Derfor:

AC Milan-keeper Pepe Reina klarer ikke å stoppe skuddet fra Manchester Uniteds Ander Herrera i 2018. Hva følte han da?

Derfor spør sportsjournalister:
«Hva føler du nå?»

Det er klart for eliteseriestart – og inspirerende nok 50-årsjubileet for Jim Boutons «Ball Four».

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over fire år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

«Mickey Mantle kunngjorde avgangen sin forleden, og jeg ble slått av mine blandede følelser for ham. På den ene sida likte jeg humoren og gutteaktigheten hans … På den andre hadde du alle gangene han føyset bort unge autografjegere, og gangene han opptrådte hovent mot reportere og fikk dem til å krype for et minutt av hans tid.»

Baseball-spiller Jim Bouton gikk fra å være idrettsutøver til å bli sportsjournalist og forfatter.

Juni 1970 var en gunstig måned i amerikansk journalistikk. Ikke før har vi markert jubileet for Hunter S. Thompsons gonzo-gjennombrudd i denne spalta, før turen er kommet til Jim Bouton. Sistnevntes «Ball Four», som sitatet over er hentet fra, gjorde furore da den forelå mellom stive permer sommeren for 50 år siden.

Bakteppet var at redaktøren Leonard Schecter hadde bedt Bouton, såkalt pitcher for Seattle Pilots, føre dagbok gjennom sesongen. Altså klorte han ned tankene sine på servietter, billettrester og popcornbokser, som rene rennesteinspoeten.

Det ufiltrerte resultatet skaket opp en hel idrettsgren. Som Bouton konstaterte i 2000, da kollegene angivelig ennå bar nag til ham:

– Baseballmiljøet tørnet fullstendig.

Dette er Derfor

  • I spalten «Derfor» forsøker vi å forklare hvorfor mediene tar de valgene de gjør. Eller sagt på en annen måte: «Derfor tar mediene de valgene de gjør». I tillegg tar vi noen avstikker til andre medierelaterte spørsmål.
  • Arbeidet er støttet av Stiftelsen Fritt Ord med 150.000 kroner.
  • Alle «Derfor»-artiklene inneholder en «bygg inn»-knapp. Med dette åpner vi for at andre kan publisere disse spaltene på sine nettsider.
  • Eneste kravet vi stiller til medier som benytter seg av dette, er at de via en av presseorganisasjonene er tilknyttet Norsk Presseforbund og dermed Pressens Faglige Utvalg.
  • Les mer om «Derfor» her.

Leserne var desto mer fornøyd med røverhistoriene og sannhetene de fikk innblikk i. Boka ble originalt sluppet i et opplag på 5.000 eksemplarer. Ifølge forlaget solgte den i 5,5 millioner.

Alt fortalt

«Ball Four» blir tilskrevet æren for raset av «fortell alt»-memoarer vi etter hvert så fra atletisk hold. Viktigere: Den veltet klø-meg-på-ryggen-alliansen mellom utøvere og journalister, den stilltiende avtalen om at det som foregår i «Vegas», forblir i «Vegas».

Etter at Bouton hadde sagt sitt, skulle det godt gjøres å opprettholde glansbildeversjonen fra garderoben, spillerbussen og, særlig, seiersbanketten.

Det er usminket virkelighet moderne sportsjournalister skildrer. Eller som VG-kommentator Leif Welhaven foretrekker det: «journalister som jobber med sport». Uansett betegnelse er de en inspirerende gjeng. Ikke bare leverer de stramme referater og reportasjer på enda strammere deadline mens vi andre for lengst har tatt kveld og helg. På dagtid, i uka, legger de ned kritisk-journalistisk grunnarbeid som ville gjort Bouton og Schecter stolte.

Fordi de er vant med repetisjon, er de hvasse på vinklinger. Fordi de vet å turnere tall og statistikk, har de gjennomgående høyt presisjonsnivå. For å si det med Edvard «Eddie» Sternhoff, den legendariske Haugesunds Avis-replederen som mente enhver aspirerende bladfyk med fordel la inn noen skift på Sporten:

– Når du har lært å notere rundetider, slurver du ikke med fakta.

