Da avisspaltistene var superstjerner

• Spalten uttrykker skribentens egne synspunkter.

Når ulike eksperter trekker fram at noe av det nye og spesielle ved dagens medievirkelighet er at brukerne stoler mer på personer enn redaksjoner, er det litt historieløst.

Før podkastverter, TV-profiler og influensere ble personlige medie­merkevarer, kunne én avisspaltist nå titalls millioner av amerikanere flere ganger i uken. De beste var reportere, opinionsdannere, underholdere og maktpersoner på samme tid.

Om forfatteren

• Roger Aarli-Grøndalen er ansvarlig redaktør i Journalisten. En stilling han har hatt siden juni 2018.
• Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Eidsvoll Ullensaker Blad.
• Har bakgrunn fra ulike lederstillinger i Egmont/
  Hjemmet Mortensen, blant annet redaktør i klikk.no, Foreldre & Barn og Mann.
• Var på slutten av 90-tallet ansvarlig redaktør i Bellona Magasin.
• Startet journalistkarrieren i Romerikes Blad.

Det å få riktig person i stallen kunne direkte påvirke avissalget.

Sett utenfra

At en person som har gitt seg selv en spalte med et teit navn (la oss være ærlige), der han kan skrive stort sett hva han vil om mediebransjen, er fascinert av disse spaltistene, bør ikke overraske.

Under finner dere et personlig utvalg med bøker skrevet om noen av dem som definerte den amerikanske avisspalten i det 20. århundret. Lista er på ingen måte uttømmende, og kanskje kan det på et tidspunkt komme en oppfølger.

I stedet for å gi en vurdering av hver enkelt bok, har jeg heller valgt å fortelle litt om hver enkelt spaltist. Alle bøkene er lesbare, noen mer enn andre, men det er livene til hovedpersonene som gjør dem til det.

Jeg har i denne sammenhengen kun fokusert på biografier. Mange av disse spaltistene har imidlertid også skrevet memoarer. Enkelte flere. Jeg leser gjerne memoarer, men jeg synes det ofte er mer interessant når noen ser ting utenfra.

De middelaldrende mennene

Og ja, utvalget er dominert av hvite menn, den amerikanske østkysten og perioden omtrent 1930 til 1975. På mange måter var det storhetstiden til sjangeren, selv om det har skjedd spennende ting både før og etter.

Dette var også en tidsepoke hvor de middelaldrende mennene dominerte i avisene, derav mange menn. Men kvinnene som er nevnt, var også store stjerner.

De fleste av bøkene er lett tilgjengelige, men noen må kjøpes brukt. Flertallet finnes også som ebøker.

Helt til slutt vil jeg anbefale to artikkel­samlinger. Selv slår jeg ofte opp i dem når jeg trenger inspirasjon. Både til egne spalter og mer ordinær journalistikk.

Mike Royko (1932–1997)

Royko ble ofte kalt selve stemmen til Chicago. Han skrev i over fire tiår, først for Chicago Daily News, deretter Chicago Sun-Times og til slutt Chicago Tribune, og produserte rundt 7500 spalter i løpet av karrieren.

På det meste ble spalten hans syndikert i over 600 aviser i USA.

Royko var kjent for en direkte og folkelig skrivestil. Han var opptatt av sosial urettferdighet og kjent for hard kritikk av korrupte politikere og Chicagos maktstrukturer.

Samtidig kunne han skrive varmt og humoristisk om vanlige Chicago-boeres hverdag.

Privat skal Royko ha vært en vanskelig og krevende mann. Assistentene hans fikk gjennomgå på dagtid, mens han tilbrakte kveldene på den legendariske puben Billy Goat Tavern, som han bidro til å gjøre berømt.

I 1972 fikk han Pulitzerprisen for kommentar­journalistikk.

LES MER:

«Royko: A Life in Print» av F. Richard Ciccone.

Walter Winchell (1897–1972)

På 1930- og 40-tallet var Winchell en av USAs mest berømte mediepersonligheter. Og en av de mest omstridte.

Winchell ble kjent for sin sladrespalte, som på det meste ble trykket i rundt 2000 aviser, og for sitt ukentlige radio­program med et slangpreget, stakkatoaktig fortellergrep som millioner lyttet til. Stakkato var også tekstene hans, hvor setningene ble avsluttet med «...».

Den samlede radio- og avisrekkevidden kan på høyden ha vært rundt 50 millioner mennesker.

Han dekket Broadway-miljøet med stor iver og holdt hoff på den legendariske nattklubben Stork Club på Manhattan nesten hver kveld. Etter hvert ble han også opptatt av politikk. Gjennom ren sladder, skandaler og skarpe meninger opparbeidet han seg enorm personlig makt som opinionsdanner.

Winchells fall ble like dramatisk som oppgangen. Den politiske dømmekraften sviktet, arbeidsmetodene hans ble avslørt som brutale og hevngjerrige, og i tillegg flyttet mediemakten seg fra radio og aviser til TV, en overgang han aldri fikk helt til.

