Marianne har drevet tre lokalaviser helt alene i 18 år – nå er det slutt

• Få nyhetsbrev fra Journalisten.

Siden 2008 har Marianne Furevikstrand vært sjefredaktør, journalist, salgsansvarlig, trykkeansavarlig korrekturleser og postbud i sine egne tre aviser. 

Nå har hun imidlertid blitt voksen og fått seg vanlig jobb, forteller hun til Journalisten

Dermed er det slutt for det som trolig er Norges tre minste lokalaviser.

– Blir fort enig med meg selv

Bygdeavisene i Askvoll, Holmedal og Fjaler i tidligere Sogn og Fjordane har lokalt blitt omtalt som Bygdeavisa. Ni ganger i året i 18 år har Furevikstrand levert avisene hun har skrevet og trykket selv.

Men 1. juni starter Furevikstrand i jobben som kommunikasjonsleder for Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter.

– Når det kom en jobb lokalt som jeg hadde lyst på, og som jeg til slutt fikk, ble jeg veldig glad. Jeg gleder meg til å få kollegaer som jeg kan diskutere med.

For alle vurderinger i bygdeavisene, etiske og praktiske, er kun gjort av henne, forteller hun.

– Jeg gleder meg til å diskutere med kollegaer som kanskje pusher meg litt og stiller noen kritiske spørsmål. Jeg blir fort enig med meg selv når jeg svarer på mine egne kritiske spørsmål.

Ultralokal

Det har vært veldig mye arbeid med bygdeavisene, forteller Furevikstrand, som til tider har følt at hun har vært på jobb absolutt hele tiden.

– Trykking har jo tatt mye tid, og da har jeg jobbet hele natta og kjørt dagen etter. Men det nå blir det en annen livstil. Jeg har vært småbarnsmor gjennom perioden, så det har vært fint og fleksibelt. Men det nå blir det fint med normal jobb og ordna former, sier hun.

Det er likevel mye hun kommer til å savne. For innstillingen har vært å være ultralokal, og å reise rundt til folk har vært veldig fint, forteller hun.

– Alt nå går jo veldig fort på radio, i nettaviser og sosiale medier, så jeg har måttet lage min egent dagsorden. Jeg føler jeg har lært noe nytt hele tida, om folk og livet.

Bjørgs pass

Og hvis man lurer på hva ultralokal faktisk innebærer, kan Furevikstrand informere om at det ble skrevet notiser om da Bjørg fikk pass for første gang og da postmannen hadde blåveis, blant annet.

Bygdeavisa har vært nært og kjært, forteller Furevikstrand, og sakene har gjerne vært interessante for de som vet hvilke personer det er snakk om.

– Det har selvsagt vært saker om folk som har fått nye jobber, hvordan den nye rektoren er, men også klassisk bygdeproblematikk som at det kommer en ny familie, bygges nye hus eller kommer nye arbeidsplasser.

Det har handlet om å løfte frem Askvoll og Fjaler, legger hun til.

– Det er et patriotprosjekt.

Norge Rundt

Hvorvidt bygdeavisene faktisk har vært Norges minste lokalaviser, tør i hun ikke si for sikkert.

– Men jeg vet ikke om noen andre som driver på denne måten. De fleste vil jo enten være journalist, redaktør, grafiker eller postbud. Ikke alt. Jeg skjønte det var litt sært da Norge Rundt ringte for noen år siden og ville ha sending fra bladstova, som jeg kaller det.

Inntektene har kommet fra abonnenter og annonsører, og Furevikstrand har klart å sikre seg en vanlig inntekt ved å nettopp fylle alle rollene i lokalavisa selv.

– Og det at lokalt næringsliv har sett nytten av å fortsette å annonsere på papir, er jo ikke gitt i det hele tatt, sier hun

Først ute med Ynwa

Og både annonsører og abonnenter har fått tre bygdeaviser, helt uten stoffdeling. Blant høydepunktene for Furevikstrand har vært de sakene som siden er blitt tatt videre av Firda, NRK og VG.

– Jeg hadde blant annet saken om han Liverpool-supporteren som hadde kalt dattera si for Ynwa. Det var gøy, da. Nå har hun blitt så gammel at hun ble på intervjuet av NRK, men vi hadde den først.

Ynwa er en forkortelse for You´ll never walk alone, som er et slags slagord for den engelske fotballklubben Liverpool.  

Ellers har det vært mer gripende saker, blant annet om en klatrer i verdens­klasse som hadde fått Parkinsons.

– Det har vært mange saker som har gjort inntrykk, som har gitt glede og som har vært rørende.

Krabbesvømmer

En sak hun også trekker frem er den gangen hun oppdaget at bussjåføren lignet veldig på presten. Det viste seg at presten hadde lite å gjøre på mandager når alle var på jobb, så han hadde tatt seg litt ekstraarbeid som bussjåfør.

– Vi hadde også en sak som NRK tok videre, om ei dama som var så glad i krabber, men ikke hadde båt. Hun svømmer ut i fjorden med krabbetegner og sikra seg krabber på den måten.

Da NRK hadde saken, skulle de filme, forteller Furevikstrand, og brukte godt med tid for å få til alle bildene de trengte.

– De brukte så lang tid at hun fikk lungebetennelse.

Usikker på om Dagbladet skal ha politisk redaktør

På tross av ny og god jobb er det likevel veldig vemodig at det nå er slutt på bygdeavisene, sier Furevikstrand.

De siste dagene har det rent inn med fine meldinger.

– Vi har virkelig truffet bredt. Det er alle samfunnslag, gamle og unge, som sier at dette har satt spor.

Samtidig blir det mindre og mindre av den lokale journalistikken, som faktisk er veldig viktig, fortsetter hun:

– Dette opptar jo folk. Ekte folk. Hverdagsfolk. Det har vært litt mitt mantra, at alle har en historie. Jeg føler mye er overfladisk i nyhetene generelt og jeg føler vi har vært motvekt. Selv om det har vært ultralokalt og på papir, har det likevel betydd mye for mange.