldtektstrusler og helt forferdelige ting. Det var ganske ekstremt.
Vært i forkant i partiet
– Har det vært vanskelig å slippe til i mediene?
– Nei, jeg vil ikke si det. Tvert imot mener jeg at norsk presse har sluppet meg til, og det har gjort at jeg er kommet dit jeg er i dag. Jeg hadde ikke greid det uten norsk presse.
– Hvor viktig er mediene for en politisk karriere?
– Helt avgjørende. Når jeg ser tilbake og ser hvordan en del andre politikere har holdt på, så burde jeg nok brukt mer tid til å pleie kontakter til pressen enn det jeg har gjort.
– Er pressen avgjørende både for oppturen og nedturen?
– Ja.
Medievenner
– Hvordan har det artet seg for deg?
– Hvis Akersgata vil ta deg, så tar dem deg. Det handler om alt fra små kommentarer til større saker om strategier. Hvis en avis skriver om noe på lederplass fra ditt felt, og de er enige med deg, så kan det være at de likevel ikke nevner navnet ditt, kanskje bare departementet. Det dreier seg mye om hvem som får honnør for ting. Ta Ansgar Gabrielsen som fikk honnør for å ha lagt fram et lovforslag som den forrige regjeringen har sendt ut på høring. Når Mannspanelet nettopp har lagt fram sitt arbeid, og får gode skussmål i media, så nevnes ikke forhistorien. Jeg fikk da mye kritikk da jeg opprettet det. Alt dette handler selvsagt om sympatier og antipatier overfor oss som er politikere. Det å ha gode venner og nettverk i mediene har jeg etter hvert skjønt er usedvanlig viktig.
– Hvem kjenner du i pressen, da?
– Jeg har mine jeg også. En del av dem har jeg egentlig hatt veldig lite kontakt med, blant annet Kjell-Erik Kallseth, som jeg kjente fra AUF-tida, Elisabeth Skarsbø Moen, som jeg omtrent ikke har hatt noen kontakt med de siste årene, men som jeg også kjente fra AUF. Så er jeg selvfølgelig blitt kjent med mange journalister opp gjennom årene, men jeg ser at jeg burde brukt meg selv mye mer på dette.
Omgås ikke pressefolk
– Omgås du pressefolk?
– Nei, jeg har ingen journalister i min nære, sosiale omgangskrets.
– Hva med disse kjolegreiene?
– Sannheten er at jeg har brydd meg utrolig lite om det. Det har for meg vært ganske likegyldig. Det som har opptatt meg er når jeg har stått fram i saker som abort og Downs syndrom og slike ting, ting som virkelig engasjerer meg.
– Men du er da glad i å pynte deg?
– Jo, jeg er som kvinner flest. Når du skal et sted eller du skal motta en pris, ja da vil jeg jo gjerne kle meg på en måte som gjør at jeg representerer partiet mitt på en ok måte. Skal du i en slottsmiddag, så er ikke det noe annerledes enn at du pynter deg akkurat slik andre kvinner gjør når de skal i et bryllup eller en femtiårsdag. Jeg tror jeg er ganske lik andre kvinner, men jeg er kommet i den situasjon at ofte er det bildet av meg som er kommet på trykk, og det har enkelte hatt et lite problem med.
– Hvordan har du det med Se og Hør?
– Mitt forhold til Se og Hør har vært utrolig greit. Og det handler om at fra første gangen de henvendte seg, så var jeg veldig klar på å sette grenser. Hit, men ikke lenger, selv om det var press hele veien for å gi mer og mer. Men Se og Hør er ikke dem jeg har verst erfaringer med.
– Hvem har vært verstingen?
– Nei, jeg har ikke behov for å henge ut noen spesielt, men jeg har hatt mine opplevelser med mer seriøse organ som en kanskje kunne tenkt det minst om. De har kanskje vært dem jeg har reagert sterkest på. Og da tenker jeg på veldig seriøse organ.
– Aftenposten? NRK?
– Nei, jeg har ikke behov for å gå mer inn på det.
Godt forhold til lokalavisen
– Hvordan har lokaler mediene vært?
– Møre og Romsdal er sterkeste fogderifylket vi har her i landet. Det er ekstremt inndelt i tre regioner, og det merker du på alt, også pressen. Mitt forhold til min lokalavis, Romsdals Budstikke, har vært helt fantastisk, selv om den blir sett på som en borgerlig avis. Jeg har én gang hatt en kontrovers, og da ble jeg fykende forbannet. Jeg tok telefonen og sa til journalisten at jeg ville ha meg frabedt en sånn form for oppførsel og usannheter. Men det har skjedd bare en gang på disse årene.
– Hva og hvem var dette?
– Det husker jeg faktisk ikke. Det er mange, mange år siden, men det var ikke noen av de erfarne. Jeg husker det faktisk ikke. Men det var i hvert fall den eneste gangen at jeg hadde en sånn riktig kontrovers med Romsdals Budstikke. Så har vi alle slitt litt med Sunnmørsposten, de er jo mest opptatt av Sunnmøre. Det er på en måte noe vi har levd med, men jeg vil nok si at vi har hatt et godt forhold til blant annet Geir Strand som er stasjonert i Oslo. Og til Jan Petter Albertsen som sitter i Ålesund.
– Hvordan har det vært å være politiker fra Molde? Har det vært et liv i skyggen av Bondevik?
– Nei, det synes jeg absolutt ikke. Jeg har hatt anledning til å dyrke min politiske identitet, og Kjell Magne Bondevik har gitt hele fylket en form for stolthet. Det har vært flott å kunne ha statsministeren to ganger fra dette fylket. Så raus bør vi være. Jeg klarer å glede meg over at andre politiske motstandere har lyktes.
