- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
- Innlegget ble først publisert hos Kyst og Fjord.
Helga Pedersen oppsummerte det godt i et intervju med Kyst og Fjord for noen måneder siden. Temaet for intervjuet var hvordan Pedersen var med å stanse det ulovlige fisket for et par tiår tilbake, da hun var fiskeriminister. Da var den nasjonale interessen for fiskeriforvaltning og fiskerikrim i en periode mye større enn nå, kanskje takket være de actionfylte fjernsynsbildene der Kystvakten jaktet på den russiske tråleren «Elektron».
– For 20 år siden hadde alle lokalavisene, alle NRK-redaksjonene langs kysten og de store mediehusene fiskerijournalister, sa Pedersen.
Hun tror det nå skorter alvorlig på fiskerikompetanse i de fleste norske redaksjoner.
Kanskje kan vi si at det skorter like mye på viljen og interessen til å dekke feltet? Og kanskje føler ikke den norske befolkninga i stort det eierskapet den burde føle til sitt eget fantastiske land, kyst og fiskeressurser?
Rolig kveld på mediefronten
Aksjonen på Karlsøybruket i mars 2023 og aksjonen mot Lyder Fisk sine anlegg nå nylig har flere ting til felles. Punkt én: De ble gjennomført fordi myndighetene mistenker brudd på havressursloven, eller sagt på en enklere måte: tyveri av fellesskapets fisk. Punkt to: I begge aksjonene deltok over 40 personer fra «øvrigheta», da særlig politiet. Punkt tre: rikspressen behandler dem med noen få, uengasjerte nyhetsmeldinger før de henfaller til et gjesp og et skuldertrekk.
Etter aksjonen på Karlsøybruket ble en av norsk sjømatnærings «grand old men», Anders Pedersen, plassert i varetekt i cirka et døgn. Bryggeformannen hans på Karlsøybruket ble sittende inne i hele tolv døgn, mens politiet blant annet beslagla den mye omtalte «svartboka» som politiet nå har brukt i sin bevisførsel i retten. I aksjonen mot Lyder sine fiskebruk i Finnmark, slo politiet til i fem kommuner samtidig. Hvor ofte er man vitne til slike drama? Det går år mellom hver gang.
Likevel hadde påtaleansvarlig i Finnmark politidistrikt, Morten Daae, en forholdsvis rolig kveld på mediefronten dagen det smalt.
Etter pressekonferansen var han tilgjengelig for journalister, også over telefon. Kyst og Fjord var et av de redaktørstyrte mediene han snakket med. Visst måtte han svare på spørsmål, noe han også gjorde på en proff og ordentlig måte. Men det var slett ingen telefonstorm han var utsatt for den kvelden. Hva om 40 politifolk hadde aksjonert mot sju-åtte bedrifter i Oslo? Hvordan ville trykket fra journalistene vært da? The answer is blowin’ in the wind.
Nasjonalt anliggende
Anklager om alvorlig fiskerikriminalitet er et nasjonalt og internasjonalt anliggende. Og alle er uskyldige inntil de er dømt, det gjelder i begge de to nevnte sakene. Likevel ble jobben med å spørre ut politiet om aksjonen helt og holdent overlatt til Kyst og Fjord, Fiskeribladet, NRKs lokalkontor og noen få lokalmedier.
Hvis fiskerikriminalitet blir ansett som lokalnyheter og utenfor interessesfæren som slutter ved ring 3, er det illevarslende. For det sier noe om holdningen ikke nødvendigvis bare til redaksjonene i hovedstaden, men til leserne, seerne og lytterne deres. For det er jo en gang slik at akkurat som at en restaurant må tilpasse menyen etter hva gjestene faktisk vil spise, må også mediene tilby nyheter som de brede lag er interessert i.
Selvsagt har pressen et spesielt samfunnsoppdrag som restauranter ikke har. Men en journalist kan anstrenge seg så mye som bare det med å formidle viktig, krevende stoff: Det hjelper ikke hvis ingen gidder lese det. Og da er samfunnsoppdraget iallfall ikke oppfylt. Derfor er det avgjørende i et demokrati at borgerne ønsker kunnskap. Ønsker å holde seg opplyst. Deltar. Vi kan altså ikke legge all skyld på redaksjonene alene.
Når det er sagt: Det er også slik at det de redaktørstyrte mediene setter dagsorden og former hva folk synes er viktig og interesserer seg for – iallfall når trykket på en bestemt sak er vedvarende og pressen opptrer i flokk.
Frigjøre ressurser
Hva kunne rikspressen skrevet mindre om, for å frigjøre ressurser til å dekke fiskerikrim-sakene? Et nærliggende eksempel er rettssaken mot Gjert Ingebrigtsen. Familievold er et viktig tema, for all del, og rettssaken er lærerik for samfunnet og må selvsagt dekkes. Faktisk er det viktig for rettssikkerheten til den tiltalte at det er en kritisk presse til stede i rettssaker – selv om den tiltalte ikke nødvendigvis føler det slik selv. Men, kjendisfaktoren er mye av forklaringen på hvorfor akkurat den saken dekkes så tungt, mens langt mer alvorlige familievoldssaker ikke tilgodeses så mye som en fjert fra verken nasjonal eller lokal presse.
