Riktig av VG å holde fast ved kildevernet

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

Kildevern har vært et hyppig omtalt tema de siste ukene, i forbindelse med at VG-journalist Bjørn Haugan nektet å svare på spørsmål da han ble kalt inn som vitne i rettssaken mot Stein Lier-Hansen. Saken gikk til Høyesterett, som avviste Haugans anke. Han har fortsatt nektet å svare, og er nå ilagt en rettergangsbot. 

Diskusjonen rundt saken tyder på et behov for klargjøring.

Sitter i ryggmargen

«Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon.»

Slik er kildevernet beskrevet i Vær Varsom-plakatens punkt 3.4. Det fortsetter i punkt 3.5 med en klar advarsel om å ikke oppgi navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, med mindre dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende. 

Det er ikke slik at enhver kilde automatisk har krav på kildevern. Da ville det bli få åpne kilder. Men dersom vi lovet en kilde fortrolighet, så er det en avtale som må holdes, samme hva som kommer. 

Ga ingen svar i retten

Kildevernet sitter i ryggmargen hos de aller fleste journalister og redaktører. Tidligere generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Nils E. Øy, beskriver det slik i Redaktørhåndboken:

«Kildevernet er blant de prinsipper som mediefolk setter aller høyest her i verden, fordi troverdig kildevern er helt avgjørende for publikums tillit. Svikter troen på at massemediene virkelig beskytter kilder som er lovet anonymitet, så forsvinner det som måtte være av troverdighet.» 

Øys beskrivelse viser seg også i praksisens fra Pressens Faglige Utvalg (PFU). De få gangene medier er klaget inn for brudd på kildevernet har utvalget vært nådeløst strenge.

Heller ikke avkrefte kilder

Aller helst skal kildene være åpne. Det er jo hovedregelen. Men noen ganger er det informasjon som ikke kan frembringes uten anonyme kilder. 

Det er journalistens ansvar å klargjøre premissene i kontakten med kildene. Kildevernet omfatter også opplysninger om hvem som ikke er kilde til informasjon. 

Ved å si noe om hvem man ikke har snakket med, kan man bidra til å indirekte blåse kilden sin. Kildevernet kan sågar gå så langt som til å la være å bekrefte eller avkrefte en kilde, selv om kilden selv står frem og sier at vedkommende er kilde. 

Dette er også slått fast rettslig, i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, i en sak hvor en journalist i Dagens Næringsliv var pålagt av norske domstoler å bekrefte eller avkrefte hvorvidt en person var kilde som selv hevdet å være det. 

Vær varsom

Poenget er at vi aldri kan vite hvilke andre opplysninger ulike aktører sitter med, og som i sum kan bidra til å legge et puslespill hvor vår kilde kan avsløres. Vårt råd er å være svært varsom med å dele annen informasjon knyttet til kildekontakt enn det som uansett går fram av det som er publisert.

Minerva-redaktør Nils August Andresen har kritisert VG for å sette seg på en oppsiktsvekkende høy presseetisk hest når journalist Bjørn Haugan nekter å forklare seg om sitt samkvem med Stein Lier-Hansen.

VG-redaktør Gard Steiro går til kjernen i sitt svar: 

«Når noen snakker med VG under løfte om anonymitet, skal de fullt ut kunne stole på at vi ikke senere kommenterer, forklarer eller bekrefter kontakten – uansett hva som skjer. Også det å bekrefte eller avkrefte at et møte eller en samtale har funnet sted, vil være å kommentere et kildeforhold. Kildevernet handler ikke nødvendigvis bare om én opplysning eller én sak, men om helheten i forholdet mellom journalist og kilde over tid. Derfor svarer vi ikke på spørsmål i Oslo tingrett.»

Både rett og plikt

Bare vissheten om at noen kan lete frem kontakter og bevegelser, vil være tilstrekkelig til at kilder blir mer tilbakeholdne med å formidle opplysninger som mediene og offentligheten er helt avhengig av å få. Det er dette som kalles den nedkjølende effekten.

I presseetikken er kildevernet en plikt, juridisk er det en rett, forankret i straffeprosessloven og tvistelovens regler om unntak fra vitneplikten. 

Utgangspunktet er at en redaktør kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er «forfatter av en artikkel» eller «kilde til opplysninger» i den redaksjonelle virksomheten. Retten omfatter også journalister og andre medarbeidere.

Farlig glideskala

Norske domstoler – det vil si Høyesterett – har de siste drøyt 20 årene styrket kildevernet juridisk i Norge. 

Høyesterett har gått så langt som til å si at dersom det dreier seg om saker som har «samfunnsmessig betydning» så er kildevernet «langt på vei … absolutt». Så finnes det unntak fra denne retten, og det er disse unntakene domstolene har vektet tungt i denne saken. For tungt, etter vårt syn. 

Under enhver omstendighet mener vi det er riktig av Haugan og VG å holde fast ved det absolutte etiske prinsippet i denne saken. Noe annet ville vært å begi seg ut på en farlig glideskala. 

Det er viktig å huske på at kildevernet ikke er til for redaktører og journalister. Kildevernet er ikke engang til for kilden. Kildevernet beskytter samfunnets rett til informasjon og funger som en sikkerhetsventil, en åpning for at publikum kan få tilgang til viktig informasjon som ellers ikke ville blitt fortalt, fordi det ville blitt for ubehagelig for kilden. 

Derfor må også redaktører og journalister holde fast det kanskje mest betingelsesløse etiske prinsipp i journalistikken: å aldri oppgi eller bidra til å oppgi identiteten til en kilde som er lovet anonymitet. 

Selv ikke når domstolene forlanger det.