Egentlig hadde jeg tenkt å la dette ligge, jeg har mye annet å gjøre. Men så er det så vanskelig å la være når Jon Hustad byr opp til dans. Jeg må være det Hustad i en kommentar i Journalisten kaller «skrotvenstre». Jeg har raddisbakgrunn (dog ikke fra parti) og har i flere år vært kollega med Hustad i Klassekampen. Nå sitter jeg godt tilbakelent i kommentatorstolen, og driver tidsskrift hvor ord som «solidaritet» forekommer i formålsparagrafen. Innimellom kommenterer jeg internasjonal politikk i større medier; sosialdemokratiske Dagsavisen.
Aller ytterst til venstre altså, på den aksen Hustad mener å se hele veien fra Klassekampen til VG og Dagens Næringsliv. Det er nemlig slik, mener Hustad, at alle kommentatorer langs denne aksen er nesten helt enige om alt, og at ingen mener noe kontroversielt. Derfor er vi kjedelige. Blant annet etterlyser Hustad noen som mener at skatten er for høy, at Marie Amelie ikke har rett til å bo i Norge og at det er på tide å bombe Libya.
Vel, det siste kan være fordi det ikke er så lurt, noe analytikere både hjemme og ute har påpekt. Standpunktet har jo også vært luftet i Norge av Minervakommentator Jan Arild Snoen. Og debatten har gått i nabolaget til Hustads krets på Facebook. Her ender det ofte med at akademia og forskningsmiljøene blir avvist som fredsnisser og konspiratorikere. Personifiseringen av en slik er grunnlegger av fredsforskningsinstituttet PRIO, en av Norges få internasjonale hjerner, Johan Galtung. Blindern, Nupi, Prio, hele hurven, er i likhet med kommentatorkorpset bare sosialdemokratiske konsesusfabrikker uten felterfaring.
Dette er ikke bare harmløs moro. Dette er, for å bruke et ord jeg vet Hustad ikke synes noe om, hersketeknikk. Det Hustad etterlyser er sterkere stemmer fra ytre høyre, men det han gjør er å forsøke å parkere alle som ikke er det. Retorikken er, som noen av standpunktene Hustad etterlyser, hentet fra USA, der høyresida i årevis har parkert sine meningsmotfeller med stempelet «liberale media» – som skjellsord. Slik skaper man et medielandskap hvor raljering over politiske motstanderes privatliv er «fair and balanced» og fornuft er henvist til komishow.
Selv synes jeg ikke kommentatorkorpset er særlig venstrevridd. Muligens fordi jeg sitter langt ute i Hustads skrotvenstre. Ikke synes jeg at korpset er særlig samspilt heller. Jeg savner nå og da litt mer intellektuell lekenhet og litt mer avspark. Dumskap, derimot, er ikke nytt og spennende, det er dørgende kjedelig.
