Frilansere trenger mer enn fellesskap

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

NJ svarer på kritikken med «ett NJ». Men problemet er ikke mangel på fellesskap, det er frilansjournalisters økonomi, rolle som næringsdrivende og egne faglige arenaer som systematisk er blitt svekket. Samtidig er både kommunikasjon og strategi overfor frilansere for svakt utviklet.

Innenfor egen komfortsone

Takk til NJ-lederen for et ryddig og imøtekommende svar. Det er positivt at man erkjenner at det ikke er oppnådd nok for frilanserne, og at det finnes en vilje til å få til forbedringer.

Samtidig er det slående at svaret stort sett treffer innenfor NJs eget verdensbilde – og berører lite kjernen i kritikken. For dette handler ikke først og fremst om intensjoner, møteplasser, juridisk bistand eller generelt fellesskap. Det handler om økonomi, struktur og målrettet kommunikasjon mot frilansere.

Da næringsforbudet ble opphevet på begynnelsen av 2000-tallet, skjedde det en grunnleggende endring i journalistrollen. Kostnader ble flyttet fra oppdragsgiver til frilanser. Frilansere fikk mer ansvar, mer risiko og flere kostnader – uten at honorarnivået ble justert.

Dette er ikke bare historie, men et fortsatt strukturelt problem: Markedet presser risiko over på frilanserne, uten at inntektsgrunnlaget følger med.

Jussen er ikke problemet

NJ viser til juridisk bistand, kontrakter, opphavsrett og betalingsoppfølging. Dette er viktig arbeid.

Men for flertallet av frilansjournalister er det ikke der skoen trykker. Problemet er ikke at kontrakten er uklar. Problemet er at honoraret er for lavt.

Du kan ha verdens beste kontrakt – og likevel tape penger på oppdraget.

Hvor ble frilanserne av?

NJ fremhever strategien om «ett NJ». Mer fellesskap, mer forståelse, flere felles arenaer.

Men svaret treffer ved siden av kjernen i problemet. For frilansere handler dette ikke først og fremst om fellesskap, men om rammevilkår, økonomi og reell innflytelse over egen arbeidshverdag.

NJ svikter frilanserne

Tidligere frilansspesifikke arenaer er i stor grad blitt innlemmet i bredere konferanser i regi av lokallagene. Dermed har man mistet noe helt sentralt: arenaer der frilansere selv kan sette agendaen, diskutere egne utfordringer og utveksle erfaringer på egne premisser.

Når en strategi har vært gjeldende i nær ti år uten å gi tilstrekkelige resultater for en så stor medlemsgruppe, er det ikke nok å forsterke den: Den må justeres.

Å utvikle en egen strategi for frilansere betyr ikke at man bryter prinsippet om «ett NJ». Et fellesskap som ikke oppleves relevant for alle, er ikke et sterkt fellesskap.

Samtidig opplever mange frilansere at solidariteten stopper et stykke før deres egen hverdag. I lokallagene er de ofte perifere og inkluderingen begrenser seg til de store journalistfaglige konferansene – selv der føler mange seg ikke hjemme. Meg selv inkludert. Fellesskapet finnes på papiret. I praksis oppleves det langt svakere.

Det som fortsatt mangler

Det mest påfallende i svaret fra NJ er hva som ikke nevnes.

Det sies lite om hvordan frilansjournalister skal:

• bygge bærekraftige virksomheter
• forstå egne kostnader i et langsiktig perspektiv
• håndtere svingninger i markedet
• utvikle seg som selvstendig næringsdrivende over tid

NJ har utviklet timepriskalkulatoren, et godt verktøy. Men verktøy alene løser ikke problemet. Det som mangler, er et reelt kompetansemiljø for bedriftsdrift – med målrettet opplæring i budsjettering, kostnadsforståelse, risikohåndtering og strategiske valg.

Kommunikasjon og synlighet må styrkes. For mange frilansere fremstår NJs tiltak som lite målrettet og i liten grad tilpasset deres hverdag. Tiltakene finnes, men når ikke ut – eller oppleves ikke relevante.

Hvis frilansere ikke opplever at NJ snakker til dem, mister organisasjonen både gjennomslagskraft og tillit i denne gruppen.

Spørsmål om organisering

NJ gjør mye riktig innenfor sin modell. Problemet er at modellen i seg selv kan være utilstrekkelig. Kjernen i kritikken er at NJ aldri har bygget seg opp som en organisasjon for frilansjournalister som næringsdrivende.

En fagforening er bygget for å ivareta arbeidstakere i et forhold til en arbeidsgiver. Frilansjournalister befinner seg i en annen virkelighet. De er små virksomheter i et stort marked, ikke ansatte med fast lønnsslipp.

Da er det ikke gitt at mer av det samme – mer fellesskap, flere møter, flere kampanjer – er det som skal til.

Hvem har ansvaret?

NJ peker på mediehusene som hovedproblemet. Det er mye riktig i det.

Men ansvaret er delt: Hvis en avtale oppleves som lite brukt og uten verdi, bør både frilansere og oppdragsgivere reflektere over hvorfor. Begge parter må bruke og håndheve tilgjengelige verktøy for at markedsstrukturen skal fungere.

Frilansundersøkelsen ble lagt frem for et halvt år siden. Da var beskjeden fra NJ klar: Dette må vi se nærmere på.

Spørsmålet er hvor lenge man skal bli værende i analysefasen. For frilansere som hver dag står i et presset marked, er ikke dette et langsiktig utredningsarbeid – det er en akutt virkelighet.

NJ kan ta en tydeligere pådriverrolle. Ikke bare i interne prosesser, men i å synliggjøre strukturelle ubalanser i markedet – både internt, overfor mediehusene og i offentligheten.

Veien videre

Det er bra at NJ vil holde liv i debatten om frilansernes levekår. Den debatten er helt nødvendig. Men den må handle om mer enn å peke på mediehusene.

Den må handle om hvordan markedet faktisk fungerer – og hvordan kostnader, risiko og inntekter fordeles. Hvis ikke fortsetter vi i samme spor. En bransje som er avhengig av frilansere – men som ikke betaler dem godt nok til at de kan bli værende.

NJ har rett i én ting: Dette er et felles problem. Men løsningen ligger ikke bare i fellesskap. Den ligger i å ta inn over seg hva frilansjournalister faktisk er blitt: selvstendige bedrifter i et marked – med ansvar for egen økonomi, egen risiko og egen eksistens.

Hvis ikke frilansere kan leve av arbeidet sitt, har ikke bransjen et frilansproblem, da har den et bærekraftsproblem.