Fiskerinæringa har også sine profiler, men de er ukjente navn utenfor de spesielt interesserte kretsene.
Det bor 1,6 millioner mennesker ved Oslofjorden. Det er 23 ganger så mange som i hele Finnmark til sammen. Mange av disse menneskene har aldri vært nord for Trondheim, om de i det hele tatt har vært der. Noen tror at Tromsø og Bodø er to nabobygder hvor folk kjenner hverandre, som Ørsta og Volda. De aner ikke at kjøreturen tar 8–9 timer. De kjenner ikke sitt eget land, og kan ingenting om Norges eldste og edleste næring: fiskerinæringa.
Rikspressen burde hjelpe folk å forstå hva villfisken betyr for Norge og kysten. Fisken er jo tross alt eid av alle nordmenn, også dem som synes at å ta en tur til Lillehammer er å reise langt nord. Men det gjør ikke rikspressen.
Helt stille
Hvorfor ikke? Kan noen vær så snille å svare? Halo? Nei, det er stille, de er opptatt. Det samme gjelder for øvrig ikke bare rikspressen, men også de urbane redaksjonene i Nord-Norge. Verken iTromsø eller Nordlys var til stede i rettssalen i Tromsø der «svartboka» nå nylig ble lagt fram og Karlsøybruket-saken delvis rullet opp. De hadde visst ikke tid og ressurser til å sende noen bort den korte gåturen. Samtidig, i nabosalen, ble det bitre lokalkjendisoppgjøret i familien Gievær dekket bredt i alle lokale flater. Familieoppgjør trumfer altså rettssaker om organisert ran av fellesskapets ressurser.
Dem som måtte mene at nyhetsmedier ofte er preget av hykleri, har dessverre ofte litt rett.
Det er til havs og spesielt i nord at Norge har de største ressursene å hente ut i årene fremover. Det vet mange næringslivstopper, og toppolitikere. Støre og Stoltenberg har for eksempel alltid interessert seg for nordområdene, og var pådrivere for at vi fikk delelinjen i Barentshavet. Vi skal være glade for alle potensielle konflikter med Russland som ligger avklart på forhånd, i en tid der Russland har blitt et stadig mer aggressivt diktatur.
Visst har også medier som for eksempel Aftenposten og VG dyktige enkeltjournalister som av og til tar seg et raid der nord og lager journalistikk som både i lesbarhet og vesentlighet er på et nivå som lokalavisene ikke makter i sin hektiske hverdag. Og for all del, NRK har tykt bemannede lokalkontorer, og en og annen flink fiskerjournalistikk på Vestlandet og i Nord-Norge. Men det holder ikke.
Mesteparten av tida finner vi rikspressen enten fordypet i saker vi i som nordmenn uansett sliter med å få gjort noe særlig med. De gjentakende sakene om USAs forfall og en viss narsissist der borte, stjeler oppmerksomhet fra annet vi heller burde brukt energi på. Eller så vies ofte oppmerksomheten mot tema som er irrelevante for store deler av Norges befolkning, som boligmarkedet i Oslo.
Granske alene
Det er ikke bare de «norske» fiskerikrim-sakene rikspressen burde ha interessert seg kraftig for. Rikspressen burde også ha fulgt opp saker som spissede, men små redaksjoner som Kyst og Fjord er for liten til å granske alene.
Hva skjer for eksempel i Barentshavet? Tidligere ansatte i Fiskeridirektoratet har slått alarm og mener at kollapsen i torskebestanden bør ses i sammenheng med hva som skjedde da torsken sleit på starten av 2000-tallet: Da var det et omfattende russisk ulovlig fiske, og den nevnte Helga Pedersen gikk i bresjen for å få stanset det gjennom internasjonalt samarbeid.
Miljøbevegelsen og en kritisk presse var med på laget gjennom å skape det nødvendige trykket i opinionen. I fjor høst avslørte nederlandske gravejournalister at russerne kan sende torsken sin ut på det europeiske markedet via Nederland, omtrent uten kontroll. Dette tilsynelatende fordi nederlenderne heller vil drive sin lukrative transit-business enn å inspisere fisken – samtidig som Russland er tungt sanksjonert på de fleste andre områder.
Milliardverdier
Her har vi en cocktail som burde vært interessant for både Aftenposten, VG, NRKs nasjonale flater og de andre: Det er storpolitikk. Det er påstander om omfattende organisert kriminalitet. Det er EU som ikke makter å følge opp hvorvidt egne medlemsland innfrir standardene for fiskerikontroll, og det går utover Norge. Det er milliardverdier.
Det er tidligere politifolk, analytikere og inspektører som står klare til å snakke.
Men, rikspressen stiller ingen spørsmål, og gidder knapt å heve et øyenbryn. Hvilket signal sender det til myndighetene som skal prioritere arbeidet mot fiskerikriminalitet? Eller til aktørene i næringa?