LES MER:

«Winchell: Gossip, Power and the Culture of Celebrity» av Neal Gabler.

Jimmy Breslin (1928–2017)

Denne karen har jeg skrevet om tidligere, men han tåler en runde til. Mest kjent var Breslin som spaltist i New York-aviser som Herald Tribune, Daily News og Newsday.

Breslin var også kjent for sin folkelige stil og evne til å finne historien i menneskene som sto i skyggen av de store nyhetssakene.

Hans mest berømte eksempel er trolig spalten om Clifton Pollard, som gravde graven til president John F. Kennedy. I stedet for å skrive om selve begravelsen, fortalte Breslin historien gjennom mannen som gjorde det praktiske arbeidet.

Han skrev også om organisert kriminalitet, og under jakten på «Son of Sam» mottok Breslin brev fra seriemorderen, som henvendte seg direkte til ham og avisens lesere.

I 1986 vant han Pulitzerprisen for kommentarjournalistikk. Ifølge juryen var begrunnelsen at Breslins spalter «konsekvent forsvarte vanlige borgere».

LES MER:

«Jimmy Breslin: The Man Who Told the Truth» av Richard Esposito.

Mary McGrory (1918–2004)

Hun dekket amerikansk politikk fra innsiden i fem tiår, med base i Washington, D.C., først for Washington Star og senere Washington Post.

Hennes mest kjente bragd var trolig dekningen av Watergate-skandalen. I 1975 fikk hun Pulitzerprisen blant annet for sine kommentarer om dette sakskomplekset.

Hun fortsatte å skrive skarpt og uredd langt inn på 2000-tallet, blant annet med omdiskuterte og kritiske kommentarer om president George W. Bush etter 11. september.

Bak kulissene var hun en sentral skikkelse i Washingtons sosiale og politiske liv, kjent for sine berømte selskaper der høyesterettsdommere, senatorer og unge journalister møttes på likefot. Hun sjarmerte, drakk og kranglet med byens mektigste – blant dem senere president Lyndon B. Johnson, som skal ha forsøkt å forføre henne, og Robert Kennedy, som beskrev henne som mild – helt til hun satte seg bak skrivemaskinen.

Hennes stil var personlig og tydelig partisk, samtidig som hun hadde uvanlig nær tilgang til dem hun kommenterte.

LES MER:

«Mary McGrory: The First Queen of Journalism» av John Norris.

Drew Pearson (1897–1969)

Pearson skrev den daglige spalten «Washington Merry-Go-Round» fra 1932 til 1969, i tillegg til ukentlige radio- og etter hvert TV-kommentarer, og ble på det meste publisert i over 600 aviser.

Pearson spesialiserte seg på å avsløre hemmeligheter, lekke gradert informasjon og formidle rykter fra kilder både høyt og lavt i den amerikanske statsforvaltningen, også under krigstid.

Amerikanske myndigheter, blant dem FBI, forsøkte gjentatte ganger å avsløre kildene hans – de avlyttet telefonen hans, leste posten og plantet agenter blant Pearsons venner.

Samtlige presidenter fra Franklin D. Roosevelt til Richard Nixon skal ved en eller annen anledning ha kalt ham løgner.

Pearson ble involvert i mer enn 150 søksmål og andre rettslige krav, mange av dem injuriesaker. Han skal bare ha tapt én injuriesak.

LES MER:

«The Columnist: Leaks, Lies, and Libel in Drew Pearson's Washington» av Donald A. Ritchie.

Jack Anderson (1922–2005)

Anderson, som jobbet for Drew Pearson i mange år, overtok og videreførte «Washington Merry-Go-Round»-spalten da Pearson ga seg – og han fortsatte i samme tradisjon.

Anderson er mest kjent for sin årelange og bitre konflikt med president Richard Nixon. Nixons medarbeidere skal i 1972 ha diskutert å drepe Anderson – blant annet ved å plante gift i medisinen han brukte eller smøre LSD på rattet i bilen hans for å fremprovosere en dødsulykke. Planene ble aldri forsøkt gjennomført.

Anderson vant Pulitzerprisen for nasjonal journalistikk i 1972 for avsløringene av hvordan Nixon-administrasjonen favoriserte Pakistan under krigen mot India året før.

LES MER:

«Poisoning the Press: Richard Nixon, Jack Anderson, and the Rise of Washington's Scandal Culture» av Mark Feldstein.

Joseph Alsop (1910–1989) og Stewart Alsop (1914–1974)

Brødrene Joseph og Stewart Alsop skrev sammen den syndikerte spalten «Matter of Fact».

President Theodore Roosevelt var grandonkelen deres, mens moren var kusinen til Eleanor Roosevelt. I tillegg var de personlige venner av Kennedy-familien og hadde dermed tett tilgang til Washingtons øverste maktsjikt.