Fordommer og følelser

Virksomheten blir ikke mindre imponerende av at journalistene-som-jobber-med-sport er under hardt krysspress, ikke ulikt journalistene-som-jobber-med-kultur.

– Sportsjournalistikken er ukomplett uten en emosjonell komponent, mener Emil L. Mohr. Bildet er fra VM i Doha i 2019.

For det første har nærmest alle borgere en eller annen interesse for feltet deres, hvilket betyr at de må forholde seg til uendelig amatørinput av ymse saklighetsgehalt. For det andre strir de med inngrodde fordommer i egne yrkesrekker. Her er en klassisk britisk variant, signert Lynne Trusse, fra «The Penguin Book of Journalism»:

«I motsetning til innenriksnyheter, utenriksnyheter, feature, bokanmeldelser, ledere og nekrologer presenterer sportssidene noe som enkelt og selvforklarende nok er uvesentlig.»

For det tredje er det engang sånn at (kultur- og) sportsjournalistikken er ukomplett uten en emosjonell komponent. Det er derfor «Hva føler du nå?» er en aldeles gangbar klisjé, en som (nesten) alltid fungerer på stadion.

Når du har lært å notere rundetider, slurver du ikke med fakta.

Dessuten er det engang sånn, selv om Samfunnsgruppas rasling med metoderapporter og Skup-diplomer er et sikkert vårtegn, at god journalistikk er mer enn «gravende» sådan. La oss låne Thore Roksvolds definisjon:

«‘(G)od journalistikk’ er god kommunikasjon’ – evnen til å gripe fatt i leserne, holde fast på dem, og gi dem ny erkjennelse.»

Ikke minst er det sjelden god journalistikk oppstår i et vakuum, uten kontekst og utenfor (kamp)kalender. Jeg håper vi for eksempel aldri havner der at roboter får totalansvaret for fotballdekningen. Hvis Dagbladet ikke hadde sendt kompetente menneskekrefter til Frankrike-VM i 1998, ville vi neppe opplevd den forbilledlige forsida om da radarparet Erik Mykland og Henning Berg ble knepet i usportslig baropptreden.

En lite snakkesalig Henning Berg omgitt av norske journalister etter sitt barbesøk med Erik Mykland.

Dette var da landslaget var befolket av skikkelser det kun var å holde et halvt veltrent øye med for å finne noe å skrive hjem om. (Se Joachim Førsund og Thomas Karlsens like forbilledlige, boutonske biografier om henholdsvis Berg og Claus Lundekvam for høydedragene/dalsøkkene fra «Drillo»- og Semb-æraen.) Jeg husker også med (fag)tilfredshet oppslagene om da John Carew prylte John Arne Riise under Drammen-samlinga i 2003. Han kan ikke ha vært fullt så «chilled» som i den enerverende reklamen da, Carew.

Ikke minst er det sjelden god journalistikk oppstår i et vakuum, uten kontekst og utenfor (kamp)kalender.

Spøk til side: Ingen av delene, og sannsynligvis heller ikke dopingskandalene vi har registrert i sykkeltraseen og skisporet, ville nådd desken uten «Ball Four».

Stramregissert dans

Den journalistiske uærbødigheten er verdt å feire i en tid hvor det er vanskeligere enn noensinne å fortelle alt. Dette skyldes ikke at sportsmedarbeiderne har inngått noen ny tvilsom pakt med objektene sine, men at businessaspektet og PR-maskineriet på visse fronter nærmer seg ugjennomtrengelig.

