VM i nisjeidrett viktigere enn revolusjon

VG, Nrk og Dagbladet setter den arabiske verden på standby under nisje-VM. Dagspressen nedvurderer sitt publikum.

Ingen illustrerer Ski-VMs vesentlighet bedre enn VG og Dagbladet på nett. Og selvsagt Nrk, men de har investert lisenskroner og er kommersielt forpliktet. Og med dét viser trioen oss hva opprøret i den arabiske verden egentlig betyr når det gjelder. Mindre. Ikke ingenting, men mindre enn Bjørgen og Northug.

La oss gi dagspressen litt respekt og betrakte det som en klassisk konflikt mellom viktighet og nærhet. Eller vesentlighet og identifikasjon, om du vil. For det arabernes frihetskamp mangler ikke mye på nyhetsjournalistenes kriterieskala. Det tilfredsstiller både sensasjon, aktualitet og vesentlighet.Men identifikasjonen svikter. Og særlig i Libya, hvor det er få norske charterturister. Noen stakkars næringsdrivende, men de er pressen ferdige med. Og hva da med Bahrain, hva i all verden skal de stakkars journalistene komme opp med av fornorsking for å hjemliggjøre de stakkars leserne sine

Konflikten mellom kjendiseri og viktige nyheter er knapt overraskende. At VG og Dagbladet, og til en viss grad Nrk og Aftenposten velger å prioritere nære nyheter er forutsigbart. Midt i sin kommersielle planlegging tar de også hensyn til metning hos publikum; de antar at folk blir lei av eksotiske opprør og klin gærne statsledere. De antar at vi vil ha et avbrekk. Det som overrasker mer er den manglende evnen til å gjøre begge deler på samme tid. Det handler ikke om redaksjonelle ressurser, for de er tilstede. Det handler redaksjonelle valg.

Jeg påstår ikke at dekningen av verken Libya, Bahrain, Jordan, Yemen, Iran eller Algerie er helt borte. Eller oppfølgingen av Egypt og Tunisia, for den saks skyld. Men rapporteringen og analysene er så godt som begrenset til den aller mest tabloide toppen av isfjellet. Til Gaddafis bisarre utspill, gråtende koner eller brennende ting. Dybden og omfanget i konflikten er som forsvunnet over natten. Nrks Debatten torsdag kveld (25.02) illustrerte mangelen på dybde mer enn noe annet, om enn ufrivillig. Forutsigbarheten i panelet var direkte smertelig, både av personell og innhold. Å servere en slik endeløs rekke banaliteter om konfliktene er en bragd. Å tilby en god debatt om Midt-Østen akkurat nå burde være drømmejobben for en researcher, en gavepakke.

Og hva var det som fikk norsk presse til å nedprioritere en av dette årtusenets aller viktigste politiske begivenheter? Jo, VM på ski. Northugs bart. Bjørgens sixpack. Pølsas skuffelse. Kong Haakons skijakke. Alderen på kvinnelige skihoppere. Sant skal sies, dette er på ingen måte mindreverdige hendelser, selv om de er aldri så provinsielle. Men bør de ha styrken til å fortrenge norsk dagspresses maskineri vekk i fra det historiske mannefallet i den arabiske verden?

Det er ikke meningen å være grinete, eller å krasje folkefesten, selv om det unektelig framstår slik. Jeg liker også sport, jeg jubler også over Bjørgens maktdemonstrasjoner. Jeg håper også Oslo som by får mest mulig god oppmerksomhet og velfortjent hovedstadskryt. Men når redaksjoner prioriterer på vegne av leserne, glemmer de ofte at publikum har et intellekt, en egen vurderingsevne og ikke minst en appetitt på reelt samfunnsstoff.

For det fins vel et både og. Vi nyhetskonsumenter har muligens evnen til både å bry oss om sport, kjendiser og attpåtil alvorlige kriser og konflikter. Og da er det skremmende å se hvor lite som skal til før selv de aller største verdensbegivenheter prioriteres langt, langt, langt på redaktørenes lister.