Det verste som kan skje

Det verste, absolutt verste jeg kan forestille meg, er å bli overfalt og voldtatt av en fremmed. Det er en forferdelig tanke, og forestillingen om hvordan det ville oppleves blir verre og verre for hver gang dette skjer en annen kvinne her i Oslo. Jeg tenker på det når jeg går ut av taxien og inn til leiligheten gjennom det tomme portrommet om natta. Jeg tenker på det når jeg står og venter på bussen tidlig på morgenen. Jeg tenker på det når jeg lufter hunden i de tomme, mørke gatene før jeg skal legge meg. Det pussige er at jo flere forholdsregler jeg tar, jo reddere blir jeg. Det går ikke an å beskytte seg, det går ikke an å være forsiktig nok, det går rett og slett ikke an å være sikker på at man er utenfor fare. Så mye frykt skaper disse overgriperne, at mens jeg skriver er jeg i tvil om jeg kommer til å publisere dette, i tilfelle det finnes noen der ute som på grunn av denne teksten vil lete opp akkurat meg.

Forrige søndag sendte P3 Dokumentär på Sveriges Radio et program om Södermannen, voldtektsmannen som på 70-tallet snek seg inn til enslige, unge kvinner mens de sov. I radiodokumentaren forteller noen av de 26 voldtatte kvinnene hvordan serievoldtektsmannen med maske foran ansiktet eller papirpose på hodet klatret inn gjennom vinduet deres og voldtok dem i deres egne hjem. De forteller hvordan han ba dem stenge vinduet neste gang, eller skaffe seg sikkerhetslås på døren. Voldtektsofre er en egen arketype i mediene – de framstilles ofte karikert i en rolle som mishandlede, skrekkslagne og svake. Men denne dokumentaren tegner et mer nyansert bilde av den voldtatte kvinnen. Flere av ofrene forteller at de tenkte klart og holdt hodet kaldt da de ble overfalt, og at de mobiliserte en indre motstand som hjalp dem å opprettholde selvbildet etterpå. De gjennomgikk sitt livs traume en natt på 70-tallet, men det er en trøst å høre at det ikke er denne hendelsen som definerer dem som mennesker. 30 år etter er de mødre, bestemødre og har meningsfylte jobber. Det er en lettelse å høre hvor reflekterte, sterke og verbale de er, og det er frigjørende å lytte til en medieskildring mer på kvinnenes premisser, løsrevet fra det kritiske blikket på offeret.

De siste årene har norske medier blitt utsatt for kritikk på grunn av hvordan voldtektssaker dekkes. Forrige gang vi opplevde det som kan karakteriseres som en voldtektsbølge i Oslo, i 2007, var det mye snakk om at kvinner selv må ta ansvar – ved å ikke være ute på natten, ikke gå alene og ved å ta taxi. Aftenpostens Hilde Haugsgjerd tok til orde for dette på kommentarplass, og skapte stor debatt – med rette. Det framstår som nedlatende at godt voksne skribenter med lederlønninger gir kvinner råd om å ta taxi hver gang de er sent ute, når vi vet at overfallsvoldtekter i stor grad rammer unge kvinner som oftere lever på lave lønninger eller studiestipend. Slike oppfordringer er forstemmende, det er som å høre Marie Antoinettes røst: “Kan de ikke bare ta taxi?”. Og det er et blindspor. For når en kan bli voldtatt inne på et utested, rett utenfor taxien eller av en fremmed mann på sitt eget soverom, så spiller forholdsreglene en begrenset rolle. Er det noen som tror at det blir slutt på overfallsvoldtekter hvis Oslo sentrum ryddes for ensomme kvinner om natten? Södermannen oppfordret ofrene sine til å stenge vinduet, men der det ikke var noe åpent vindu dirket han opp døra.

Når temaet igjen står på dagsorden kan en faktisk se en litt annen tendens i mediedekningen. Det skyldes antageligvis både politikeres og politiets tilnærming, men også redaksjonene virker til å være mer varsomme. Det snakkes mer dempet om kvinnenes eget ansvar, selv om noen fortsatt kjører i det sporet. Det er mer fokus på hva slags politiarbeid som forebygger best, hvordan kommuner kan lære av hverandre, hvorvidt vi trenger mer gatebelysning og andre tiltak samfunnet og fellesskapet kan bidra med for å minske risikoen. Natteravnene har vært ute og oppfordret jenter til å passe bedre på hverandre. Dette rådet er også en del av en annen retning i debatten, det fokuserer på fellesskapet istedet for den ensomme kvinnen med dårlig dømmekraft. Det ser altså ut til at vi kom litt videre gjennom debatten for fire år siden, og det tyder på at kraften i de bedre argumenter har kjempet fram en mer nyttig mediedekning. Vi blir neppe kvitt overfallsmenn og voldtekter i løpet av vår tidsregning, men stigmaet – det som gir de voldtatte kvinnene en tung tilleggsbelastning – det kan vi kanskje bli kvitt.