En sterk stemme har stilnet

Ansvarlig redaktør i Halden Arbeiderblad, Anders Wold, døde pinseaften morgen, bare 54 år gammel. En sterk stemme har stilnet i Halden.

Hans bortgang kom ikke overraskende, etter at han for noen uker siden ble rammet av et illebefinnende. Likevel var dødsbudskapet uvirkelig og framfor alt uendelig trist. Både mennesket og redaktøren Anders Wold har satt dype spor etter seg i Halden, og ingen stilte seg likegyldig verken til personen eller hans mange og sterke meninger.

Av den grunn framsto Anders Wold som veldig synlig. Alle visste hvem som var redaktør i Halden Arbeiderblad; på mange måter var Anders Wold avisen.

Synligheten var både bevisst og ønsket. Da han ble ansatt som ansvarlig redaktør 26. oktober 2000, var han veldig klar på at han ikke skulle forsvinne inn på redaktørkontoret og ut av spaltene. Derfor reiste han blant annet ut på reportasje hver eneste mandag morgen; traff hverdagsmennesker i hverdagssituasjoner – og lagde godt avisstoff ut av det.

Anders Wold hadde en utrolig kontaktflate i Halden. Han snakket med alle, og kjente halvparten. Gikk han fra avishuset til rådhuset, kunne han være sikker på å bli stoppet tre-fire ganger underveis av mennesker som ville snakke med ham og diskutere. Og han snakket med alle - fra ordføreren til kvinnen og mannen i gata.

Anders Wold var et menneske med mange fasetter; en av dem var klare og sterke meninger. Og dem framsatte han kompromissløst og uten hensyn til hva som var taktisk klokt eller

opportunt.

Det gjorde ham til en omstridt lederskribent, som ofte måtte tåle mye kritikk for det han skrev og mye kjeft for at han skrev det.

Kjeften og kritikken levde han godt med, men han var krystallklar på ett punkt: All uenighet skulle gå på sak, ikke person.

I Enningdalen, bare et steinkast fra svenskegrensa, fant bygutten Anders Wold et fristed på gården Bakkeødegård. Her kunne han koble av med tømmerhogst, våronn og tungt kroppsarbeid. Og her kunne han me-ditere og finne fred. Kombinasjonen av byens mas og Enningdalens fred og ro gjorde at han følte seg privilegert.

– Kan noen ha det bedre? Er det rart jeg elsker livet? Spurte han.

Nå har han så altfor tidlig måtte forlate det livet han så inderlig elsket – og levde.

Og tilbake sitter de menneskene han elsket like inderlig; kona Sonja, døtrene Trine og Hilde og barnebarna Simen og Anders Marcus.

De opplever nå en stor tomhet og savn. Ikke etter redaktøren Anders, men etter ektemannen, pappaen, broren, svigerfaren og bestefaren. Våre varmeste tanker går derfor til dem i disse dager.

Samtidig sitter vi alle tilbake med et stort savn etter en sjef, en arbeidskollega og venn. Et omtenksomt, stridbart, kunnskapsrikt og varmt menneske. At vi fikk lære ham å kjenne var vårt privilegium.

Takk, Anders!