Verdens­reporteren

En siste hilsen via Grete på diktafonen:

«Jeg dypper ikke pennen 
i et blekkhus, men i livet», 
skreiv dikteren Blaise Cendrars (1887-1961). 

Vi kan la denne setningen 
av velur dale ned, 
smyge seg inn og rundt 
denne teksten som 
sendes poste restante 
til Arvid Bryne

som nå har reist ut 
til de evige jaktmarker, 
tatt ei siste hyre på på de sju, 
åtte nye hav, 
vi heiser seil av vemod 
og varm takknemlighet,

noen husker deg ute på viddene, 
på ei og annen savanne, 
på den storslagne prærie, 
under helt andre horisonter

inne i de trange bakgatene i 
et jazzsydende New York 
med den urbane puls, 
med en beat av det store eplet, 
med et snev av 
alle presidentens menn.

Der du, Arvid, var i ditt 
korrespondentiske ess. 

Den reale utenriksredaktøren 
med kakivest,nysgjerrighet, 
sigarettrøyk uten filter mellom linjene, 
i de gamle papiravisgangene i Dagbladet, Akersgata 49 
før og etter Kristus som 
vi ikke trodde noe på. 

Telefax fra Paris med 
siste nytt fra Vibeke.
Nå må du ringe Asbjørn i Berlin, pronto. 
Hvor er Jan Dahl? 
Vi må ha AP Foto, nå. 
Hvor går denne verden? 
Rett vest, rett øst? 
Undrer Strand via en overvåket, 
skurret linje fra St.Petersburg. 

Du, Bryne som jaktet på 
Dagny Juels grav i Tbilisi 
da det smalt i Moskva, 

men som sende denne 
meget uerfarne utenriksvikaren 
(i en meget korthektisk periode) 
både på pubskyting
i Belfast og for å håndhilse 
på Nelson Mandela. 

Arvid den rause. 
Den lyttende. 
Den skrivende, tenkende.
Den skålende. 
Den fjerne. 
Den reisende. 
Den gode. 

Den fødte utenriksredaktøren 
fra en helt annen tid enn nå 

med 2 flak 
og Tom, be HC om å skrive 
om ingressen din. 
Han er best i verden på sånt. 

Hvor er Hagvaag? 
I Argentina og Paraguay? 
Hvor er Amundsen? 
På Bristol eller Blom. 
Hvor er Inger? 
I Kina, bra. 
Hvor er Smilden? 
Redder verden igjen i Libanon, 
godt, godt.

Forresten, det meste er 
en helt annen tid 

nå for mange av 
oss som leste side 3 
med Stabel og Hämmarlund, 
studerte de velskrevne petitspaltene, 
leste Plut, Rut og Skouen

leste om løgneren Nixon 
lyttet på blues via Willie Dixon.
Smugleste Inge og Sten. 
Noen som passer for meg?

Arvid som var der det skjedde 
lenge før mange av oss hadde
lært å lese noe særlig annet 
enn 1X2, fotballtabeller og Mafalda. 

Vietnam 1975. 
Unger som ble reddet. 
Engasjement, solidaritet, 
håp og adopsjon. 
Det var bare det, mister Bryne. 

Takk skal du ha. 
Ikke noe snikksnakk, 
Bjellands hermetikk, takk. 

Men du får ikke pokker meg ikke lov til å stikke av via Sukkenes Bro, med Washington Post under armen for en kildepleie med stett på Snekkern, 

uten å få med deg HVIT DRESS av nevnte Blaise (oversatt av Tom Lotherington, hentet fra boka «Prosa om Den transsibirske jernbanen og andre dikt», Aschehoug forlag 1994):

Jeg går omkring på dekk
i den hvite dressen jeg kjøpte i Dakar
På føttene har jeg espadrillene 
fra Villa Garcia
I hånden holder jeg 
baskerlue fra Biarritz
Jeg har lommen fulle av 
vanlige Caporal-sigaretter
Nå og da snuser jeg på 
mitt tre-etui fra Russland
Jeg rister småpengene i lommen sammen med ett pund sterling i gull
Jeg har det store lommetørklet 
mitt fra Calabria
og voksfyrstikkene av 
den fete typen 
som bare fins i London
Jeg er ren bedre vasket 
og skrubbet enn dekket selv
Glad som en konge
Rik som en riking
Fri som en mann