Fortellingens magi

En god tekst i pressen er nesten alltid det samme som en god fortelling: Det handler om å få leseren med seg, få henne interessert og gjøre henne informert. Det gjelder også leserinnlegg. Her kan Morten Høitomt i Oppland Arbeiderblad glede seg over at han fortsatt har store muligheter for å utvikle seg.

Høitomts to innlegg om Frilansjournalistenes proffkurs er studier i usammenhengende argumentasjon. Den opplagte grunnen: Innsenderen trekker slutninger uten å kjenne fakta. Han har ikke undersøkt temaet sitt. Det er derfor Høitomt stadig «frykter» og «tror» og sier at Frilansjournalistene «ser ut til å mene». Han er inderlig tvilende til oss løsmedarbeidere: «Er man mindre presseperson som frilanser? Gjelder pressens egendefinerte og aktverdige oppgaver bare for dem som er fast ansatte? Fordi de slipper å konsentrere seg om å lage saker som selger ?» spør han. Jeg er slett ikke sikker på at disse grensene går langs aksen frilanser/fast ansatt.

Høitomts konklusjon er like mistenksom når det gjelder min del av proffkurset, kalt «Språk som selger»: «Min begrunnede frykt ut fra kursinnkallingen er at du lærer dem å tenke presentasjon framfor meningsinnhold.»

Kanskje er vi en skinnuenige: Høitomt reagerer på kurstittelen, fordi han tror at det er en motsetning mellom proffkursets innhold og de journalistiske idealene. Å «selge» stoff leder kanskje tankene hans hen til smisking med redaktører og annonsører. Den slags gir jeg altså ikke opplæring i.

På språkkurset mitt underviser jeg heller ikke i den delen av journalistikken som handler om stoffinnsamling og kildekritikk. Det bør deltakerne ha lært før de kommer. Utgangspunktet mitt er pressespråket. Jeg sier noe om hvordan det kan bli bedre. Her er litt av det jeg prøver å gjøre noe med:

** Kildestyringen. Mange journalister lider av ekstrem sitatsjuke. De tør nesten ikke oppsummere noe på egen hånd, men starter med sitatstrek allerede i tittelen. Norske mediers ekstreme bruk av enkildejournalistikk bidrar til elendigheten. Hvorfor er det så farlig å oppsummere ei sak med sine egne ord?

** Strukturmangelen. De fleste journalister har et instinkt på å bruke nyhetspyramiden - altså å si det viktige først, ved å besvare «hvem, hva, hvorfor?» og «når?» høyest mulig oppe i teksten. Vel og bra i nyhetsartikler. Men mange bruker pyramiden på alt. Strukturen ser veldig klossete ut når den brukes på større intervjuer og pregartikler. På kursene viser jeg noen alternativer.

** Ordfattigdommen, overdrivelsene og klisjébruken. Hvor mange ganger står det ikke om krig, krise, kupp og kaos i mediene, når det egentlig handler om at én mann er uenig med en annen?

** Den uklare argumentasjonen: Journalisten dekker over hva som er fakta og hva som er egne meninger, de bruker følelsesladde begreper (for eksempel «andregenerasjons innvandrer»). De roter til teksten. Og verst: I argumentasjons-rotet glemmer de at de skriver for en leser. Husk at den leseren har mange andre valg. Hun føler seg sjelden nødt til å fortsette å lese våset ditt.

** Den usle planleggingen. Mange journalister ser ut til å ha glemt det eneste de burde ha lagt seg på minne fra norsktimene: Å disponere stoffet før de begynte å hakke det ned. Da hadde de automatisk fått bedre tid fram mot dødstrek. Avisenes forretningsførere ville grøsset hvis de fikk vite hvor mange arbeidstimer redaksjonen kaster bort på dårlige skriverutiner.

** Kjedsomheten. Det virker som om mange journalister kjeder seg når de skriver. Jeg har alltid lurt på hvorfor.

Den som tar disse punktene innover seg, kan oppleve at selv det mest banale utgangspunkt - Høitomts eget eksempel er kommunestyremøter - gir en tekst som slår. I så fall selger den seg sjøl, både til redaktøren og til leserne. Men journalisten må investere en del for å få til slike tekster. Han må planlegge bedre, gjøre en tøffere analyse av formen og til dels begå drap: De fleste av oss har noen darlinger vi må avlive før teksten kan bli virkelig god.

Heldigvis er belønningen stor når teksten er skrudd godt sammen: Da nærmer du deg fortellingens magi.

Prøv en gang til da, Høitomt.

Lars Aarønæs

PS. Hvis redaksjonen skulle ønske det, holder jeg gjerne et språkkurs for Oppland Arbeiderblad også. Jeg tror ikke det vil være i strid med Vær Varsom-plakaten.

DS.