Som del av den kalde krigens etablerte elite var de i stor grad støttespillere for USAs utenrikspolitiske linje. Men de sto også bak store avsløringer, blant annet nyheten om at USA var i ferd med å utvikle hydrogenbomben.

Stewart Alsop var kjent som en skarp og analytisk politisk kommentator, mens storebror Joseph hadde et mer aristokratisk vesen og en bitende, ofte sarkastisk penn – han skal blant annet ha sammenlignet en middag hos Lyndon Johnson med «å gå på en opera der én mann synger alle rollene».

LES MER:

«Taking on the World: Joseph and Stewart Alsop – Guardians of the American Century» av Robert Merry.

Marguerite Higgins (1920–1966)

Mest kjent er «Maggie» Higgins som amerikansk krigskorrespondent, men hun avsluttet karrieren som spaltist.

Higgins var pågående, ambisiøs og hadde et ekstremt konkurranseinstinkt, og hun tvang seg frem til frontlinjene i en tid da kvinner rutinemessig ble nektet adgang.

Hennes av Kora-krigen ga henne en Pulitzerpris.

Også privatlivet Higgins utløste mye sladder og negativ oppmerksomhet, selv om atferden neppe skilte seg vesentlig fra de mannlige kollegenes.

I 1963 forlot Higgins New York Herald Tribune og gikk over til Newsday på Long Island som fast spaltist. Der skrev hun spalten «On the Spot» tre ganger i uken, syndikert i rundt 90 andre aviser.

Som spaltist var hun omstridt, særlig for dekningen av Vietnam. Hun inntok en veldig USA-vennlig linje og brukte spalten til å advare mot den kommunistiske trusselen.

Under en reise i 1965 ble hun smittet av parasittsykdommen leishmaniasis, og hun døde av komplikasjoner i januar 1966, bare 45 år gammel.

LES MER:

«Fierce Ambition: The Life and Legend of War Correspondent Maggie Higgins» av Jennet Conant.

Ernie Pyle (1900–1945)

Pyle var kanskje den mest folkekjære og berømte av alle journalistene som dekket andre verdenskrig. Han skrev ikke om slag og troppebevegelser, men om frykten, slitet og hverdagen til soldatene han selv fulgte i felt. Det gjorde ham til soldatenes egen stemme hjemme i USA.

Før krigen hadde han oppnådd en viss berømmelse med en spalte hvor han reiste rundt i USA og rapporterte fra nye steder. Ofte små steder som «ingen» hadde hørt om. Felles for begge spaltene var at han skrev om ordinære mennesker som gjorde ordinære ting, i den grad man kan si at noe er ordinært i en krigssituasjon.

Pyle ble skutt og drept på øya Iejima utenfor Okinawa i april 1945. Det er blitt hevdet at nyheten om hans død rammet den amerikanske offentligheten nesten like hardt som president Roosevelts død samme år.

Pyle vant Pulitzerprisen for sine krigsreportasjer i 1944.

LES MER:

«Ernie Pyle's War: America's Eyewitness to World War II» av James Tobin.

Westbrook Pegler (1894–1969)

Pegler var i sin samtid en av USAs mest fryktede og innflytelsesrike – men også mest kontroversielle – kommentatorer.

På mange måter var han et «enmanns Fox News». Selv om han i store deler av karrieren var tilknyttet aviser, jobbet han i stor grad alene.

Han startet som sportsjournalist før han gikk over til politikk og samfunnskritikk, og spalten hans ble syndikert i store aviser og hadde millioner av lesere gjennom mellomkrigstiden og etterkrigsårene.

Han vant en Pulitzerpris i 1941 for sine avsløringer av korrupsjon og kriminalitet i fagbevegelsen.

Pegler ble spesielt kjent for sin sterke misnøye med familien Roosevelt, både president Franklin D. Roosevelt og førstedame Eleanor Roosevelt, som han angrep gang på gang.

Etter hvert som årene gikk, beveget han seg stadig lenger mot den ytterliggående politiske høyresiden, og spaltene hans ble preget av økende sinne, konspirasjons­tenkning og antisemittiske undertoner.

LES MER:

«Pegler: Angry Man Of The Press» av Oliver Pilat.

***

Avisspalter skrevet av alle de som er nevnt over, og mange andre, er å finne i de to artikkelsamlingene «Deadline Artists: America's Greatest Newspaper Columns» og «Deadline Artists: Scandals, Tragedies and Triumphs. More of America’s Greatest Newspaper Columns», samlet av John P. Avlon, Jesse Angelo og Errol Louis.

Du trenger ikke å jobbe med tekstbasert journalistikk for å finne inspirasjon her, for ofte handler det mer om å finne en alternativ tilnærming til både kilder og synsvinkler, enn hvordan sluttresultatet publiseres.

Dermed kan også podkastverter, TV-profiler og influensere oppdage noe nytt og nyttig her.

Når det er sagt: Først og fremst er dette gode leseropplevelser. Og noen ganger er det nok.

 «Middelaldrende mann om media» er en fast Journalisten-spalte. Les flere spalter her.