Fakta om Emil L. Mohr

  • Emil L. Mohr er frilansjournalist
  • Han startet karrieren i Haugesunds Avis i 1993
  • Han har bachelorgrad i journalistikk, mellomfag i psykologi og mastergrad i American Studies
  • Siden 2009 har han hovedsakelig jobbet fra London

Ta Netflix-hiten «The Last Dance», om Michael Jordan og Chicago Bulls’ herjinger på basketballbanen, som illustrasjon. Selv om den er uovertruffen som 90-tallsnostalgitripp, og en estetisk-dramaturgisk nytelse, koker den ned til et tiepisoders fanbrev. Sentralt involverte, senest Orlando Magic-rømlingen Horace Grant, har hostet om at de knapt kjenner seg igjen i avgudsdyrkningen-forkledd-som-bak-fasaden-exposé Jordan er gjenstand for.

I et intervju med NTB røper regissør Jason Hehir at det gikk 18 år mellom opptak og postproduksjon, ettersom nøkkelfiguren hadde «vetorett». Vel, vetorett er et dårlig utgangspunkt for dokumentarfilm. Hvem som egentlig sitter i regissørstolen, blir skingrende klart når Hehir & Co. overleverer nettbrettet for åpen scene, for at Jordan skal kunne velsigne eller fordømme andres utsagn om ham.

Innpass og tøylefrihet er selvsagt en utfordring i kommerskretser generelt. Personlig har jeg fått bryne meg mot apparatene rundt Tyson Fury og Anthony Joshua, hvor tilgangen for uhildet presse er redusert til cirka null. Eliteboksemanagement vil langt heller omgås vloggere som avdekker sin journalistiske ignoranse med mytebyggende «ja/nei»-spørsmål, ytret i en tone som vitner om at de tar oppgaven som mikrofonstativ alvorlig.

Hadde enda HBO-pensjonisten Larry Merchant befunnet seg ringside og truet med juling, slik han yppet med Floyd Mayweather på direkten i 2011, ville utsiktene vært ørlite lysere.

– Den journalistiske uærbødigheten er verdt å feire i en tid hvor det er vanskeligere enn noensinne å fortelle alt, påpeker Journalistens spaltist.

Tilbake til start

Det hører med at selv proffe sportsreportere kan slumpe til å bekrefte fordommene. Det hender jo språket snubler i tempoet. Jeg får blant annet urovekkende mange treff på «tok lurven av» – med R – på aftenposten.no. Og jeg griper meg i å savne Davy Wathne når TV 2-etterfølgerne slår til med annen- og tredjegangsbeskrivelser à la:

«Hansen kom alene med keeper. 21-åringen satte kula kontant i mål. Spisskometen laget dermed ekte hattrick.»

Idet vi teller ned til Eliteserien 2020, ville det vært fint om noen ville minne den ellers elegante redaksjonen om at pronomenet «han» eller «hun» gjør susen i setning to og tre.

Korona eller ei, jeg gleder meg til å bli transportert til VIP-tribunen gjennom ord og bilder fra toppoppgjørene.

Skjønt, viktigst er og blir kontrakten med mottakerne. Korona eller ei, jeg gleder meg til å bli transportert til VIP-tribunen gjennom ord og bilder fra toppoppgjørene. Jeg lengter etter å få de store følelsene framlagt og analysert, enten de er av entydig art eller like ambivalente som Boutons for stjernerivalen Mantle. Og så ser jeg naturligvis fram til nye konfliktstinne avsløringer, uavhengig av om de lever opp til Trusses snobbete vesentlighetskrav.

Storhamarkeeper Luka Gracnar med en redning under eliteseriekampen i ishockey mellom Storhamar og Vålerenga.

Et uhøytidelig tips som muligens ville kvalifisert som karakterbrist-avsnitt i «Ball Four» (jamfør autografjegerfintene): Rosenborg-trener Eirik Horneland var ikke alltid den kortklipte gentlemannen han gir inntrykk av. Flere av de gamle ungdomslagkameratene hans i moderklubben Vard snakker fremdeles, og ikke uten skadefryd, om at han som fremadstormende fjortiskaptein akslet en prangende, puddelrockinfluert permanent.

Det vet jeg, for jeg var én av dem.

Bygg inn artikkelen

Kopier og lim inn HTML-koden under på en side der du vil vise denne artikkelen.

Lukk

Powered by Labrador CMS